Bokelskere.no

Kan du huske når du fant gleden ved å lese skjønnlitteratur? Var det som barn, enten via skole eller foreldre hvor du lånte bøker på biblioteket hele tiden, eller har du i ungdoms/voksen alder møtt noen eller opplevd noe som fikk deg til å lese bøker med glede?

Forfatter Sven Wernstrom sier at vi har 3 roller å spille i livet: Yrkesmenneske, samfunnsmenneske og medmenneske. I yrkeslivet har vi bruk for instruksjonsbøker, som samfunnsmenneske må vi lese aviser og følge med på nyheter, og for å klare rollen som medmenneske finnes det bare en eneste type instruksjonsbok – og det er skjønnlitteraturen.

Husker det hele startet med at jeg valgte meg bøker som faren min leste for meg før jeg skulle sove. Han leste Den vesle vampyren bøkene som vi lo godt av, Brødrene Løvehjerte og Gummitarzan bl.a,og mange andre bøker.

Etter hvert som jeg ble eldre og leste på egenhånd gikk jeg over til Nancy Drew som var mitt store idol en periode, så Bobsey barna og litt Hardy - Guttene.

Gikk også i mange forskjellige bokklubber.

Men den som skal ha æren for å ha virkelig økt leseinteressen min og fikk meg til å lese oftere enn før var R.L Stine (Robert Lawrence Stine) som ga ut bokserien Grøsserne på 90-tallet. Da var jeg HEKTA! Endelig var det bøker der ute som jeg hadde savnet og ville lese. Jeg begynte også på Fear Street bøkene av samme forfatter, men de ga ikke ut mer enn 5-6 bøker av de her i Norge for den solgte ikke like bra, noe som var en gedigen skuffelse. For den var litt som Grøsserne, men bare for en litt voksnere garde.

Senere ville jeg også ha enda mørkere litteratur gikk jeg over til Dean Koontz, så Stephen King og jeg var solgt! Siden har jeg vært veldig glad i horror bøker, både for barn og voksne. Jeg liker å grøsse nå og da, selv om det skjer sjeldnere med årene:)

Har ikke foreldre som leser så fryktelig mye. Pappa leser knapt en bok i året hvis han finner en bok han virkelig interesserer seg i, men ellers går det i kryssord. Og mamma foretrekker å lese aviser og ukeblader.

Bokklubbene jeg har vært med i er: TL-klubben, Ungdomsbokklubben,Pennyklubben (kun for bøkenes skyld. Ikke interessert i hester, men fine dyr) og Grøsserne. Var med i en bokklubb til, men husker ikke hvilken det var. Nå er jeg med i De Norske Booklubbene eller hva det heter som jeg meldte meg inn i 2007. Får aldri nok av bøker for ingenting er som å stikke av til en annen verden:)

Jeg har vokst opp i et hjem med to leseglade foreldre, så jeg har alltid vært omgitt av bøker og lesing. Ble lest mye for som barn og fikk alltid mange bøker i gave. Jeg knakk lesekoden tidlig og begynte raskt å lese bøker på egenhånd også - mammas gamle Frøken Detektiv, Fem - serien og Astrid Lindgren. Så bøker og leseglede har alltid vært rundt meg. En av de første bøkene jeg fikk, tror jeg, er en bildebok bestemoren min lagde til meg i 1979 om katter. Den har jeg fremdeles, og tas frem med ujevne mellomrom.

Hverken mamma eller pappa er storlesere - i alle fall ikke i forhold til den manien jeg har. Mamma leser knapt en bok i året, mens pappa leser litt krim nå og da. Så noen direkte arv og påvirkning derfra er det ikke snakk om, selv om de forsåvidt var flinke til å lese høyt for meg da jeg var lita.

Jeg satt stort sett med nesa i en bok gjennom hele barndommen jeg også,som jeg ser noen andre skrev under meg. Lånte lass etter lass på biblioteket, og leste bøker som "alle andre" barn leste og også noen mer spesielle (var blant annet eneste jenta på barneskolen som leste Davy Crockett sammen med guttene, hehe! ;)). De var mye mer spennende enn Elisabeth-serien som alle venninnene mine leste, men pløyde gjennom den også på min ferd gjennom skolebibliotekshyllene.
Jeg var også med i flere bokklubber etter hvert som også holdt leselysten ved like, både Bokklubbens barn, Ungdomsbokklubben, TL-klubben og Penny-klubben.

