Bokelskere.no

Og noe jeg har lurt på: hvorfor må "alle" absolutt lese krim i påsken?

Ett svar på spørsmålet, som forresten ble stilt også av den drevne krimforfatter og -anmelder Ingvar Ambjørnsen litt utpå kvelden på bakrommet under litteraturuka på Sting, kan være at norsk krim stort sett handler om vanlige folk med vanlige problemer (rent bortsett fra at folk flests liv er noe mindre preget av mord i nære relasjoner), i motsetning til resten av skjønnlitteraturen, som har det med å handle om uvanlige folk med uvanlige problemer. Se på Nesbø, eller Lindell. Det er veldig mye hverdag der, det er veldig gjenkjennelig. Det kunne vært deg, liksom. Dette skyldes selvsagt den moderne krimmens autentisitetskrav, som på den annen side har gjort sjangeren veldig forutsigbar. Jeg merker selv at jeg ikke leser særlig mye norsk krim lenger, fordi den i flere år har gjentatt seg selv. Jeg går heller til klassikerne. Krimklassikerne, altså. Jeg ergrer meg veldig over at jeg ikke kom på dette svaret på Sting den kvelden.

Er det viktigå kjenne seg igjen? Reaksjonsmønstrene til krimheltene og de han omgir seg med bærer vel først og fremt preg av å være konstruert for å tjene story’en og de nøye konstruerte spenningskurvene, og ikke for å få meg til å nikke gjenkjennende? Jeg leser også krim med litt iver - innimellom andre typer bøker. For å koble av. Men jeg kjenner meg sjeldent igjen. Og jeg sitter sjeldent igjen med følelsen av å ha fått noe mer enn underholdning mens det pågår. Og når det gjelder vanlige bøker, så er jeg ikke enig i at det ofte er uvanlige mennesker med uvanlige problemer. Jeg har for eksempel hørt at hvordan du svarer på spørsmålet ”Du møter en bjørn i skogen, hva gjør du?” sier noe om hvordan du forholder deg til utfordringer generelt. Kan man ikke lese ”vanlige” bøker litt på den måten også? Til sist vil jeg si at den romanfiguren jeg har nikket mest gjenkjennende til (så vidt jeg husker) må være Ask Burlefot. En ganske uvanlig figur, oppdiktet (derom hersker det for så vidt tvil) av en høyst uvanlig forfatter og person. Jeg liker å lese Nesbø, men Harry Hole føler jeg at jeg ikke har noen verdens ting til felles med…

Jeg tror vi leser krim fordi vi liker "den gode fortellingen". Vi liker å oppleve spenningen i det som er uavklart, i det uforløste, i mysteriet som driver handlingen framover. Når mysteriet oppklares, er vi tilfreds. Vi ble servert en gåte og fikk etter noen timers spenning til slutt svaret på gåten. Jeg savner ofte et sterkere element av det uforløste i såkalt seriøs skjønnlitteratur. I krimbøkene får vi det garantert hver gang.

Måtte bare gi deg et poeng for svaret. Men jeg begynner å savne virkelige gode krimbøker. Oppdaget Harlan Coben i vinter med, I den skogen, og ble veldig begeistret for han. Det var en bok jeg ikke kunne legge fra meg.

Enig med deg, den var veldig god. Ellers merker man at Grisham er litt.., vel..advokat.. og det preger bøkene.

Grisham er det lenge siden jeg har lest, må kanskje prøve den du nevnte. Ellers liker jeg også Goodard godt. Usett var veldig bra.

Jeg leser egentlig lite krim og nå har jeg tyvtittet litt på bokhylla di. Den var virkelig imponerende og jeg likte at du hadde Gyldendal grå pocket. Der ligger det mange gode. Morante og Calvino. Men har du lest Balansekunst og Frobenius sin siste bok?

