Bokelskere.no

En grei bok for debatt, og forfatteren bruker sine egne erfaringer som utgangspunkt. Anbefales

En tankevekkende bok. Her er en liten oppsummering og noen strøtanker jeg har gjort meg etter å ha lest den:
Irshad Manji bruker sitt eget liv og erfaringer til å si noe om islam. Som 4-åring flyktet hun med sin familie fra Uganda til Richmond i Canada etter at Idi Amin kastet ut sørasiatiske muslimer fra landet. Hun er selv troende muslim, men gjør opprør mot det hun kaller "ørken-islam". Hun tar til orde for å gjeninnføre "ijtihad" som er en tradisjon innen islam som oppmuntrer til selvstendig tenkning og: "...at den tillater hver eneste muslim, enten vedkommende er mann eller kvinne, heterofil eller homofil, ung eller gammel, å oppdatere hans eller hennes religiøse skikker i lys av samtidens utfordringer."

Hun skriver i en muntlig og til dels polemisk form. Hun sier hun ønsker at det skal føles like spontant som en vanlig samtale. Dette er etter mitt syn både bokas styrke og svakhet. En styrke fordi det blir medrivende og lettlest, men enkelte påstander hadde jeg gjerne sett dokumentert med kildehenvisninger. At hun henviser til sin hjemmeside for kilder, hjelper ikke særlig for meg. Jeg har lett litt på nettet for å se om det har vært diskusjoner omkring historiske fakta, men har faktisk ikke funnet annet enn at VG i en anmeldelse påpeker at hun er noe selektiv i utvelgelsen, og det er vel ikke verken oppsiktsvekkende eller uvanlig. Jeg fant før øvrig denne anmeldelsen skrevet av Thomas Hylland Eriksen som jeg vil dele med dere.

Dette en bok jeg i likhet med deg vil anbefale som grunnlag for debatt. Hennes budskap kan oppsummeres med dette som hun skriver i slutten av kapittel 6:
OBS! Mulig spoiler.
Mitt intrykk er at veien fremover er nødt til å takle tre utfordringer på samme tid: For det første: Å gjenopplive økonomien ved å ta i bruk de beste talentene fra alle samfunnslag i den islamske verden. For det andre: Å gi ørkenen motstaden ved å slippe løs et mangfold av tolkninger av islam. Og for det tredje: Å samarbeide med, ikke mot Vesten. I hvert enkelt tilfelle er det den eldgamle tribalismen vi undergraver.

Temaet i boken er interessant og Manji har utvilsomt flere gode poenger. Men litterært er boken et makkverk. Forfatteren skriver at hun har lagt opp boken som en "spontan samtale", og det er her jeg synes hun gjør sin store bommert. Denne "samtalen" er så pepret med faktaopplysninger som hopper i tid og rom at man mister hovedpoengene. Noe så trist, for dette kunne blitt en glimrende bok.