Bokelskere.no

Nettopp ferdig med Min Kamp 1 og minst ti år siden jeg har vært så rystet og oppslukt av ekstremt vakker og brutal litteratur. I gang med Min Kamp 2 umiddelbart.

Din beskrivelse passer med hvordan jeg følte det etter å ha lest "Skråninga" av Tiller. Etter å ha lest "Min kamp 1" ser jeg at det er ærlig og enkelt og umulig å legge fra seg. Jeg innrømmer til og med at jeg lo av enkelte episoder, om det var fordi det var tragikomisk skal være usagt...

Må få lest "Skråninga" kjenner jeg. Jeg ler og gråter om hverandre i min lesning av Min Kamp. At det er nesten 10 år siden jeg leste debutboken hans Ute av verden og bel henrykt av samtidslitteratur er rart å tenke på. Knausgård har et blikk og en observasjonsevne som tangerer de fleste, og refleksjonsevnen i de essaysistiske partiene er en fryd å lese.

Er i gang med nr.2 og så langt følger Knausgård godt opp. Helt enig at dette er vakkert skrevet men mest av alt, kanskje hans ærlighet som skinner gjennom teksten. Og det kommer 4 bøker til. Denne gleden og nyskjerrigheten varer ett år til alle bøkene er kommet ut.

Jeg forstår kritikken og henviser til Nils Gullak Horveis bloggkommentar her, men samtidig så er Knausgårds prosjekt å gå så tett på livet som mulig og det han presterer er stor litteratur, men det er helt klart meget risikabelt. Men på den annen side, det er en god del annen spekulativ aktivitet som opererer på et langt stusseligere nivå og arena enn dette når det gjelder intimitetstyrranni. Dette er det klasse over, og de gangene det ikke er det, så er det utført med en penn så sylskarp at jeg blir revet med - kall meg svak, men jeg frydes.

Er enig med Niets at Knausgård blottlegger seg selv. Og det på en imponerende måte. Holder på med bok 2 nå og er fortsatt like fasinert. Han byr på selv til de grader og noen ganger blir det vondt å lese, men jeg føler en stor ærlighet i boka som jeg kanskje til tider kan kjenne igjen. Gleder meg bare til fortsettelsen.

Jeg - en kikker. Enig med deg at den som blir mest blottlagt er Knausgård selv. Jeg stiller meg spørsmålet, mens jeg leser, om dette ville vært like bra om jeg visste at det ikke var sant. Og jeg mener svaret er "ja". En av grunnene er at jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene han beskriver. Jeg tenker at boka er lettlest og lett tilgjengelig, men den er ikke lettfordøyelig. Uansett, jeg er besatt av det hele...

Jeg slites mellom å synes at dette er et flott litterært verk, - og/eller et litt "se- og hør"-opplegg som trekker fram "kikkeren" i meg. Nettopp fordi jeg vet at dette er selvbiografisk så leser jeg verket med en litt "ekkel" følelse; "er det nødvendig" å blottlegge seg selv og andre til de grader...

Noen ganger synes jeg Knausgård blir litt for detaljorientert, ikke bare i sine beskrivelser av seg selv, men også av tingene rundt; naturen, menneskene, hendelsene osv; det kan bli litt mye inni mellom.

Men at han er "ordkunstner"; ingen tvil om det!

Han lever nå opp til forfattermyten nå endelig. Det skal han få lov til ;-)