Bokelskere.no

Jeg ruslet bedagelig nedover perrongen. La ikke merke til noe eller noen der jeg vandret med boka i den ene hånda og kofferten i den andre mot toget. Toget som skulle bringe meg hjem etter en hektisk uke. Satte kofferten i bagasje hylla i gangen og satte meg og forsvant inn i romanen. I bakgrunnen hørte jeg fra høytaleren; ”…tog til Trondheim på spor 2 er klar til avgang. Ta plass!...” uten at jeg reagerte noe spesielt på det. Plutselig gikk det opp for meg. Jeg er på feil tog. Jeg røsket med meg kofferten og løp ut av toget. Akkurat da døra smalt igjen bak meg og toget beveget seg, så jeg en gammel dame med ansiktet og cola brilleglassene trøkt inn i vinduet med armer febrilsk bankende på ruta. Knokene hennes var knallrøde. Hmmm, en gammel gal dame tenkte jeg og løp videre for å rekke toget som skulle bringe meg vekk herfra og hjem. Endelig var jeg på rett tog og det tok ikke lang tid før jeg igjen var i en annen verden. Den vanvittige spennende verden mellom to permer. Etter en times tid ble toget stående. Og ganske typisk ingen informasjon fra konduktøren. Vente på møtende tog kanskje tenkte jeg. Godt jeg har en god bok å lese. Etter enda en stund dukket politiet opp ute på plattformen. Konduktøren kom til og etter en hektisk samtale kom de inn på vognen der jeg satt. Politiet gikk sakte i gjennom vognen og tittet på passasjerene. Da de kom til meg stoppet de og sa; ” Er den kofferten din?”. ”Ja”, sa jeg. De må bli med oss” sa den ene politimannen. Den andre tok kofferten min og holdt meg godt i armen i det vi gikk ut av toget. Jeg ble ført inn i politibilen, og jeg kjente på meg at alle stirret på meg. Jeg følte ett veldig ubehag. I det toget satte seg i bevegelse igjen, hørte jeg politi si; ”Du er siktet for tyveri i dag av en koffert til ei hjelpesløs gammel dame på tur til Trondheim i tog. Hva har du å si om det?” Jeg hadde tatt med meg feil koffert.

Haha, herlig historie!

Min er mindre dramatisk, men forrige gang jeg var i Israel og gikk gjennom den ofte fire-fem timer lange sikkerhetssjekken på flyplassen, med fullstendig gjennomgang av hver minste ting i kofferten, så ble jeg til og med spurt om hva slags type bøker jeg hadde med. En av dem var Oscar Wilde's The Picture of Dorian Gray, og jeg tenkte at de spurte bare for å se om jeg viste noen tegn til nervøsitet eller lignende, så når det gjaldt den boka bare svarte jeg kjapt at det var en klassiker fra 1890.

Nå er det jo slik med denne boka, at den inneholder enkelte nedlatende beskrivelser av jøder, og dette hadde jeg i bakhodet da jeg svarte. Som en parentes føler jeg for å nevne hvor påfallende det er at det selv i romanene til de mest opplyste og humanistiske forfattere omkring århundreskiftet 1800-1900 skinner gjennom negative holdninger til jøder. Det sier litt om hvor sterkt jødehatet sto, og er verdt å huske når man ytrer seg om Israels paranoide, paradoksale og diskriminerende politikk i dag, kanskje spesielt for en med stor sympati for den palestinske saken, slik jeg har. Man må aldri se seg blind og utelukkende forsøke å få bekreftet egne synspunkter.

Uansett: Dama sier seg fornøyd, og erklærer at "jeg har uansett ikke noe med det", altså hva slags type bøker det var snakk om. To sekunder senere utbryter hun "men hva handler den om?" Lettere vantro skisserer jeg på overfladisk vis handlingen i romanen og ber om at ordet "jew" ikke dukker opp på en av de sidene hun blar tilfeldig opp. Det gjorde det heldigvis ikke.

Altså ikke en dramatisk eller spesielt kinkig situasjon, for jeg var aldri nervøs, men en morsom historie å ha med seg.

Jeg tror ikke jeg har hatt noen pinlige opplevelser, annet enn å bryte ut høyt i latter på biblioteket osv. Når det gjelder å komme i knipa så har jeg opplevd at jeg bare skal lese "noen få" sider før jeg legger meg, og plutselig ringer vekkeklokken .....

Jeg husker jeg satt på bussen en gang på tidlig 90 tallet og leste Amatøren av Lars Saabye Christensen. Da det kom til kapittelet hvor hovedpersonen måtte gå på apoteket å kjøpe noe middel mot flatlus så var det ikke mulig å holde maska. Jeg satt på bussen og forsøkte fortvilet å kvele lattern. Men det gikk ikke. Og jeg fikk nok mange rare blikk. Men hva kan jeg si? Det er en morsom bok.

Den har jeg ikke lest, men hvis den er sååå morsom må jeg jo bare legge den til på listen min. :]

Ja, en over middels god bok. ;) Det har skjedd flere ganger. Jeg blir veldig grepet av bøker som "Idas Dans" og "Veien til Karlsvogna". Bøker som på en måte ikke kan ende bra, men jeg leser og leser og venter på noen gode nyheter. Trist.

Min opplevelse var vel mest pinlig for læreren min. Vi hadde norsk og vi må ha hatt om noe jeg alt kunne til detalj, det eneste jeg husker, var at det handlet om Hamsun, og jeg lurte meg til å lirke boka jeg nettopp leste opp under pulten. "Nå, Inger Johanne, var det nå enda HAMSUN du satt der og leste under pulten, så kunne du fått ha den oppå pulten, men nå må jeg be deg legge vekk den boka!" O fryd for en syttenårig elev å kunne triumferende hale opp "Markes grøde". Den var i paperback, og det var ikke så vanlig å ha romaner i paperback den gangen, og han trodde nok det var en Damenes roman...

O'lykke for en norsklærer! Som sådann (norsklærer altså)har jeg ikke hatt noen slike opplevelser, men ville gått og omfavnet den eleven hvis jeg hadde opplevd det. Hvordan reagerte han/hun?

Han ble litt snurt, for dette var i 1970, og da måtte jo læreren ha en viss autoritet, men generelt tror jeg han satte pris på at jeg var så ivrig i faget hans.

Jeg håper det gikk bra til slutt? Jeg ble også innmari nysgjerrig på hvilken bok du leste som var så spennende! Jeg har aldri opplevd noe så dramatisk, men jeg har gått på x-antall lyktestolper, snublet over folk, satt meg på fanget til noen på bussen, mistet x-antall busser/tog, kommet for sent til møter/skole, fått kjeft av lærere som oppdaget at jeg leste noe helt annet enn pensum, så nok av småproblemer takket være bøker, ja. Men verdt hvert pinlige øyeblikk!

Ha,ha er det mulig? Fant du på dette eller har du faktisk opplevd det? Hvordan gikk det i tilfelle videre, ble du løslatt eller sitter du inne på vann og brød fremdeles?

Selv har jeg ikke opplevd noe mer spennende enn da jeg i sommer lyttet til "Dødelig applaus" på lydbok, og hadde problemer med å styre grimasene og følelsene mine når det ble litt vel bisart. Fikk noen rare blikk, men i grunnen ikke mye å skryte av etter å ha lest din historie.

Tror forøvrig ikke jeg hadde klart å lese og gå eller å gjøre en hvilken som helst annen aktivitet samtidig som jeg leser.