Bokelskere.no

To innlegg med ordet "objektivt" på få minutter her inne. Jeg sprenger, får brain freeze, kjenner frysningene bre seg, må telle til ti, puste ut, fort! Hehe. Hva annet har vi, enn meninger? Intet interesserer meg mer i denne verden, enn meninger. La meg lese om et livs virring og surring, et menneskes viderverdigheter, bestrebelser, motbakker og unnarenn, dets forsøk på å forstå seg selv, verden, mennesket, ja, universet, heller enn om kalde tall, likegyldige atomer, frosne fossiler.

Kanskje ordet du leter etter er, hm, mytisk distanse? mystisk i en slags bibelsk forstand, tvetydig og fortettet, hvor teksten har en intensitet som ikke underbygger det sublime. Mitt problem med mesteparten av den samtidslitteraturen jeg kikker innom er at jeg finner den tam, uten energi (selv om det ofte er mye sinne eller taletrang), for fasadepreget og todimensjonal, den gir meg ikke et rom hvor jeg kan synke inn (noe kanskje en boks alder i seg selv kan fremby). Vel, kanskje foruten Ut å stjæle hester, den var riktig fin. ;-)

Hehe, dette begynner snart å gå hinsides min fatteevne, men jøss, det er interessant likevel. Ja, hva er vel mer interessant enn det man ikke forstår? ;-) 'Realitet' som verb, hm... det må jeg tenke mer på. Men det du sier om en syklisk stil, kan ikke det sammenfattes (med visse kompromiss) i det sublime? For er ikke det å skrive sublimt å skrive så levende, så ektefølt og så tilstede at teksten – så godt slikt er mulig – rives ut av tidens bindinger, kanskje alle bindinger, og lever sitt eget liv, som du-et i Shakespeares 18. sonette eller urnen i Keats "Ode on a Grecian Urn"? Hvis en tekst kan oppleves med full kraft hundre, tohundre eller trehundre år senere, ja, da er den vel sublim. Og hva mer er det vel å trakte etter? Hva mer kan litteraturen utrette en å formidle de følelser som er felles for både fortidens og fremtidens generasjoner, og minne oss på at disse ennå eksisterer og bør bevares? ;-)

Jeg er en romantiker - ha meg unnskyldt! hehe - og har lest Longinos' "Om det sublime" mer enn kanskje er sunt for en moderne mann. Hos ham er det sublime synonymt med 'det opphøyde'. "Det finnes ikke noe som gjør stilen så opphøyet som den ekte følelse på det rette sted" som han skriver et sted. Jeg synes det smaker vidunderlig av diktverk som klarer å uttrykke noe som har vært grunnleggende menneskelig siden tidenes morgen. ;-)

Advarsel, inkoherent tankestrøm følger. Også kalt rabbel. Vel. Jeg er en nihilist, dypest sett. Det er mitt utgangspunkt. I min verden er det ingen gud, ingen høyere makt, følgelig ingen objektivitet, ingen opprinnelig mening, intet liv etter døden. Ingen sjel. Dette er min verden. Jeg sier ikke at den er rett, det er bare min sannhet inntil en annen kanskje åpenbarer seg i fremtiden. Mystikk er det likevel nok av. Zen? Jeg er ikke kjent med zen. Alle menneskers behov for innsikt, sann erkjennelse, søken etter mening, kanskje er det dette jeg vil kunne kalle zen. Hvorfor skal mennesket måtte ha en sjel, eller en gudegitt mening med sin tilværelse, for at livet skal kunne ha verdi? Er det på noen måte nødvendig, for at vi skal oppleve glede i livet? Hvorfor skal vi måtte søke utover, når så mye spennende oppstår bare som følge av kontakten mellom to mennesker? Kvantefysikk? Vil det noen gang kunne gi svaret på hvorfor mennesket har behov for å oppleve seg selv som et jeg, hvorfor det føler det vi kaller kjærlighet? Mennesket var seg selv likt, før og etter oppdagelsen av atomet, det er dette mennesket som interesserer meg, og som jeg vil lese om. Logiske systemer som peker på seg selv, fysiske lover, dette sier meg ingenting om hvorfor jeg ønsker å finne en slags sammenheng i livet mitt, og en forståelse av hva som driver meg.

