Bokelskere.no

Skoleflinke Fløgstad fikk nok ros av frøken for også "Grense Jakobselv". Fløgstad er veldig nøye med å skrive ROMAN rundt omkring i bokproduktet, slik at alle lesere skjønner at dette er nettopp en roman. Det er derfor han blir slått til bakken når en faglitterær historiker og -forfatter kommenterer at han kjente igjen store deler av eget forskningsmateriale i GJ. Eller er det for at boka skal innkjøpes som skjønnlitteratur? Eller, hva? Som fortelling er den selvfølgelig helt OK, og vel så det. Bare synd at de typiske Fløgstad-blødmene får fortsette å leve i hans forfatterskap.

Jeg er uenig med de som synes boka er kjedelig, men kan være enig i at boka er tung. Den krever mye av leseren, dette er ikke en bok en leser ut på en kveld uten å gjøre seg refleksjoner og tanker rundt tema. For Fløgstad er ingen underholdningsforfatter, - han har et budskap i bøkene sine, han vil at vi som lesere skal gå inn i temaet og ikke bare bruke bøker som "tidtrøyte". Så når du leser Fløgstad så bør en ha dette i bakhodet hele tiden. Dette er ikke en lett fordøyelig roman som du legger bort så fort du har lukket boka igjen. Fløgstad er ikke ute etter å treffe "almuen", men den interesserte leser som går dypere inn i materie enn "bare" å lese en bok.

Min innvending mot boka er at den er vel detaljert i f t titler f eks. Men at det er en dårlig og kjedelig bok? Nei, det synes jeg ikke!

Og blødmene, - hva er det i så tilfelle? Han skriver selv at boka er en roman, presiserer det tydelig selv at dette er diktning. Samtidig fletter han inn virkelige hendelser og dette er for meg bokas styrke. Dette er ingen fagbok/historiebok, men likevel en bok som bør sette følelser og tanker i sving dersom en interesserer seg for menneskenaturen under vanskelige forhold.

Hva slags blødmer er typiske for Fløgstads forfatterskap? Har ikke lest noe av han og lurer på hva du sikter til.

For eksempel kaller han to forsoffene Finner for Heroinen og Kokkainen. Ganske gøy. Eller den kvinnen han møter med navnet Trude Luth.

Eller de to tyske turistene han møtte, gamle herrer, de var på vei i en bobil for å besøke gamle tomter, nærmere sagt: Branntomter. De skulle til Finnmark.

Fløgstad er berømt for sine mange ordspill og bevisst dårlige vitser, særlig når det gjelder å navngi karakterene sine. Det er en lek med ord, og mange syns vel den rett og slett er barnslig og ikke passer i seriøse romaner. Selv syns jeg det er ypperlig!

Alle historiske romaner bygger jo på kilder, og det har jo aldri vært krevd tidligere at romanforfattere blir avkrevd litteraturlister og fotnoter. Riktignok har en del begynt med det i den senere tid, f.eks Rushdie i Enchantress of Florence. Debatten om denne romanen tok helt feil retning, det hadde vært mye mer interessant om den faktisk handlet om selve handlingen.

H sier: "det hadde vært mye mer interessant om den (debatten) faktisk handlet om selve handlingen" Enig. Men hva var det boka handlet om ... som roman sett?

Som roman er boka drita kjedelig, mest fordi figurene hans er skåret ut av papp og dyppet i fakta, som om det skaper liv. Feil. Faktahelvete i denne boka virker mot sin hensikt, troverdigheten synker. Som hans google-beskrivelse av Bærum på 60-tallet, alt er riktig, men sjelløst. Riktig sjelløst.

Grense Jakobselv kunne passet som et langt kapittel i Karsten Alnæss sine bøker om Norge, fortalt historie. Men igjen, ikke som roman. Det hjelper ikke å skrive historisk foran.

Vel, hva er en god roman? Et kriterie er at leseren lurer på hvordan det går med personene i handlingen, vi identifieseres oss med prosjektet deres og håper de lykkes. Eller vi håper de lar være å drite seg ut. Uansett, vi håper, ønsker og føler med karakterene. Vi vil bli følelsesmessig berørt. Som i Tom Wolfes "En helstøpt mann", et historisk bilde av USA av idag. Eller "Lasermannen" av Gellert Tamas/Sverige.

KF har etter mitt syn skrevet en bok som faller mellom to bokhyller, den er ikke historisk og den er ikke en roman. Det synes jeg KF bør tåle å høre. Slik kan han bruke talentet sitt bedre neste gang.

Dette har nok mye med smak og behag å gjøre. Fløgstad skriver jo i en helt annen tradisjon enn det store flertallet av norske romanforfattere, og han bryr seg lite om å bygge opp karakterer med troverdig psykologi. Du vil nok sannsynligvis finne at alle karakterene til Fløgstad er flate - de er mer typer enn individer. Jeg tror det er selve Historien som er hovedperson i hele Fløgstads forfatterskap, og romanpersonene er mer eller mindre kastet inn i den.

Denne kommentarern gir jeg deg medhold i, det er historien med stor H som er greia hans. Det jeg finner synd, er at KF ikke gidder å fortelle den, altså Historien. Han bare lemper den ut. Denne svaketen bør noen nevne for ham, gi ham litt hjelp, kanskje tipse mannen om annen litteratur som greier det han ønsker å få til. Roy Jacobsen (Seierherrene) er bare et eksempel som beskriver folk i en tidsepoke og hvordan historien går sin gang. Solstads "Gymnaselærer" like så.