Bokelskere.no

“It (the play) has 14 killings, 9 of them on stage, 6 severed members, 1 rape (or 2 or 3 depending on how you count), 1 live burial, 1 case of insanity, and 1 of cannibalism—-an average of 5.2 atrocities per act, or one for every 97 lines.” Wikipedia

Jeg trengte litt tid for å fordøye dette stykket, og fant litt hjelp i sekundærlitteratur for å få noe mer ut av det enn bare vold og grusomhet. Det hjalp litt når jeg leste hos Dickson at ”Titus Andronicus (…) specializes in squeezing distressing events into beautiful patterns.”

Flere kritikere mener at det blomstrende, bilderike, høytidelige språket brukes for å skape distanse til de grufulle hendelsene. Publikum skal være klar over at det er et teaterstykke de ser på eller leser. Karakterene er ikke tegnet som mennesker, men som typer som det ikke er meningen at vi skal identifisere oss med. Lavinia er ikke et menneske vi skal føle medlidenhet med men en representant for typen Såret Uskyld. Wikipedia

Mulig jeg er langt utafor her, men her detter Brecht og ”Episches Theater” og Verfremdungseffekte ned i hodet på meg. Fremmedgjøringseffekter skal skape distanse til karakterene som fremstilles, slik at publikum ikke ”blendes” av medfølelse med dem, men røskes ut av teaterets illusjon og ser (hos Brecht det politiske) budskapet. Hmm, må tenke litt mer på det der…

Når Lavinias onkel, Marcus, får se sin niese etter voldtekten styrter han ikke frem for å hjelpe henne. I stedet utbryter han:

Fortell, Lavinia hvilke barske hender

har hugget grenene og snauet kroppen

for de to skjønne ornamentene,

hvis skygge konger ønsket sove i,

men aldri vant så stor en lykke som

din halve kjærlighet? Du svarer ikke?

Å, se, det varme, røde blodet strømmer

som en fontene vinden griper fatt i,

det stiger, faller mellom dine lepper,

og går og kommer med ditt åndedrett.

2.4

Jeg synes i alle fall det er umulig og ikke føle medfølelse med Lavinia, selv om hun ikke fremstilles med psykologisk dybde osv.

Det er nok Titus som skal være den tragiske helten, og hans tragiske feil som utløser hevnorgiene, er at han lar Tamoras sønn bli ofret helt i begynnelsen. I tillegg hogger han, temmelig impulsivt, ned sin egen sønn når denne vil hjelpe sin søster. Ganske vanskelig å ha medfølelse med denne helten, som riktignok utsettes for mye grusomt, men som er like grusom selv, ikke minst når han dreper Lavinia for at hun (eller han selv) skal få slippe skammen.

”I likhet med mange hevndramaer på den tid, har det som formål å vise oss hevnens destruktive og selvdestruktive virkning. Men Shakespeare søker også å trenge dypere ned i hevnproblematikken ved å flette inn et videre tema: forholdet mellom barbari og sivilisasjon.” (Kirsten Minsaas i etterordet til oversettelsen på nb.no) I forhold til de klassiske aristoteliske krav til en tragisk helt når vel ikke Titus helt opp, det er han for barbarisk til.

Jeg er fullstendig enig med deg i at Titus ikke akkurat er noen klassisk helt! Til tross for hans skyld og ondskap synes jeg likevel det er mulig å føle sympati med han; han blir jo nesten gal av sorg etter at Lavinia er skjendet og sønnene henrettet for noe de ikke har gjort.

Javel, han startet det hele med å henrette Tamoras sønn (siden sønnen var krigsfange, var vel ikke det uvanlig? Og tross alt, han lot resten av familien gå fri...noe som gjorde det mulig for Tamora å gifte seg med keiseren), men Tamoras hevn er vel en smule uproposjonal, eller? Selv om Titus er den første til å drepe noen av de som er involvert i dette stykket, mener jeg det er Tamora som setter i gang selve blodhevnen.. og her er ikke øye for øye nok!

Jo da, det går absolutt an å ha en viss medfølelse med Titus også, det er en fascinerende karakter som Shakespeare har trent seg med før han skapte sine større tragiske helter i kommende stykker leste jeg et sted. Ovenfor prøvde jeg å putte ham inn i et mer klassisk tragisk helt-skjema der jeg ikke syntes han passet helt. Men hva synes dere om Aaron?

Aaron er i starten av stykket Tamoras hengivne elsker; han gjør det hun ber ham om og han utfører sine nedrige plikter med glede. Han uttaler selv at en dag uten drap eller dårlige handlinger er en nesten bortkastet dag… Kanskje Shakepeare var veldig bevisst når han valgte en maurer i denne rollen; verden så den gang ganske annerledes ut og fargede mennesker ble sett på som barbarer…(gleder meg forresten til Othello!).

Likevel; når Tamora føder Aarons barn (hans bastard!) synes jeg å se en endring – han velger å spare barnets liv og bryte med Tamora; barnet blir det viktigste. Når Lucius tar Aaron til fange er det nettopp barnets liv han ber for og han svikter Tamora for å redde sitt eget kjøtt og blod. Her viser Aaron menneskelige trekk han fullstendig manglet tidligere. Når han til slutt skal dø, viser han i tillegg anger. Med andre ord; han har forandret seg på grunn av at han nå har et annet menneske som er fullstendig avhengig av ham..