Til slutt vet jeg ikke hva denne greia di med Ann Christin er, men det virker som noe du med fordel kunne lagt fra deg. Ikke vondt ment.

Jeg synes det virket som om du la opp til en kjeklete tone overfor Ann Christin i et par innlegg. Mulig jeg har misforstått. Når det gjelder det andre som har manifestert seg her siden sist så har jeg ramlet av lasset for lenge siden, og jeg vet ikke om jeg har krefter til å hente inn igjen vogna. Kanskje ved en senere anledning. For meg ligner mye av det en variant av overtro, for å være helt ærlig, noe jeg naturligvis unner alle å ha, men ikke selv har plass til, utover det synes jeg forestillingen om harmoni er en dystopisk tanke, uansett hvordan man definerer harmoni. Det er en rett linje, jeg liker bølgedaler.

Ok, I'll bite. Dette blir vel en uforståelig grøt, igjen. Det virker som om du i bunn og grunn snakker om harmonien man finner dersom man bryter alt ned til fysikk, et system hvor jeg vil tro selv fraktaler har sin rettmessige plass på en vektskål der de står nøyaktig like høyt som det plassert på den andre siden, og følgelig blir også de en del av denne flotte og totale balansen. Rent, vakkert, jo, kanskje, men også fullstendig amoralsk, og forteller intet om mennesket. En zenlignende tilstand der jeg opplevde meg selv som en del av denne balansen, dette kretsløpet, høres ut som det rene mareritt. Kjærlighet kan ikke oppstå av harmoni, ei heller skjønnhet, for dette må stå i spenning til noe annet. Forøvrig er jeg bare nihilist i den forstand at jeg ikke anser det for å være noen grunnleggende mening med tilværelsen, utover det har jeg respekt og beundring for hva mennesket har kommet frem til, derav bruken av ordet moral også fra min munn. Uansett: man trenger ikke strø om seg med kvantefysikk for å danne seg et bilde av en slik harmoni, energiloven, karbonets kretsløp og den slags holder i massevis for oss vanlige dødelige. Jeg er ikke interessert i denne balansen, men den ubalansen som oppleves av mennesket.

"Zen", "psykedelisk", dette er begreper som man lett kan strø om seg med i en debatt av denne typen uten at man skulle måtte svare for seg på en forståelig måte, for svaret vil uunngåelig bli av typen "det må oppleves", "du vil ikke forstå", "det er hvitt, men også svart". Abstrakt, diffust, og med et aldri så lite tilsnitt av bedrevitenhet. Hittil er det bare språklige kostymer av denne sorten jeg har sett, og ja, kanskje er det vår simple lingvistikk som ikke strekker til, men det er nå engang den formen for kommunikasjon vi har, så forvent ikke at vi skal forstå dersom du ikke klarer å oversette. Da får du heller invitere meg på lsd-kveld eller hva enn som må til for å brøyte opp mitt sinns åpenbart trange irrganger, hehe.

Jeg er åpen for at det finnes masse jeg ikke har forstått, men ærlig talt har jeg når det kommer til overtro, troen på fenomener som ikke lar seg bevise med dagens vitenskap eller forklares med språket, langt større sans og respekt for de som samtidig legger et moralsk fundament for mennesket. Det er nesten rørende vakkert sammenlignet med de systemene du skisserer opp, som fremstår for meg som en ikke bare uforståelig, men bisarr blanding av harmoni og totalt kaos, hvor mennesket er redusert til, jeg vet ikke hva, men i mine øyne noe langt mindre enn hva det er.

Til slutt må jeg bare spørre, hva er det som gjør at du mener å gjøre krav på en slags overordnet innsikt? Noe jeg med din særegne retorikk mener du langt på vei gjør. Er du, slik jeg er, fordi jeg er viss på min subjektive oppfattelse, en av 6,5 milliarder slike oppfattelser, klar for å gi avkall på alt, for å innrømme det som det reneste vås? Hold på dette så lenge du kan for min del, men hvor kommer skråsikkerheten og denne tilsynelatende dype erkjennelsen fra? Jeg er nysgjerrig.