Fant et artig bilde i går, forresten: Her er jeg ikke gamle jenta, men driver tydeligvis med høytlesning for en tålmodig lyttende Bamse.
Og sånn som dette har det egentlig bare fortsatt, bortsett fra at de herlige brillene nå er borte og jeg ikke lengre leser høyt for kosedyrene mine... ;)

Jeg leste også Davy Crockett - for jeg har eldre brødre, og slukte det meste jeg kom over! Hardy-guttene gled også ned på høykant - sammen med Bobsey-barna og Frøken Detektiv. Og alt det andre. Jeg har en klokkertro på at det er viktig å lese for barn, så jeg gleder meg stort over at dine foreldre leste for deg selv om de ikke var/er noen lesehester selv!!! Det må da ha vært viktig for å gjøre deg til den lesehesten du er i dag? (Morsomt bilde, forresten. :-)

Ja, Hardyguttene var også spennende! Jeg og søskenbarnet mitt arvet pappa/onkels Hardygutt-bøker og leste dem med stor interesse ;) Frøken Detektiv var jeg også borti, ettersom mamma hadde noen gamle eksemplarer liggende. Gode barndomsbokminner det!

Det at foreldrene mine leste mye for meg og kjøpte bøker til meg/lot meg være med i bokklubber har vel ikke akkurat dempet interessen nei. Så det skal jeg føre med videre til eventuelle egne barn også, og forhåpentligvis lede dem inn på sporet til å bli bokelskere selv ;)

Jeg er så heldig å ha en mor som er glad i å lese, så jeg har alltid hatt bøker rundt meg. Blei lest mye for som barn, og noen av mine første minner er av lesestunder sammen med både foreldre og besteforeldre. Favorittene var eventyr og Donald-blader, og da jeg lærte å lese selv blei jeg en flittig bruker av biblioteket (med litt assistanse av moren min, som kanskje var litt flinkere til å velge ut gode bøker). Tilbragte en stor del av barndommen med nesa i ei bok, og husker ennå noen av bøkene jeg leste da.

Vel lesegleden min kom definitivt som en bølge når jeg begynte på Harry Potter-septologien. Jeg er av den aldersgruppen som vokste opp "sammen med" Harry. Opplevelsen av bøkene ble da helt magisk, når jeg kunne trekke paralleller i Harrys liv til mitt eget. Ikke nødvendigvis magien, men heller sinnstilstandene og forholdet til omverdenen. I senere tid har jeg jo fattet interesse for mer en de magiske bøkene, men det etter at jeg hadde pløyd igjennom alle om Harry på både norsk og engelsk.

Jeg kan ikke huske at jeg ble speseielt oppmuntret til å lese. Det har alltid vært bøker i barndommshjemmet mitt, også masse barnebøker. Men det var gjennom biblioteket på barneskolen at jeg virkelig begynte å lese. Jeg tror noe av det første jeg ga meg ikast med var Narnia bøkene til C.S. Lewis. De var utgitt i Luna serien i Gyldendal tror jeg. Dette var slutten av 70-begynnelsen av 80 tallet. Siden ble det mange Luna bøker. Jeg husker spesielt Jordsjø bøkene til Ursula Le Guin.

Jeg har nok foreldrene mine å takke for dette. Særlig pappa. Ble alltid servert spennende historier som liten, og særlig da jeg var syk lånte pappa hauger med bøker til meg. Videre fortsatte jeg som ivrig leseløve og samlet antall bøker for å få stjernen for å ha lest 50 bøker i året på biblioteket. Så har det bare fortsatt, og nå sitter jeg her i begynnelsen av en litteraturgrad og som ivrig bokblogger. Det stopper nok ikke enda, og jeg tar gjerne i mot gode bøker fra min far den dag i dag!

Kan ikke erindre at noen noen gang har oppmuntret meg til å lese. Mormoren min var vel den eneste i familien som jeg husker å ha sett lese. Hun leste kioskkjærlighet. Mulig jeg ble litt nysgjerrig på det, men tror jeg leste Bobsey Barna før romansene,hehe. Fra barneskolen husker jeg spesielt bøkene om kjente personer, som jeg synes var utrolig fascinerende, spesielt Helen Keller og Madam Curie (chick litt +hehe) Leste om menn også -Thomas Alva Eddison var vel en av dem. Husker også at bibliotekaren svarte at Bobsey Barna ikke var bra nok litteratur for biblioteket. Skjønte ikke hva hun mente da, men etter å ha lest noen høyt for min yngste datter ser jeg jo at det ikke var spesielt god kvalitet. Utrolig hvor voksne og fornuftig de tolvåringene er, og da er det ikke så rart at seksåringene tar etter,hehe.

