Bokelskere.no

Du sitter tydeligvis med mye mer Sly-spekket tekst enn meg - hvilket får meg til å trekke den konklusjonen at det kanskje er mer i stykket jeg ikke har fått med meg i min versjon, enn det du og flere andre har... Arrrgh. Jaja. Jeg får håpe jeg har nok tekst likevel til at jeg har fått med meg essensielt det samme som dere!

Spørsmålet du tar opp om hvordan Petruccio behandler Katherine for å "få henne snill", får meg til å tenke på Shylock! I dag oppfatter vi jo Shylock som en tragisk figur, som har blitt hard og nådeløs som følge av at han har vært offer for antisemittisme. Shakespeare-lærde mener imidlertid, har jeg lest, at da "Kjøpmannen i Venedig" var nyskrevet, fremstod Shylock kun som en komisk figur. Datidens publikum hadde ikke noe sympati for den stakkars jødiske pengeutlåneren, kun spott og forakt. Har jeg lest. Og i fortsettelsen av betraktningene om Shylock, tenker jeg at om det er aldri så fristende, så klarer vi ikke å få Shakespeare-stykkene til å rime med de verdivurderingene som er mest gangbare i Norge anno 2010... (Jeg vet det er åpenbart, men jeg måtte liksom fundere litt høyt for å få sammenheng i de refleksjonene stykket og Anjas kommentar satte i gang hos meg.) Jeg selv likte veldig dårlig :-P at Katherine lot seg kue på den måten - jeg var veldig klar for å heie henne frem til en slutt der hun både fremstod som seierskvinne ved hjelp av kløkt og vidd, og dempet seg slik at Petruccio og hun fikk et harmonisk og fordragelig ekteskap og alle hjerter kunne glede seg... :-P!!! Skikkelig 2010-politisk korrekt-søtsuppe med en feministisk twist, altså. Den gang ei.

Jeg tror så absolutt at denne komedien hadde en slutt som datidens publikum (jeg regner med at kvinner av "bedre stand" ikke gikk på teater, og at fattigere kvinner hadde annet å bruke tid og penger på, slik at det var en overvekt av mannfolk i salen...???) i høyeste grad bifalt, og at gutta på tilskuerplass ikke hadde skjønt bæret om Katharine hadde "sluppet unna" med å være så vrang og vrien når hun først var vel gift... Så min konklusjon er at slutten på "The Shrew" nok definitivt sier noe om datidens kvinnesyn....

Jeg tenkte litt på at sjøl om Sly er en veldig liten del av stykket, så kan det ikke være tilfeldig at han er med. Shakespeare drev liksom ikke med tilfeldigheter. Stykket er et play-within-a-play, der publikum på scenen er en fattig fyllik, ikke ulik en del av det ”ordentlige” publikumet. Til denne delen av publikum vil ”lav komikk”, som inkluderer utstrakt bruk av puns, slapstick og kvinnemishandling, appellere, gi Shakespeare til smør på brødet og bekrefte samfunnets patriarkalske, hierarkiske orden. Men hvorfor brukte Shakespeare denne teknikken når Sly blir så lite vist fram? Han plasserte også handlingen, riktignok i tråd med samtidens mote, i Italia. For en del av publikum vil dette være med på å bekrefte for dem at ”Jo da, slik behandler man sine kvinner i utlandet også”. Men er det ønsketenkning fra min side når jeg håper Shakespeare hadde tenkt litt lenger? Ved å bruke play-within-a-play-teknikken og plassere handlingen i Italia, distanseres publikum fra handlingen på scenen. Når de går ut fra teateret har de riktignok ledd og kost seg, men kan det være at noen av dem tenkte at her gikk Petruccio langt over streken? Dette er ikke måten å behandle sin kone på. Kan det være at Shakespeare ønsker å ironisere over denne måten å behandle kvinner på og slik kritiserer denne typen ”kone-temming”?

Det blir litt som i Donald, det er morsomt både for store og små fordi voksne og barn skjønner ulike sider av humoren.

Jeg tror du har rett i at Shakespeare hadde flere enn en tanke i hodet av gangen.. Det er klart at skuespillene skulle more almuen, men i tillegg virket de jo som den rene folkeopplysningen. Ofte ble nyheter spredt gjennom disse stykkene, da de var en enkel måte å nå folket på. Skuespillene prøvde også ofte å påvirke folkeopinionen, for eksempel kunne de grandiose historiske skuespillene påvirke folket til å støtte kongehuset i en konflikt..

La oss håpe at dette gjelder for The Taming of a Shrew, også. Jeg vil så gjerne unngå å bli skuffet over Shakespeares kvinnesyn.. Tross alt skapte han også kvinneskikkelser som, til tross for at de først ble lykkelige når de fant en mann, ikke lot seg underkue. Jeg tenker da blant annet på Beatrice, min favorittkarakter.

Nei, originalteksten jeg har lest er slett ikke mer Sly-spekket enn din. Men; i tillegg til teksten er det tatt med noen alternative (slutt)scener, siden skuespillet har versert i forskjellige varianter (The first folio-versjonen inneholder ikke disse scenene).