Jeg har lest de fleste bøkene til Grisham. De passer omtrent til en flyreise som ikke er altfor lang. Han er en dyktig forteller og kan å underholde, men etter en 10-12 bøker blir det mye repetisjon. Jeg har likevel alltid vært fascinert av hans evne til å lage en god fortelling rundt juridiske og/eller moralske problemstillinger, om igjen og om igjen. Chrichton er litt i samme gate, selv om hans utgangspunkt er mer vitenskapelig der Grisham skriver om advokater. Amerikanske best-selgere begge to, og på lik linje med Steven King har de evne til å skape såkalte page-turnere. Lettleste. Lettfattelige. Ikke for dype, bare sånn passe. Glimrende underholdning på reise, men litt overfladiske i lengden.

Når det gjelder Coben har jeg bare lest Borte for alltid. Det var en spennende bok, men kanskje litt spekulativ i sine voldsskildringer. Goddard (det er Robert Goddard du mener?) har jeg lest noe av for lenge siden. Jeg mener han ble utgitt i Gyldendals svarte serie en gang på 80-tallet, men kan ikke huske tittelen.

Engelsk krimforfatter som jeg tilfeldig oppdaget. Etter at jeg hadde lest alle Stieg Larsonbøkene ønsket jeg å finne noe som kunne ligne. Jeg leste, Forsvunnet, først og ble bergtatt. Usett, var enda bedre. Dette er ikke noe krim med en politihelt(er ikke så glad i det, unntatt Wallander), ligner litt på Larsson, men fortsatt orginalt.

Grunnen til at krim ofte oppfattes som stereotypt er jo at det i utgangspunktet var formellitteratur, det var visse faste punkter som inngikk i metoden, både tematiske og karaktermessige, og selv om kriminallitteraturen har endre seg gjennom årene, er det fremdeles mye som henger igjen, det dreier seg i stor grad om en forbrytelse, en eller flere gjerningsmenn, og en helt/antihelt som ofte løser saken. Og så er det bare å legge til å trekke fra av det man måtte ønske av andre ting å fylle tomrommene med. Og det er nettopp det som avgjør en god krim for meg, hva de fyller tomrommene med, meningsløs babbel som bare ødelegger spenningen, eller meningsfull babbel som forsterker historien; henholdsvis Mankell og Nesbø.

Her er vi på linje, castro, men det visste du vel. Bøkene om Drum og Olsen inneholder masse godt skjønnlitterært stoff som ikke nødvendigvis trenger krimbokas rammer; glede over mat og vin, mystikk, tanker om livet, døden og kjærligheten osv.

Men ofte er det slik at krimboka rommer mye i tillegg til selve storyen. Det er jo en utmerket anledning til å skildre livets skyggesider og derved bli samfunnskritisk. Det er dessuten en bra ramme for å studere ondskapen i menneskesinnet, utfordre leserens rettferdighetssans og filosofere over moral og etikk.

Ja, takk, begge deler, sier nå jeg. Gjerne ”forfyllede og fraskilte” detektiver som noen av bokelskerne velger å kalle dem, - og krimbøker med mer substans og ”dybde”. Alt til sin tid! Hvorfor så kritisk til underholdningskrimmen? Vi har jo et valg også når vi velger å lese en bok.. Eller har vi ikke?

Ja, det er synd at krimgenren ikke bare får fram de gode historiene, men samtidig også dessverre de stereotypiske og lite troverdige karakterene og de velbrukte språklige vendingene. Selv om vi noen ganger også ønsker oss dette. Det har noe med den kontrakten mellom leser og forfatter som An nevner her i tråden din. Vi vet hva vi går til, og av og til forventer vi kanskje nettopp den forfylla detektiven med drag på damene og frynsete nerver. Det blir som å lese enda en Kane-bok på en måte.

En stor fordel med krim er jo at man har en klar kontrakt med forfatteren.

Forfatteren garanterer å framskaffe en forbrytelse av rimelig omfang samt å ta oss med i prosessen for å ordne opp i det hele.

I annen skjønnlitteratur er det jo en overhengende fare for at ingenting skjer! :-)

Har skiftet mening etter å ha blitt kjent med Stieg Larsson. Krim med litterære kvaliteter er hverdagslykke.

