Bokelskere.no

Denne gangen handler det om magi i hverdagen, åndelig som fysisk. Den hjertesyke Sebastian`s forhold til sine nærmeste og ikke minst hans klassekamerater så vel som hans lege og lærerinne.

Den åndelige dimensjonen griper tak i hans hverdag. Sebastian danser med døden. Vi deltar i en gripende historie som kanskje aldri helt vil slippe taket i en.

Cecilie Samartin`s historie denne gangen er inspirert av en gutt hun på et vis har kjent.

Ofte når jeg leser flere bøker av en forfatter, danner jeg meg et bilde av vedkommende. Og denne gangen hadde jeg dannet meg et bilde av en hjertegod kvinne. Da jeg møtte C. Samartin bare noen uker før jeg leste boka "Mofongo", ble jeg ikke skuffet. En helt spesiell kvinne med en herlig utstråling møtte meg.

Jeg vil fortsette og lese hennes bøker, som jeg synes inneholder en dypere forståelse av visdom og klokskap også innforbi den åndelige dimensjon.

Jeg synes boka er oppskrytt, den er egentlig litt kjedelig og handlingen er forutsigbar. Språket synes jeg også er platt og klisjéfylt. Den såkalte åndelige dimensjonen fikk jeg heller ikke tak i. Men boka er jo lettlest, for meg var den bok av typen "fort lest, fort glemt".

Tror det gjorde litt inntrykk å få pratet med forfatteren før jeg leste boka og høre at historien er delvis sann. Hun kjente faktisk Sebastian.

Det var spesielt slutten av boka jeg likte godt da.

Og enig i at boka er veldig lettlest. Typisk avslapningsbok :-)) - Men nei, jeg glemmer den ikke .

Jeg ble dessverre skuffet over den siste boka! Tynn historie som ikke fenget meg!

Må si meg enig med deg. Likte veldig godt "Drømmehjerte" av samme forfatter, men denne boken var fort lest og fort glemt.

Faktisk er det bøkene "Salvadorena" og "Drømmehjerte" jeg har likt best av de hun har skrevet. "Mofongo" fenget mer og mer jo lenger ut i boka jeg kom. I begynnelsen kunne den nesten ha vært en barnebok tenkte jeg da jeg leste den og historien kunne ha passet i en familiefilm. Så ble jeg bare mer og mer glad i personene etterhvert som jeg kom lenger ut i boka.

Jeg har nok også en svakhet for å lese litt om åndelige og overnaturlige hendelser, kanskje fordi jeg selv har opplevd så mye av det. Det at historien delvis er inspirert av virkeligheten betyr også en del for meg.

(Synd at det er så mange linker til denne - og andre bøker...) Jeg har akkurat lest ferdig boka, sitter her med smil og tårer og er litt enig med deg. Jeg synes det var STORT å bli kjent med en gutt som Sebastian og abuela Lola. Fantastiske mennesker! Jeg ble vel ikke helt grepet før etter ca 90 sider, men da tok det av. I første delen irriterte jeg meg over "barnestemmen" til Samartin. Hun var ikke like heldig med den "stemmen" som Boyne i "Gutten i den stripete pysjamasen" synes jeg. Stemmen ble vel mere "voksen" etterhvert, og jeg synes Samartin fikk skildret veldig godt familiekonflikter - og hvor vanskelig det er å møtes - på halvveien? Tror nok mange har noe å lære der! Kloke abuela Lola og Sebastian! Boka anbefales VARMT, men HOLD UT!

Er litt enig med deg. Hun skriver egentlig godt, men dette var litt tynn suppe.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Har ikke fått lest Mofongo enda, holder på med Salvadorena, men hun møtte også meg en herlig utstråling og jeg er fengslet av bøkene hennes!