Var kanskje "Historien-om"-bøkene det Ann Christin? De er jeg også vokst opp med og har vel noen av dem i "barne-bok-hylla" mi enda. John F. Kennedy tror jeg det er; leseglede og kunnskap på samme tid av den type bøker husker jeg!

Stemmer, det var det de het. Fant en på et loppemarked for ett år tilbake, men den manglet mange sider. Nå har jeg glemt hvem det var om, men hadde gledet meg til å dele dette med min 10.årige datter. Vi ble veldig skuffet begge to da vi oppdaget at det manglet sider. Det er jo et ypperlig konsept å lage "biografier " om kjente personer formet som barnebøker. Har ikke Minken Fossheim gjort noe liknende om Edvard Munch og Grieg?

Glemmer aldri "Historien om"-bøkene. Lånte alle de hadde på biblioteket og husker spesielt boka om Helen Keller. Bøkene finnes fortsatt på mitt lokale bibliotek, og jeg prøvde å få min datter (13) til å låne en av disse, men det var ikke snakk om. Det ble en vampyr-bok i stedet. (Men hun er bokleser og forhåpentligvis kommende bokelsker i hvertfall :))

"Historien om.." bøkene var faktisk svært populære i klassa mi då eg gjekk på barneskulen. Eg trur omlag halve klassa på eit eller anna tidspunkt las ei av desse. Sjølv ploga eg igjennom mange av dei. Favorittane var Historien om Florence Nightingale, Jeanne d’Arc og Columbus. Synd om desse bøkene går i gløymeboka.

Å ja, Florence Nightingale husker jeg godt. Det var tider..Fikk lyst å lese dem på nytt med yngstedatteren min. Er det laget nyutgivelser tro?

Jeg tror vi bare må innse at tiden har gått litt fra de bøkene vi elsket da vi var barn. Her i huset vil tenåringene også kun ha vampyr-litteratur. Jeg skjønner jo ikke at det må være et enten eller i stedet for både og ... På den annen siden husker jeg godt hvordan min mor brant etter at jeg skulle oppdage f.eks Hamsun. Trøsten er at de fleste bokelskere har vært i den fasen hvor man kun ønsker å lese lett underholdningslitteratur. Det ble jo folk av oss også til slutt! ;-)

I tillegg til å lese alle bokseriene - Bobsy-barna, Det hemmelige S, Hardyguttene, Frøken Detektiv o.l. - husker jeg godt Ung i Dag-bøkene på 70-tallet. Temaene vekslet mellom ungdom og rus, skilsmissebarn, familietragedier av ymse slag .... man kunne jo bli deprimert av mindre.

Jeg begynte å lese hestebøker da jeg var rundt ti år, og det ble sikkert noen hundre etter hvert. Så sluttet jeg med hest, og hva skulle jeg lese om da?

Og så fant jeg Bokelskere og ble på en eller annen måte bitt av basillen på nytt. :)

Jeg begynte å lese svært tidlig - av ren skjær interesse og entusiasme, jeg tror ikke det var noen særpreget utløsende faktor. Husker vagt at læreprosessen involverte bokstav-puslespill. (Jeg var 2 år gammel.) Da jeg først hadde lagt min elsk på bøker, ble det godt støttet opp om av familie, som kunne bestikke meg til tannlege ved å love meg bøker, eller bibliotekbesøk. Husker også godt en sykeperiode da min mor tok med seg en ny Frøken Detektiv-bok hjem hver ettermiddag - jeg slukte gjerne to av dem om dagen.

Jeg gjetter at lesegleden min i stor grad sprang ut av lite interesse for eller fellesskap med andre barn, pluss lav toleranse for støyen som fulgte med feks tv-titting.

Gleden ved å få en tykk bok...og forsvinne inn i den, det var Greven av Monte Christo, det var våren før jeg begynte i første klasse.. to besteforeldre som ikke helt skjønte at det kunne være like interessant som ny fotball men en følelse/gledesrus/oppdagelse som jeg er evig takknemlig for 40 år senere

Jeg husker ikke når jeg knakk lesekoden. Det var ingen som leste i min familie - hverken for meg eller for seg selv. Men når koden først var knekket, var jeg solgt. Jeg leste overalt, til og med i dusjen ... Jeg husker at jeg leste ut skolens lesebok med en gang jeg fikk den tildelt, og kunne ikke tro at den skulle vare hele året! Sier som andre her - takk til alle snille og tålmodige bibliotekarer som synes det er viktigere at unger leser enn hva de leser. Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten folkebiblioteket i Haugesund, gitt.