Jeg leser også mye krim og følger opp med å lese alle bøkene til de krimforfatterne jeg liker best. Enig med Hilde i at man ofte "slapper av" med god krim; krim krever ikke så mye av leseren - man driver helst med utover i historien. Og spenningen i bøkene betyr jo en del, samtidig som man, mens man leser, forsøker å finne ut hvem den skyldige er. I tillegg er ofte krimsjangeren ganske virkelighetsfjern fra den virkeligheten leseren befinner seg i.. Kan dette være noe av årsaken til at det leses så mye krim? Ellers så opplever jeg å gleden av å "møte igjen" hovedpersonene, eksempelvis Hole og Wallander, og bli med dem videre gjennom bøkene. De har jo på en måte "sitt liv" som leseren får følge, noe jeg personlig setter pris på. Har i alle år også fulgt Elisabeth Georges bøker og hennes romanfigur inspektør Lyndley fra Scotland Yard.

Det ER stor forskjell på krim/thrillere og det har hendt tidt og ofte at jeg har måttet legge bort bøker som rett og slett har vært så utrolig dårlig skrevet at jeg ikke har orket å lese dem. Dette selv om kanskje plottet i utgangspunktet er bra. Anne Holt er en forfatter jeg har måttet legge bort...

Noen eksempler på slike krimforfattere som lodder litt dypere? Jeg har alltid sagt at jeg ikke liker krim, men når sant skal sies så har jeg ikke gitt krim så mange sjangser heller. Det har kanskje noe med å gjøre at jeg har så lite tid til å lese at jeg vil ha leseropplevelser som gir meg noe mer enn avslapning og ren underholdning, jeg har aldri opplevd at en krimbok har etterlatt noe varig inntrykk hos meg, og det er nok litt det jeg er ute etter. Det er jo grenser for hvor mye man kan forlange av krim sikkert, men jeg føler likevel det er dumt at jeg har forkastet en hel sjanger nærmest "for godt".

Jeg vil anbefale Patricia Higsmith. Hennes bøker om Mr. Ripley er nifse. Hun har også skrevet "Billett til helvete", forøvrig regissert av Hitchcock himself.

Hva med å prøve Sjöwall og Wahlöö? Samfunnskritisk svensk krim.

Jeg leste Sjöwall og Wahlöö´s 10-binds serie med Martin Beck i hovedrollen for mange år siden. Serien ble av forfatterekteparet døpt til fellestittelen: "Roman om en forbrytelse" og lanserte på mange måter den samfunnsrefsende krimgenren i Skandinavia. Dette ble senere fulgt opp bl.a. av Jon Michelet som skapte debatt i universitetsmiljøene på begynnelsen av 80-tallet da han hevdet at krim faktisk kunne regnes med som en akseptert sosialrealistisk litteratur på linje med Ibsen, Kielland, Obrestad og Haavardsholm. Tenk det.

Gunnar Staalesens trilogi 1900, 1959 og 1999 er god og litt annerledes krim. Det er et mord som binder det hele sammen, men i tillegg får du Bergens historie gjennom hele 1900-tallet og du følger flere generasjoner i ulike familier.

Jeg likte trilogien, men hadde problem med den som "krim". I begynnelsen lurer man selvsagt på hvem som har "gjort det", men innen man kommer til slutten, 100 år senere, har så mye annet skjedd at det liksom ikke virker så viktig lenger. Jeg hadde rett og slett mistet interessen for krimgåten. Som krim fungerte trilogien altså dårlig, men som romaner fungerer de helt fint for meg.

Jeg er enig i at Nygårdshaug er i en særklasse når det gjelder krim. For det første bryter han fullstendig med tradisjonen om den hardkokte og forfylla krimhelten. Dessuten trekker han inn elementer i krimbøkene sine som pirrer nysgjerrigheten.

Jeg synes også Karin Fossum klarer å skape litt "annerledes" krim, der analysen av menneskets motiver og psyke står sentralt. Og går vi til utlandet, må jeg nevne Minette Walters som har et skråblikk på det britiske samfunnet. Og Jonathan Kellerman (USA) som har en psykiater som "krimhelt" og dermed fokuserer på årsakene til at kriminelle handlinger begås, ikke bare hvordan man løser dem.

