Bokelskere.no

Jeg identifiserer meg altfor godt med denne mannen, hehe (og etter min mening kunne man ikke funnet en mer treffende tittel). Som løsning på det overordnede "problemet" (ordet strekker i denne sammenheng ikke til) så foretrekker jeg dog langt på vei Camus' svar, selv om det ikke engang er et ordentlig svar. For meg virker ikke Sartre helt overbevist om at hans konklusjon holder mål. Dog en stund siden jeg leste denne.

Det er et adelsmerke å kunne identifisere seg med personer som ser mye og dypt. Problemet som oppstår er følelsen av at verden har blitt komisk, uvirkelig, liten og litt ubegripelig uvedkommen. Hverken Camus eller Sartre har veien ut. Det går kanhende ingen vei ut. Kanskje må man følge sine egne spor bakover og satse på at minnet etterhvert sletter seg selv, slik det pleier å gjøre?

Det er mulig det er rart at en voksen kvinne kan identifisere seg med denne boka og hovedpersonen; han er jo en ganske så forvirret og ikke minst ung mann..men det gjør jeg virkelig! Jeg kjenner meg godt igjen i Antoine Roquetins tanker om livet; er dette virkelig? Er dette alt? Hvem er jeg? Hvordan skal jeg forholde meg til omgivelsene?

Samtidig som dette på mange måter er et svært interessant verk, sitter jeg igjen med følelsen av at tematikken er behandlet bedre hos flere andre forfatteren. For eksempel Årstid i helvete (Rimbaud), Sult (Hamsun) og Opptegnelser fra et kjellerdyp (Dostojevskij) har etter min mening tatt for seg denne fremmedgjøringen og tvilen på egen og andres eksistens på en bedre måte. Disse bøkene har alle gitt meg mye mer enn Sartres tekst. Prosjektene til disse andre forfattere virker mer fullendt og konsist enn Sartres bidrag.

Jeg ble også ganske skuffet over slutten, den var som en slags resignasjon; livet er virkelig og det er jeg også.. Ærlig talt; jeg hadde håpet på noe mer.. inspirerende.

Salig er den som kan løse det umulige ved det å være menneske gjennom å skape! Mange kan ikke det; "I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked, dragging themselves through the negro streets at dawn, looking for an angry fix"... (allen ginsberg)