Jeg tror interessen for fortellinger oppsto tidlig både gjennom at mormor og foreldrene mine leste for meg, samt at jeg hadde stor glede av å høre på barnetimen for de minste. Favoritten var Anne Cath Vestly, både i form av høytlesning og barnetime.

Når det gjelder å lese selv, husker jeg ikke så mye av akkurat hvordan jeg lærte det. Men jeg hadde veldig raskt stor glede av å kunne lese på egen hånd. I tillegg til å lese bøker som jeg hadde selv, begynte jeg å lese bøkene i skolebiblioteket. Etterhvert gikk turen til folkebiblioteket der jeg var så heldig å ha kontakt med en klok eldre dame som førte meg fra Ung-bøkene og over i mer voksen skjønnlitteratur. Selv om det gikk mye i romantisk kliss i tillegg til Agatha Christie i starten, ble det etterhvert bøker med litt mer substans.

Poenget med min historie er at uten en voksenperson som kunne gi meg råd om hva jeg kunne gå videre med i min utvikling som leser, er det ikke sikkert at leserinteressen hadde økt ytterligere i løpet av ungdomsårene.

Derfor: Takk til alle dyktige og engasjerte bibliotekarer rundt omkring i landet:)

Husker jeg hadde slengt meg ned på gulvet med Karius og Baktus med et sterkt ønske om å forstå hva som stod i boka enda jeg kunne hele historien godt. Jeg satt der en stund og kikket på bokstavene og fulgte ordene bortover før jeg kom til å tenke på at jeg leste det jo! Det var ikke hukommelsen som fortalte en historie til meg, jeg så på bokstavene og tenkte ordene.

Det var som en verden åpnet seg for meg og jeg leste alle barnebøkene jeg kom over, begynte på bøker fra leseløven, eller lesehesten(husker ikke helt), deretter over til en haug med jentebøker som ofte var litt skumle og snart begynte jeg å snike i min mors bokhylle etter bøker.

De bøkene som virkelig gav meg mersmak var Den vesle vampyren, det var dem som fikk meg skikkelig interessert i å lese.

Jeg var ikke så gammel da jeg møtte "sykehuslivet" for første gang og jeg tror det var da bøkene ble en del av livet mitt. Jeg vet i alle fall at jeg fikk mange bøker av besøkende samt at sykehuset hadde bibliotek og at jeg lærte å lese lenge før jeg begynte på skolen.

Barnetimebøker, Nancy Drew, Bobsey-barna, "Historien om-bøkene" er noe av det jeg husker best. Biblioteket var en drøm for meg og jeg fikk tillatelse av bibliotekaren å gå inn i "voksenavdelingen" før alderen tilsa det.

Den fyrste boka som fortalte meg at det var meir i bøkene enn forteljingar, var "I ein stripete genser" av Else Breen i serien Ung i dag. Den fikk eg etter eg hadde entra pubertetens verden som 11 åring : ) Hugsar godt kor forundra eg var over at denne boka kunne fortelje meg ting eg ikkje visste at eg lurte på! Skulle gjerne fortalt at eg var ein ihuga lear etter dette, men var nok litt til og frå fram til 20 årsalderen, då hadde eg bruk for bøkenes rettleiing igjen...

Jeg tror at jeg begynte å lese i 10-års alderen da jeg lånte Bobsybarna på skolebiblioteket. Veien ble da kort til mine søskens bokhyller med Frøken detektiv og Hardyguttene og senere Agatha Christie. Jeg hadde da vært medlem i Bokklubben Barn i en årekke og motttatt en mengde pedagogisk riktige bøker som aldri ble lest. Heldigvis fikk jeg barn selv og kunne lese Astrid Lindgren, Roald Dahl og andre upedagogiske verker høyt i åresvis!

Jeg vet faktisk ikke helt nøyaktig, for jeg har alltid elsket bøker. Mamma lærte meg å lese da jeg var 3. Da hadde jeg mast i et år allerede om å lære for jeg ville lese barnebøkene mine selv. Siden gikk det egentlig bare slag i slag og innen jeg begynte på skolen hadde jeg lest alt av Astrid Lindgren og Roald Dahl. Når skiftet gikk fra barnebøker til skjønnlitteratur vet jeg faktisk ikke. For meg er en god bok en god bok uansett genre, så sånt har jeg aldri tenkt over.