Nygårdshaug har jeg ikke lest, men skjønner at det må jeg snart. Karin Fossum og Minette Walters er mine krimfavoritter og jeg synes de begge gir meg mer enn en krimgåte. Jeg foretrekker gjerne krimbøker uten en fast hovedperson, for hvis du ikke interesserer deg for denne blir bøkene ofte irriterende.

Harlan Coben har også noen bipersoner som er med i flere bøker. Han har forøvrig en serie med en fast hovedperson mens resten av bøkene ikke har det.

Fast krimhelt eller ikke? Det er en interessant problemstilling. Selv tror jeg at jeg ønsker meg en fast krimhelt jeg kan bli kjent med og heie på, selv om jeg ikke nødvendigvis har så mye til felles med ham (Gud forby!). Nygårdshaug har de samme personene med i hele sin 10-bøkers krimserie, men noe av spenningen holdes oppe ved at personene endrer seg, går gjennom ulike faser eller metamorfoser, kan man si, uten å røpe for mye ...

Jeg er også litt svak for en fast "krimhelt". Derfor er jeg også litt opptatt av å lese disse i kronologisk rekkefølge. Forbaska å lese at helten min er skilt uten at jeg har fått være "med på" forelskelsen, frieriet og og evt samlivsproblemer:-)

Hvis du liker krimhelten er det positivt og leseren får et nærere forhold til bøkene. Jeg liker godt Fossum sin Sejer, men leser ikke hennes bøker for å se hvordan det går med han, for han er mer i bakgrunnen enn mange andre krimhelter. Liza Marklund sine krimbøker derimot synes jeg er middels, men vil lese videre for å følge Annika Bengtzon. Jeg tror nok jeg liker begge deler tross alt:-)

Særlig i og med at "alle" liker krim. Så hva er det med meg da som ikke har greid å like det, jeg må jo sikkert ha gått glipp av noe, tenker jeg.

Det er ikke sikkert du har gått glipp av noe. Dine preferanser er bare et annet sted. Selv har jeg aldri forstått gleden ved å gå og se en skrekkfilm på kino. Mange sier at det er forløsende i forhold til å kjenne på sin egen frykt. Jeg opplever det ikke sånn. Betyr det at jeg går glipp av mye? Jeg tror ikke det. Jeg føler ikke at mitt liv er opplevelsesløst selv om jeg ikke ser skrekkfilmer.

hehe, skrekkfilmer på kino er heller ikke min kopp te akkurat. Jeg har bare lest Mengele Zoo jeg, og likte jo den ganske godt, så vil jo gjerne lese noe mer av han.

Da har du mye godt i vente, Eirin. Fortsett med Himmelblomsttreet og Afrodites Basseng. De to hører sammen med Mengele Zoo. Dverghesten bør absolutt også leses (min favoritt), men er uavhengig av de 3. Ikke noe av dette kan kalles krim, selv om Mengele Zoo kalles en "miljø-thriller". Krimserien til Nygårdshaug består av 10 bøker og bør leses i rekkefølge. Start med Honningkrukken og stikk hodet ned i en velsmakende verden av mysterier. (Åh, den var billig!)

Takk for tips! Jeg kjøpte dverghesten i dag faktisk, før jeg leste dette. Men desverre så har jeg ingen tid til å lese noe annet enn pensum og jeg har jo ikke en gang tid til DET, så får dårlig samvittighet bare jeg ser på andre bøker.. Likevel fortsetter jeg å kjøpe de jeg har lyst til å lese så nå har jeg en veldig stor haug med "skal leses" bøker som jeg aldri får tid til å lese.. jaja ;-)

Sånn har vi det nok mange av oss. Selv har jeg et 20-talls bøker som ligger på ventelista. Dverghesten er lettlest og holdt meg fast fra første side. Den lar seg fint kombinere med pensum-lesing. :)

JA! Når jeg leser krim så slapper jeg av, trenger ikke å ta stilling til verken det ene eller andre, samtidig får jeg en "god" spenning i kroppen.

En god beskrivelse. For meg er krim en sjanger der en ikke trenger å tenke på en dypere mening, og at det er et plott som en kan finne løsning på. Språket er ofte lett i krimbøker, og dermed kan en lese en bok kjapt.