Jeg har havnet opp i en diskusjon med vennegjengen. Jeg bruker betegnelsen tunge bøker og lette bøker og mener med det at f.eks. Ayn Rand, Hamsun og Skram er bøker som trenger litt mer konsentrasjon og har mer dybde enn f.eks. Unni Lindell, Khaled Hosseini og Maryan Keyes.
Jeg mener ikke at lettleste bøker er dårlige, men har uttalt at jeg liker bøker med mer dybde, altså "litt mer tungleste bøker". Jeg fikk mye pepper fordi "hvordan kunne jeg bedømme om en bok var lett er tungt. Det måtte være opp til enhver og bedømme det". Er jeg aleine om dele bøker opp i tunge og lette??? og for all det jeg leser begge deler.
Kan noen gi meg litt synspunkter på dette?
Viser 21 svar.
Vel.. Tror ikke det finnes noen fasit. Men jeg tenker i hvert fall at det har både med innhold og språk og gjøre. F.eks. er Krig og fred o.l. russisk litteratur tunge bøker på begge måter. Mens typisk chick-lit er det motsatte; altså både skrevet enkelt og omhandler ikke så altfor kompliserte temaer. Men så finnes det jo også bøker med lettere språk som samtidig er ganske dype, f.eks. Erlend Loes bøker. Kommer ikke på noe eksempel på bøker med tungt språk som egentlig bare er overfladisk tull, men det finnes sikkert det og.
Foretrekker de bøkene med både tyngre innhold og språk (innen visse grenser med språket), og de som er skrevet enklere om samme type temaer. Liker ikke bøker som både er lette i innhold og språk.. de gir meg liksom ingenting. Da kan jeg like så godt lese et ukeblad. Mye billigere. Den fjerde kategorien jeg nevnte litt ovenfor må vel sies å være verst, hvis det i det hele tatt finnes slike bøker..
Jeg bruker også å dele opp bøkene i tunge og lette. Selv holder meg midt i mellom, er de for tunge greier jeg rett og slett ikke mer. Det er sånn jeg deler de opp i hvert fall.
Ikke helt enig med deg Kirsten. Føler ikke nødvendigvis at jeg møter motstand når jeg leser tung litteratur.
Er heller ikke enig i din beskrivelse av lettleste bøker. For meg er lettleste bøker kun underholdning. Bøker som man ikke sitter igjen med noe etter siste leste side annet enn at man har blitt underhold noen timer. Det kan være ok engang iblant det :-)
Enig med deg. Mye av den krimen jeg har lest og feel good- bøker, som Maryan Keyes, kommer inn under katogorien "lettlest" fordi de leses fort , er underholdende, men huskes ikke for noe annet.
Jeg synes tunge og lette bøker er en helt grei inndeling. En annen er litteratur og underholdningslitteratur. Alle veit jo at lista ligger lavere hvis det er underholdning - en trenger ingen forkunnskaper annet enn det å kunne lese. Mens med f.eks. Robert Musil, Henrik Wergeland og Leonora Christina må en blant annet være språkmektig, tåle lange passasjer med essay og kunne tolke blomstermetaforene. Det er dessuten ikke du aleine som bedømmer bøkene som tunge eller lette - forlagene gjør det jo! Og det er helt ok å like begge deler - hvert til sitt bruk.
Du har skjønt hva jeg mener :-) Som du sier så bruker også forlagene denne inndelingen.
Man må være glad og flink i språk og tolkninger, samt side opp og side ned med lite handling og mye dialog :-)
Nettopp! Men bøkene er jo nødvendigvis ikke tunge å lese, sjøl om det er lite handling. Krever tenking, bare. Og at en setter pris på at spenninga eller fokuset ligger et annet sted; f.eks. i underteksten, i språket, i stemningene. Det er noe av det jeg setter mest pris på når det kommer til litteratur, at det får meg til å tenke og ha et annet fokus. En kan også kalle det tilgjengelighet, istedenfor tunge eller lette bøker. Tilgjengelig litteratur er for "alle", mens Robert Musil er utilgjengelig for de fleste.