Jeg er veldig enig i at det er stor forskjell på å lese Shakespeare-stykker ut fra dikterens samtid, sammenlignet med å lese dem med nåtidens øyne. Det er klart (?) vi kvinner i dag lar oss provosere av synet på Katherine og hvordan hun skulle håndteres (temmes!). Tror som deg at dette neppe var like sjokkerende den gang… Likevel; Katherine er en svært interessant figur jeg liker godt. Jeg fasineres over at Shakespeare i mange skuespill skapte sterke og selvstendige kvinneskikkelser, til tross for at de ble spilt av menn og at de først blir lykkelige når de har fått seg en ektemann…

Det var nok en god del kvinner i publikumet på The Globe og The Swan i Shakespeares tid; de prostituerte kjøpte seg gjerne groundling-billetter, rett og slett fordi det kostet lite for en teaterbillett og fordi bygningen ga ly for vær og vind. I tillegg var teateret sett på som underholdning for folk flest… Med andre ord; helt annerledes enn i dag!

Fint at du utfyller bildet av datidens publikum, det trengtes etter det jeg skrev sist. Nå visste jeg vel at teater den gang var folkeforlystelse numero uno eller deromkring - men tar jeg feil når jeg tror at damer av samme stand som stykkets Katherine eller deromkring, neppe var så ofte i teateret som sine ektemenn? Jeg innbiller meg at de damene helst hadde å holde seg hjemme, og ikke reke i teateret og blande seg med den gemene hop... ELLER? Jeg tenker at hvem som kunne forventes å befinne seg på tilskuerplass, spilte inn i hvem teatertruppen belaget seg på å tekkes - hadde det vært mange "Katheriner" og "Biancaer" blant publikum, hadde det vel vært viktigere å slenge til dem et ben også, ved å la striden mellom K og Petruccio ende med poeng til Katherine også.

(Forresten, vent: jeg slo opp nå: han heter PETRUCHIO, uttales peTROK-iå, ikke Petruccio, som måtte blitt uttalt peTROtsjå... Jeg har lært forskjellen på CHI og CI ved hjelp av Chianti-vin og cappucino... God drikke er bra for så mangt! ;-P)

Jeg er enig med deg i at det trolig var få kvinner fra høyere stand som tok seg en tur på teater, til det var denne forlystelsen sett på som for vulgær i Shakespeares samtid. Tror som deg at skuespillenes innhold ville vært annerledes om de var skrevet for den høyere klasse (eller for kvinnene av denne klassen).

Da jeg var på omvisning i The Globe, fikk jeg forøvrig vite at publikum av høyere byrd faktisk var plassert ovenfor scenen... De fikk ikke med seg stort, men det var vel den gang som nå viktigere å bli sett, framfor å se!

Petruchio: interessant.. I min versjon av stykket er navnet Petruccio, men det er godt mulig at det opprinnelig var et annet. Takk for uttale-leksjonen!

Jeg satt også og ble nesten litt fortvilet over kvinnesynet som kom fram i dette stykket. Den behandlingen Katherine blir utsatt for, først av sin far som vil få henne bortgiftet for en hver pris, og så av Petruccio med både fysisk og emosjonell mishandling… Men så så jeg etter hvert at det kanskje er opptil flere måter å se Katherine på:

*opposites attract, og kanskje blir hun virkelig etter hvert forelsket i sin myndige og macho mann, og han i henne. Det fins visst slike kvinner som alltid faller for the bad boys har jeg hørt. At mannen hersker over henne, er et tegn på hans kjærlighet, den man elsker tukter man osv. I så fall er hun oppriktig i sin avslutningstale:

Den ærefrykt som undersåtten skylder

sin fyrste, skylder kvinnen jo sin mann,

og blir hun trassig, tverr, sur, vrang, og nekter

underordne seg hans gode vilje,

er hun da annet enn en frekk rebell

og sviker mot sin herres kjærlighet?

*eller Katherine står der som et offer og er virkelig knekt og ødelagt av Petruccios sjåvinistiske mishandling, sett med våre 2010-øyne. Hun har gitt seg, og innfunnet seg med sin skjebne. Her er vi igjen inne på praktisk overlevelsesstrategi som flere av Shakespeares kvinner har vært nødt til å ty til. Som dere skriver, Anja og Annelingua, så er vel dette i tråd med samtidens kvinnesyn, en kone skal adlyde og underordne seg sin mann, samfunnets orden og harmoni er gjenopprettet.

*eller Katherine er ironisk i avslutningstalen. "Yepp, kvinner skal undreordne seg mannen... særlig!" Hun har, som du skriver Anja, vist seg som en sterk og oppegående kvinne som er i stand til å ta igjen verbalt med Petruccio. Hun er vittig og intelligent i så pass stor grad at hun later som hun har gitt seg på slutten av stykket og bare venter på å komme hjem for å fortsette "krigen". Hun er liksom ikke typen til å gi seg. Enten aner ikke Petruccio hva han har i vente når han sier ”Jeg tok gevinsten”, eller han skjønner Katherines ironi, og elsker henne for det?

Veldig fine observasjoner, Karamella! Håper at den siste teorien din er den riktige, jeg likte Katherine for godt til å se henne underkuet og bekjempet...

Heia Karamella, der fant du en løsning som er til å leve med for oss 2010-damer: selvfølgelig forbeholder vi oss retten til å tenke på Katherines vegne at "Siste ord er ikke sagt...!", og setter vårt håp og vår lit til at soga held fram etter teppefall, og DA, vår godeste Petruccio, DA skal du ikke være for trygg....

;-D

Så hyggelig :) Mulig jeg overtolker da, men jeg leste at stykket har vært satt opp på teateret med en ironisk Katherine på slutten noen ganger.

Puha, det der ble litt av en tirade!!!