Vil påpeke at det var du som startet det hele ved å kommentere i "stjernekrig"tråden, som jeg så meg ferdig med og ikke ønsket å kommentere i. Jeg valgte derfor å stille mitt spørsmål til deg i en annen tråd hvor det jeg var interessert i fremdeles var like aktuelt- og fortsatt er. Etter å ha fulgt deg/ dere en stund er interessen litt dalende. Blir dessverre ikke klokere på hva du prøver å formidle. Er enig at dette begynner å likne på et teater. Et drama hvor partene gjør sitt beste for å overgå hverandre i dysterhet, "abnormaliteter" og buddhistiske retninger,hehe. Er målet å forvirre, være særest mulig eller er dette bare en lek med ord? Du behøver ikke å svare, jeg kommer sikkert ikke å forstå det uansett;)

Er lenge siden jeg falt av denne diskusjonen Ann Christin:-) Viktigheten av litteratur er i alle fall forsvunnet fra tråden. Er litt i tvil om det nå diskuteres buddhisme og meditasjon, - men er ikke sikker...

Når man ønsker et diskutere et helt annet emne så kan man kanskje starte en ny tråd i stedet for å "kuppe" en allerede eksisterende. Selvfølgelig kan en tråd utarte seg og få nye vinklinger, men dette synes jeg har havnet på helt ville veier.

Jeg må si, for å skape motvekt kanskje, at jeg finner dine innlegg i denne tråden om ikke alltid like lettfattelig så ihvertfall alltid givende. Jeg faller i tanker av å lese dem, og det kan bare være en god ting.

Det er vanskelig for meg å være enig i en zen-forståelse av verden, men perspektivet er likevel et veldig fengslende et. Og når man snakker litteratur er man nesten tvunget til å gå utenfor den i søken etter svar. Litteratur som terapi er uten tvil noe å diskutere, katharsis etc, ja, det er mye mer interessant enn hvorvidt "bøker speiler samfunnet" eller andre gjengse emner.

Det finnes vel en del skillelinjer i menneskets historie, hvor vår tenkning har endret seg, f.eks. ved innføringen av kristendom i Norge, industrialiseringen og første verdenskrig. På Homers tid trodde folk at kentaurer og satyrer hoppet rundt og lekte i olivenlunden deres om kvelden (ja, folk trodde vel endog på nisser og troll i Norge en god stund), og selv om vi ikke gjør det ennå så finner vi magien og mystikken ved dette fascinerende, eller kanskje forførende er riktig ord. Hadde vi trodd på troll hvis førskolelærerne ikke hadde avlivet dem fra fantasien? Hehe, jeg vet ikke, dette er et magert bidrag og ikke akkurat basert på idehistoriske eller antropologiske studier. Men ja, det er rart og litt skremmende å spekulere på hva folk i fremtiden vil søke som trøst og helbred i litteraturen. Og kanskje det er nettopp det vi må finne ut for at en ny retning skal blomstre. ;-)

Ja, det hjelper vel ikke stort å få svar og bekreftelser i litteraturen når disse bare skaper videre spørsmål. Hm ... Zen, bondeliv, fjellvandring eller seiling, de er vel de eneste utveiene fra 'den søkendes' evige runddans med lykken. ;-)

Da er vi kanskje i bunn og grunn "litt" enige også da? Og da er det jo litt synd at jeg har falt av, - for jeg klarte ikke å følge innleggene til slutt. Men at litteratur er terapi; ja det er vi enige om. Terapi, kunnskapsformidling og berikelse på så mange plan.

Fant noen kloke ord av en fredelig mann jeg tenkte jeg ville dele med deg og dine:)

"Happiness is when what you think, what you say, and what you do are in harmony." Mahatma Gandhie:)

Spennende:-) Jeg kan ikke min Gandhi (utover de mest elementære historiske stikkord). Klarer du å gi påstanden din innhold? Tviler ikke på at du kan ha rett.

Stilen din er det ikke noe i veien med. Og jeg er åpen for at jeg er en idiot. Men for å nå frem til en idiot må du møte ham på halvveien, i dette tilfellet snakket du et annet språk enn ham. Derfor fikk jeg ikke tak på innholdet. Svada skriver vi alle, det må bare være underforstått, særlig i en slik diskusjon. Jeg beklager om jeg virket krass!

Signerer den! Tenk så mange fantastiske verdener vi kan besøke! :)

Fantasien har jo ingen grenser når det gjelder hva vi kan finne mellom to permer... - Å, herlige bøker!