Bokelskere.no

Det går nok begge veier. I ungdommen kan vi være kritiske på vegne av hele menneskeheten. Samtidig har vi kanskje et mer følelsesmessig forhold til det vi leser. Etter hvert som nyansene glir inn over oss og sliper oss i kantene, lærer vi oss til å bli mer pragmatiske. Jeg vet ikke hva som er verst eller best: ungdommelig harme eller voksen balansekunst. Kanskje vi rett og slett mister noe på veien?

Ad. at vi slipes litt i kantene, relatert til det første barnedrapet i boka. Dette barnedrapet minner meg om samme tema i ei av Margaret Skjelbreds bøker (Gulldronning, Perledronniing??).. Og min reaksjon på begge er nok annerledes i dag, enn om jeg hadde lest disse bøkene da jeg var ungdom. I dag ser jeg begge hendelsene i lys av ting jeg selv har sett og erfart, og om jeg ikke forsvarer handlingene, så kan jeg på en måte forstå dem likevel, ut i fra datiden og disse personenes egne opplevelser.

For øvrig liker jeg godt Markens Grøde, og jeg synes ikke den har tapt seg nå som jeg leser den for andre gang.

jeg tror jeg kanskje er et sted midt i mellom enda jeg ;)