Bokelskere.no

Jeg satt også og ble nesten litt fortvilet over kvinnesynet som kom fram i dette stykket. Den behandlingen Katherine blir utsatt for, først av sin far som vil få henne bortgiftet for en hver pris, og så av Petruccio med både fysisk og emosjonell mishandling… Men så så jeg etter hvert at det kanskje er opptil flere måter å se Katherine på:

*opposites attract, og kanskje blir hun virkelig etter hvert forelsket i sin myndige og macho mann, og han i henne. Det fins visst slike kvinner som alltid faller for the bad boys har jeg hørt. At mannen hersker over henne, er et tegn på hans kjærlighet, den man elsker tukter man osv. I så fall er hun oppriktig i sin avslutningstale:

Den ærefrykt som undersåtten skylder

sin fyrste, skylder kvinnen jo sin mann,

og blir hun trassig, tverr, sur, vrang, og nekter

underordne seg hans gode vilje,

er hun da annet enn en frekk rebell

og sviker mot sin herres kjærlighet?

*eller Katherine står der som et offer og er virkelig knekt og ødelagt av Petruccios sjåvinistiske mishandling, sett med våre 2010-øyne. Hun har gitt seg, og innfunnet seg med sin skjebne. Her er vi igjen inne på praktisk overlevelsesstrategi som flere av Shakespeares kvinner har vært nødt til å ty til. Som dere skriver, Anja og Annelingua, så er vel dette i tråd med samtidens kvinnesyn, en kone skal adlyde og underordne seg sin mann, samfunnets orden og harmoni er gjenopprettet.

*eller Katherine er ironisk i avslutningstalen. "Yepp, kvinner skal undreordne seg mannen... særlig!" Hun har, som du skriver Anja, vist seg som en sterk og oppegående kvinne som er i stand til å ta igjen verbalt med Petruccio. Hun er vittig og intelligent i så pass stor grad at hun later som hun har gitt seg på slutten av stykket og bare venter på å komme hjem for å fortsette "krigen". Hun er liksom ikke typen til å gi seg. Enten aner ikke Petruccio hva han har i vente når han sier ”Jeg tok gevinsten”, eller han skjønner Katherines ironi, og elsker henne for det?

Veldig fine observasjoner, Karamella! Håper at den siste teorien din er den riktige, jeg likte Katherine for godt til å se henne underkuet og bekjempet...

Heia Karamella, der fant du en løsning som er til å leve med for oss 2010-damer: selvfølgelig forbeholder vi oss retten til å tenke på Katherines vegne at "Siste ord er ikke sagt...!", og setter vårt håp og vår lit til at soga held fram etter teppefall, og DA, vår godeste Petruccio, DA skal du ikke være for trygg....

;-D

Så hyggelig :) Mulig jeg overtolker da, men jeg leste at stykket har vært satt opp på teateret med en ironisk Katherine på slutten noen ganger.