Du er nok ikke alene om det. Selv deler jeg ofte bøker, mer eller mindre, opp på den måten. For det er jo ikke til å komme vekk fra at tyngre bøker ofte krever mer konsentrasjon og egeninnsats å komme gjennom. Men å si at tyngre bøker har mer dybde vil jeg ikke. I mange tilfeller synes jeg nesten det er motsatt i og med at det som jeg betgener som tyngre bøker, ofte maler side opp og side ned med metaforer og adjektiver, slik at dypden rett og slett forsvinner. Kan du se bunnen var ikke brønnen så dyp likevel. Og også når det kommer til hva som er en tung bok, så vil det nok alltid være uenigheter. Selv slet jeg meg gjennom Ringenes Herre og synes den var både tung og treg, selv om mange nok vil være dypt uenig med meg. Hva som oppfattes som en tung bok er nok veldig ulikt og kommer nok ofte også ann på interessene til leseren. Tung og kjedelig har en tendens til å gli litt over i hverandre. Men ettersom jeg skriver nå kommer noen nye tanker, og jeg blir enig med meg selv at de to nevnte adjektivene ikke har noe med hverandre å gjøre. Ikke i denne sammenheng. For, slik jeg nå tenker, så betyr tung bare at boken gir deg litt mer ballast videre i livet. Ikke nødvendigvis i form av lærdom men i form av nye tanker, ord, formuleringer og perspektiver.
Helt på bølgelengde med deg i din siste setning :-)
Noen som ikke leser det vi kaller "tyngre" bøker synes kanskje at "boklesere" kan være litt nedlatende overfor dem, - kanskje? Jeg har noen i min bekjentskapskrets som bare leser det jeg kaller "lette" bøker; de med det:-). Tror ikke jeg ville kalt disse bøkene "overfladiske" (den var til deg Jan:-), da tror jeg at jeg hadde fått noen av vennene mine på nakken ja... Men at jeg SYNES det, det er en annen sak.
Enig Hilde_S. I diskusjonen som oppsto med meg så følte jeg at enkelte mente jeg var nedlatende og litt ovenpå fordi jeg sa at jeg likte å lese litt tyngre bøker.
Nei, du er ikke alene om å dele opp bøker i tunge og lette. Og jeg kunne sagt noe om hvordan jeg gjør det ... MEN ... jeg vil heller påpeke urimeligheten i vennegjengens kritikk av deg.
For hvis det er opp til "enhver" å bedømme om en bok er lett eller tung, ja så må det da også kunne gjøres av deg ... siden du definitivt er blant alle og enhver ;-)
Det er videre ytringsfrihet i landet her så du må også kunne få lov til å si hvilke bøker du mener er lette i forhold til tunge.
Så det så :)
Utfordringen med begreper som "tung" og "lett", er hva ulike mennesker legger i dem. De fleste vil se positivt på et begrep som "lettlest", uansett om språket er nyansert eller klisjepreget, uansett om innholdet er grunt eller mer dyptpløyende. Loe, Jacobsen og Renberg er etter min mening lettleste forfattere, selv om de pløyer i dybden både språklig og innholdsmessig.
Jeg ville kanskje brukt begreper som "overfladisk" og "gjennomgripende" for å skille mellom forfattere som du nevner, av mangel på bedre ord.
Jeg bruker lettlest som noe positivt. Hvis en bok ikke fenger meg eller er kjedelig er den ikke lettlest uansett hvor "lett" den er i betydningen overfladisk. Jeg bruker nok tung og lett mest i forhold til om en bok har et lett eller tungt språk.
Jeg tenker også at bøker er tunge eller lette, og jeg trenger vel egentlig begge deler. De lette er som regel ikke verdt å eie; de gir meg underholdning, men jeg er ferdig med dem når jeg har lest dem. Slike bøker er det greit å lese på engelsk, synes jeg, lesing er en god måte å lære eller holde ved like språk på. De tunge, derimot! Det er bøker som gir meg noe mer enn bare underholdning, som gir meg noe å tygge på og som kan leses om og om igjen og stadig gi noe nytt.
Sist sett
