Bokelskere.no

Jeg deler ikke din oppfatning, Hekkan. For meg var Markens grøde en fantastisk studie i en manns kamp for å temme kreftene i naturen og seg selv. Min far var en slags Isak som kastet seg over et småbruk med store never og svett rygg. Kanskje jeg liker boka fordi bonden fra Sellanrå minner meg om ham.

Men jeg tror ikke bare det er det. Hamsun har en evne til å beskrive på en nesten magisk måte menneskers forhold til natur, arbeid, sitt eget sjelsliv og sin egen selvoppholdelsesdrift. Dessuten: Boka skaffet i 1920 den ene av 3 norske forfattere gjennom tidene hans Nobelpris. Og: Den ble kåret til Gyldendal forlags beste bok noensinne av bokhandler-Norge i år 2000. Snakk om at én bok blir hyllet av mange generasjoner.

Derfor ble jeg nysgjerrig: Hvorfor synes du boka var fæl? (spørsmålet går ikke bare til Hekkan, men også til hans meningsfeller ...)

Sjølv om nobelpris i seg sjølv kanskje ikkje er noko objektivt argument for kvalitet, er det nok synet ditt som eg er mest einig i i denne desse diskusjonane om "Markens grøde". Eg synest ikkje at det er vanskeleg å vere ueinig med Hamsun og samtidig bøye hovudet for måten han skriv på.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kanskje var i en litt umoden fase da jeg leste denne, husker den som tung og kjedelig, og litt "fæl" ja. Det eneste jeg husker klart er dette med barnet som blir gravd ned. Jeg leste den veldig fort mens jeg kjedet meg i hybelen til en daværende kjæreste som var på jobb. Så meget mulig jeg hadde lest den annerledes i dag, men vil heller lese f.eks Mysterier først, for å se om det er noe hos Hamsun jeg liker.

Lurt, Eirin. Mysterier er i mitt hode Hamsuns beste. Det blir spennende å høre hva du synes. Er det ikke rart hvordan vår livssituasjon preger vår oppfatning av det vi leser? Av og til er det så mye som skjer rundt oss at vi ikke klarer å konsentrere oss om litteratur. Da er det ofte like greit å ta en lesepause.

Ja dette gjelder vel kanskje i særlig grad det man leste når man var veldig ung? Jeg stoler på at de bøkene jeg likte da er gode men stoler ikke like fullt på at alle de jeg ikke likte er dårlige.

Det går nok begge veier. I ungdommen kan vi være kritiske på vegne av hele menneskeheten. Samtidig har vi kanskje et mer følelsesmessig forhold til det vi leser. Etter hvert som nyansene glir inn over oss og sliper oss i kantene, lærer vi oss til å bli mer pragmatiske. Jeg vet ikke hva som er verst eller best: ungdommelig harme eller voksen balansekunst. Kanskje vi rett og slett mister noe på veien?

Ad. at vi slipes litt i kantene, relatert til det første barnedrapet i boka. Dette barnedrapet minner meg om samme tema i ei av Margaret Skjelbreds bøker (Gulldronning, Perledronniing??).. Og min reaksjon på begge er nok annerledes i dag, enn om jeg hadde lest disse bøkene da jeg var ungdom. I dag ser jeg begge hendelsene i lys av ting jeg selv har sett og erfart, og om jeg ikke forsvarer handlingene, så kan jeg på en måte forstå dem likevel, ut i fra datiden og disse personenes egne opplevelser.

For øvrig liker jeg godt Markens Grøde, og jeg synes ikke den har tapt seg nå som jeg leser den for andre gang.

jeg tror jeg kanskje er et sted midt i mellom enda jeg ;)