Bokelskere.no

En misforstått bok? Dag Solstad benytter selv første kapittel i "Forsøk på å beskrive..." til å imøtegå en del av de (for en stor del positive) tolkningene som kritikere har kommet med av denne boken. "Gymnaslærer Pedersens" blir ofte beskrevet som en satire som gjør narr av det latterlige AKP-ml, og den kan sikkert leses som det, men jeg føler at man da går glipp av en viktig dimensjon. For meg er denne boken først og fremst en tragisk bok.

Solstad tar nemlig ikke avstand fra ideologien i denne boken, tvert imot vil jeg si. Han beskriver de tragiske omstendighetene som gjorde at ml-bevegelsen møtte veggen, og at revolusjonen aldri kom. Han beskriver også menneskene, håpene, og alt det ml-bevegelsen gjorde med menneskene og samfunnet, og du føler med når håpet brister.

Solstad skriver selvsagt svært godt, som alltid, men det som skiller denne boken ut er i hovedsak temaet og tidspunktet den kom ut på. Det er det som gjør denne boken til Solstads mest kjente, og ikke egentlig kvaliteten. Men den er slettes ikke dårlig, man kan vel si at Solstad skriver seg ut av et traume. En god og viktig bok, som de fleste av Solstads bøker.

En av mine favoritter. Solstad tar ikke avstand, nei, det er helt sant. Han var fortsatt medlem av kommunistpartiet da boka kom ut. Filmen oppfattes av mange unge, politisk engasjerte som en som gjør narr av engasjement. Det er det virkelig triste. Og de har jo absolutt et poeng.

Jeg opplever syklingen på vannet som et stort historisk og komisk poeng. For meg er det hovedpoenget. Boka er musikalsk, slik det meste han har skrevet.

Er boka misforstått? Det er i alle fall problematisk å bære over seg om Profikretsens "dominans" som nærmest la kultur-Norge øde, og samtidig se i øynene at Solstad er en meget betydelig forfatter. Kanskje noen vil misforstå?

Det er definitivt en trist bok, men det er mye humor i den likevel. Selv klarer jeg ikke lese scenen du nevner i Forsøk på... uten å le gjentatte ganger, og jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Solstad på samme tid mener det (kritikken mot at han blir misforstått som ren satiriker), og gjør narr av hele situasjonen. Man kan fint skrive morsomme bøker om desillusjon.

Forøvrig er jeg helt enig. Den er ikke av Solstads aller beste. Men den er definitivt definerende for forfatterskapet hans.

Boka om gymnaslærar Pedersen er, som du seier, i alle fall slik eg ser det, inga bok som fyrst og fremst handlar om maoismens vekst og fall. Ingen stor (Solstad vart etter kvart stor) forfattar nøyer seg med slikt. Wg er einig i at dette er ei tragisk bok, fordi det er ei bok om desillusjon, fyrst og fremst dsillusjon.