Bokelskere.no

Takket være meg har du lest Misantropen, sier du - det er jammen mer enn jeg har... Men hyggelig at vi kan inspirere hverandre! Jeg har fått tidsplanen du har satt opp, fra Karamella tidligere i dag, og som jeg sa til henne: det ser jo forlokkende ut, ja... Jeg tør ikke love noe, annet enn at jeg definitivt skal finne frem de samlede fra hyllen og sette meg til å bla litt i løpet av helgen. The taming of the shrew, som dere skal gå løs på nå, er ikke noe dumt sted å starte for min del, og så liker jeg jo å lese skuespill, selv om det er lenge siden sist. Det jeg også sa til Karamella, var at jeg blir litt "misunnelig" for dere som har grunnlag for å mene noe om fortolkningen av Titus, når jeg leser innleggene her i tråden - og misunnelse er som kjent en sterk drivkraft! ;-P

Og jeg plukket faktisk fram igjen Racines Fedra :)

Hehe, eg måtte finne frem Fedra då vi las the Tempest. Det vart forresten også eit gjennsyn med både Ovids Metamorfose og Vergils Æneiden, etter at eg las denne boka, noko som eg trur var lurt etterson Shakespeare er svært flittig med å referere til dei i andre skodespel.

No har eg lest Fedra - takk for tipset ;)

Ja og korleis likte du den Anja, var den like episk og tragisk som du hadde venta? =)

Absolutt! Likte skodespelet svært godt! Racines bruk av klassiske figurar og mytologi fungerte bra. Sette òg pris på temaet; ikkje berre gjerningar, men sjølv tankar kan føre ein person ut i ulykka. Stakkar Hippolytos, han fekk ein ublid og særs ufortent skjebne..

Bruk av klassiske figurar og mytologi er alltid ein suksess, etter mitt syn! Eg likar også det at Racine teke oppigjen den greske tragedien sin formell, som går ut på at lagnaden (hugsar ikkje heilt fagterminologien her) er forutbestemt, og at denne ikkje kan endrast. I motsetnad til Titus Andronicus, er dette stykket eit skikkeleg stykke tragedie, som verkeleg gjev rom for katarsis. =)

Ja, det er ikkje tvil om at Fedra er ein tragedie. Men trass alt; ingen av figurane i stykket går gjennom katarsis (rensels) for så å komme heilskinna ut den andre enden. Dei som lyg må betale, men det må jamvel dei som teier òg. Den einaste som står att til slut er Tesevs, og han er vel ikkje akkurat nokon mønsterborgar…

Men Anja, kjære deg, det er jo ikkje figurane i stykket som skal gå gjennom katarsis, det er jo vi som tilskodarar/lesarar. Eller har eg forstått heilt feil? Er ikkje katarsis det å få sterke sympatiske følelsar for ein tragisk karakter, for så, etter at stykket er over, glede seg over at det ikkje er deg det har gått gale med?

Men enig med deg i at moralen i stykket er flott!

I dette høvet er det nok eg som er på ville vegar ;) Men, i så fall, er Titus.. ein ekte tragedie; eg fekk sympati for fleire av karakterane og takka lykka for at det ikkje var eg som opplevde slik vondskap ;)

Mulig jeg ikke burde opplate min røst så sent på natten, men når jeg nå først har logget meg på før jeg finner køya: Er ikke katarsis = renselse, da? Sånn à la den renselsen som sjelene gjennomgår i skjærsilden, for å bli rene og slippe inn i paradiset? ("Med ondt skal ondt fordrives" i n'te potens?)

Jo, katarsis var vel noe tilskuerne skulle føle/oppleve, også slik at de tok avstand fra det som utspant seg på scenen (som f.eks. incest i Kong Oidipus, for å ta et kjent eksempel).
Altså å bli renset og "kurert", og ikke gå hjem og gjøre likeså.

Nå fikk jeg forresten lyst til å lese Fedra igjen, selv.

Det jeg liker aller mest med bokelskere.no, er at jeg blir inspirert til å lese verker jeg kanskje ellers ikke ville valgt. Siden du nevnte Moliere, måtte jeg jo bare sjekke han ut!

Misunnelsen er den sterkeste drivkraft - noen ganger kan den til og med føre til noe positivt. Håper du hiver deg med på Shakepeare-prosjektet, om enn bare delvis. Har stor tro på at The taming... vil bli en stor leseopplevelse.

Jeg blir også stadig vekk inspirert til å kaste meg over bøker som jeg har oppdaget eller blitt minnet om her inne, og derfor synes jeg jo det er veldig gøy når jeg kan gi litt inspirasjon tilbake også! Litt spesielt når jeg som i dette tilfellet har inspirert noen til å lese Molière OG Racine, ettersom jeg selv snek meg utenom all 1600-talls-dramatikken til fransk grunnfag ved kun å føre opp dikt fra det århundret på leselisten til eksamen... ;-) Og den unnaluringen ble visst overført til også å gjelde norske oversettelser. Men-men, før dere vet ordet av det, har dere inspirert meg tilbake, og så får jeg lest noe av begge gutta, jeg også. Men de får finne seg i å stille seg bak Shakespeare i køen enn så lenge!

Ja! Håper du blir med oss på Shakespeares ville veier framover. Ser fram til å høre ditt syn på de ulike stykkene ;)

Og så tok jeg visst munnen litt for full med det samme; det var jo Karamella som først nevnte Racine, ikke jeg!:-P - Surrehue og skrytepave! (Ja, jeg mener meg selv, altså.)