Man kan vel si at hvis Lavinia representerer uskyld, altså er en type uten mulighet til å endre seg, så var det ikke Titus som tok livet av henne, men voldtekstmennene, som jo røvet henne hennes uskyld og derfor hennes egenart som karakter. Hehe, dette er selvsagt å dra det litt langt, men kan kanskje være interessant å se på likevel.

Det er godt mulig Titus drap av Lavinia var et æresdrap, men det virket som at det for ham var en handling av barmhjertighet. Ja, han endte Lavinias lidelser (foruten ærekrenkelsen var jo dessuten begge hennes hender kappet av), men også, ved å gjøre så, påførte han seg selv mer lidelse. Kanskje var hans drap en slags martyrhandling. ;-)

Absolutt interessant ang. Lavinia. I Shakespeares samtid var vel publikum vant med morality plays og framstilling av typer, og i den konteksten har du sikkert rett i at Lavinia er "død" idet egenskapen uskyld er borte. Det var vel i dette noe av Shakespeares nyskapning lå, at han etterhvert utviklet rundere karakterer. Og da er vi over på vår godeste Titus...

Når det gjelder æresdrap, er jeg ikke sikker på om det er noen motsetning i det du sier, uten at jeg har gått veldig dypt inn i æresdrap-problematikken i enkelte land i dag. Vil ikke en kurdisk far som dreper sin datter kunne føle at det er av barmhjertighet, siden hun har utsatt seg selv og familien for skam? Han vil vel også kunne føle lidelse og sorg ved det han føler han er nødt til å gjøre, og betrakte seg selv som martyr fordi han tar på seg en oppgave og en lidelse han tror en gud har pålagt ham? Er det i mindre grad et æresdrap om Titus dreper Lavinia av plikt og ytre krav og konvensjoner, enn av barmhjertighet enten fordi hun er fysisk/psykisk skadet eller "ødelagt" i samfunnets øyne? Jeg er egentlig enig i at det virker som at drapet skjer av medlidenhet, sjø. Jeg er bare ikke så helt sikker på at handlingen er helt uselvisk, som når man tar livet av et skadet dyr for å ende dets lidelser. Gamle-far Titus, som i begynnelsen kjapt og brutalt hugget ned sin sønn Mutius, og på slutten lager pai av Tamoras sønner, har sitt eget syn på rett og galt... :)

Hehe, ja, man kan vel ikke vite, kan man? Er Titus drap av Lavinia selvisk eller uselvisk? Er det mulig å skille mellom æresdrap og barmhjertighetsdrap i Titus' øyne? Det eneste vi kan si sikkert er at Titus selv rettferdiggjør sitt drap som barmhjertighet, men kanskje noe av den smerten han føler i ettertid også kommer av at han tviler på sine egne motiver og de veier han har "blitt tvunget" inn på. Det er vel det som gjør Shakespeare så frisk, det uvisse og ubestemte som vi lesere (eller publikum) selv må fylle ut. Og selvsagt at det ved siden av alt det høystemte også er plass til burlesk humor og uortodoks pailaging. ;-)

Nemlig! :)

Titus begår æresdrap på Lavinia, altså? Da ble brått dette dramaet tilført en liten ekstra aktualitet i forhold til den norske samfunnsdebatten i dag, hvis det er slik å forstå? Og når jeg leser ditt sitat, Karamella:

Men Shakespeare søker også å trenge dypere ned i hevnproblematikken ved å flette inn et videre tema: forholdet mellom barbari og sivilisasjon.”

• da fristes jeg også til å trekke linjene videre, til hevntanken hos ekstremister som f.eks. al-Qaida - og utfordringen som ligger i spørsmålet om hvordan "kampen mot terror" bør/skal/kan bedrives. Men siden jeg ikke har lest Titus Andronicus, så er jeg kanskje fullstendig på jordet nå?

Da er vi i såfall to på jordet ;), jeg tenkte det samme. Først tenkte jeg på vår egen "ærerike" blodhevn-fortid som beskrevet for eksempel i Islendingesagaene, og derfra er veien kort til dagens aktuelle situasjon ja. Noen er motstandere mot at man alltid på død og liv skal trekke linjene til dagsaktuelle situasjoner når man leser "klassisk" litteratur. Jeg mener nå at det er det at dette er mulig, som gjør stor litteratur stor. (A propos hvorfor lese-diskusjonen).

Shakespeare bygde på romerske kilder (Seneca og Ovid) da han skrev stykket, og i følge det jeg har lest meg til, måtte Titus drepe Lavinia fordi de historiske foreleggene fortalte historien slik.

Shakespeare hadde jo skrevet om Rosekrigene (Henry VI part 1, 2 og 3 og Richard III) før dette stykket kom, og der går også tematikken blant annet på motsetninger mellom sivilisasjon og barbari (borgerkrig, tyranni), så jeg synes denne tolkingen føyer seg pent inn og at det desverre er et aktuelt tema.