Bokelskere.no

Faktisk er det bøkene "Salvadorena" og "Drømmehjerte" jeg har likt best av de hun har skrevet. "Mofongo" fenget mer og mer jo lenger ut i boka jeg kom. I begynnelsen kunne den nesten ha vært en barnebok tenkte jeg da jeg leste den og historien kunne ha passet i en familiefilm. Så ble jeg bare mer og mer glad i personene etterhvert som jeg kom lenger ut i boka.

Jeg har nok også en svakhet for å lese litt om åndelige og overnaturlige hendelser, kanskje fordi jeg selv har opplevd så mye av det. Det at historien delvis er inspirert av virkeligheten betyr også en del for meg.

(Synd at det er så mange linker til denne - og andre bøker...) Jeg har akkurat lest ferdig boka, sitter her med smil og tårer og er litt enig med deg. Jeg synes det var STORT å bli kjent med en gutt som Sebastian og abuela Lola. Fantastiske mennesker! Jeg ble vel ikke helt grepet før etter ca 90 sider, men da tok det av. I første delen irriterte jeg meg over "barnestemmen" til Samartin. Hun var ikke like heldig med den "stemmen" som Boyne i "Gutten i den stripete pysjamasen" synes jeg. Stemmen ble vel mere "voksen" etterhvert, og jeg synes Samartin fikk skildret veldig godt familiekonflikter - og hvor vanskelig det er å møtes - på halvveien? Tror nok mange har noe å lære der! Kloke abuela Lola og Sebastian! Boka anbefales VARMT, men HOLD UT!