Bokelskere.no

Dere som har "rukket" å lese dere gjennom flere stykker - pleier Shakespeare å veksle mellom replikker på versefot og replikker uten? For det er ikke bare det at jeg egentlig burde ha klart å få alle replikkene til å "gå opp" i femfotede jamber, vel?

Jeg er litt hekta på rytmer i sin alminnelighet, det preger musikksmaken min også, så jeg fryder meg over både (det jeg har lært heter) Elizabethan sonnets, og verseformen i skuespillene hans. Men slik jeg leste The taming of the Shrew, så er endel av tjener-replikkene ikke i verseform, men skal sies frem som en eneste lang tirade i "vanlig tale". Og jeg tolker det slik, at det er et grep som understreker forskjellen på høy og lav, dannet og udannet, smart og "enfoldig" i stykket. Og som tilfører stykket ytterligere komikk, ved at den mer enfoldige tjeneren som lirer av seg sin replikk uten verseform, bryter med stilen i stykket og dermed gjør seg latterlig.

HVIS jeg ikke har bommet stygt her, og lest replikkene feil, så lurer jeg: har Shakespeare benyttet dét grepet, med en slik kontrast mellom vers og ikke-vers, i de andre stykkene dere har lest hittil, også? Eventuelt kun i komediene? Her trenger jeg litt opplysning, så kom igjen: jeg trenger mer kunnskap, please!

Må innrømme at jeg kan såpass lite om rytme og versefot, at jeg var nødt til å lese meg opp. Fant ut at Shakespeare, som du sier, oftest brukte blankvers/jambisk pentameter. Dette fordi blankvers minte mest om måten man snakket på i Elizabeth-tidens England.

Når jeg leser skuespillene til Shakespare merker jeg selvsagt når rytmen skifter, men jeg har hatt til gode å se nærmere på dette, til nå. Takk for inspirasjonen!

Jeg fant blant annet en artikkel om The Comedy of Errors (s.26) der forfatteren, Ros King, forklarer hvordan Shakespeare bruker brudd på rytme. King sier blant annet at Shakespeare brukte rytmebrudd som en dramaturgisk funksjon. Karakterene lytter, snakker til og gjentar hverandre – dette etterlikner vanlig dagligtale. Andre brudd på rytme kan være med på å illustrere en konflikt. Jeg tror, som deg, at Shakespeare gjennom rytmebrudd også ville si noe om karakterenes stand, uten at jeg dessverre kan komme med noen eksempler. Skal bli en enda mer bevisst leser fra nå av!

Nå skal jeg over og lese den artikkelen, jeg også, Anja, den ser interessant ut, og jeg liker meg jo så godt litt ute på viddene... for det er vel så at jeg har lurt dere med meg litt ut i periferien nå, er jeg redd, i forhold til å diskutere handlingen i stykket...

Interessant artikkel! Det er jo absolutt ikke å rote seg ut på viddene å se på språket i en tekst, og her er jo versemålet en del av teksten som det er all grunn til å se mer på i en skikkelig nær-lesing av stykket. Det er DA det blir moro! :)

Sjekket Henry VI part 2 igjen, og her snakker Cade i prosa. Her får det jo en ekstra effekt siden Cade også vil ta livet av skrivekyndige.

Føler meg ikke super-kompetent til å svare på dette, men det har vel så langt i lesningen stort sett vært sånn som du sier at tjenere og "laverestående" karakterer har snakket i prosa, mens de som er høyere på strå har uttrykt seg på vers. Fant en interessant artikkel om blankvers på Wikipedia.

Næmmen - er det dette som er blankvers, altså? Femfots jamber uten enderim? Takk skal du ha - da lærte jeg jammen dét, omsider! (Har jo støtt på begrepet blankvers opp igjennom årene, men med STOR skam å melde har jeg aldri tatt meg sammen og slått det opp. Supert at du gjorde det for meg, Karamella, og dessuten viftet med lenken under nesen på meg så jeg måtte følge den.) :-D

Bare hyggelig! ;) Bladde opp igjen i "Troll...", og det er jo ikke riktig konsekvent bruk av femfotede vers, men som Anja skriver, det oppnås en effekt i bruddene. I "ordkrig"-scenen mellom Katherine og Petruccio benyttes mange slike brudd der de to også noen ganger "tar over" for hverandre og fullfører pentameteret. Kan tenke meg at det er effektfullt i en forrykende replikkveksling på scenen!