En herlig bok og en fin historie har Stefan Zweig skrevet.
Fortellingen er lagt til en garnison mellom Budapest og Wien rett før 1. verdenskrig.
Løintnant Hofmiller som er i kavaleriet blir kjent med en av stedets rikeste menn og besøker hans hus ofte. Der treffer har hans lamme datter Edith som etter sykdom har blitt lam i beina og er utålmodig etter å bli frisk igjen.
En flott historie om avdekte hemmeligheter,om oppofrelse og medlidenhet som får konsekvenser, om vanskelighetene med å komme ut av selvforskylte situasjoner.
Nøl ikke, les den når du kommer over den.

Nå har jeg lest denne perlen ferdig! For en bok, og for en forfatter. Jeg har ikke lest Stefan Zweig før, men nå skal jeg pløye igjennom hans bøker. Her er det dilemmaer i rekke og rad! Ikke greit å ha så mye empati i sitt hjerte!

Du må få tak i "I følelsenes vold". Det er også en perle på kun 102 sider. Den er så fantastisk at jeg begynte forfra igjen da jeg hadde lest den første gang. Den kjøpte jeg hos Tanum for et par uker siden. "Evige øyeblikk" og "Sjakknovelle" venter på tur. Å få oppleve forfattere som Zweig takker jeg virkelig "bokelskere" for. Uten denne nettsiden hadde jeg nok glipp av hans forfatterskap.

Helt enig med deg, her i Bokelskere har jeg fått øynene opp for forfattere jeg ikke hadde hørt om før! Og Stefan Zweig er en av dem. Jeg har "Sjakknovelle" liggende og vente på meg på biblioteket. Så får jeg ta de andre etter tur!

Ja, er det ikke herlig og finne fram til og lese en slik bok. Det er Rose-Marie som har gjort meg/oss oppmerksom på denne forfatteren som har skrevet flere gode bøker.
Han er en forfatter som virkelig fortjener å bli børstet støvet av.

Ser du har flere av Stefan Zweig. Disse vil jeg/ønsker jeg å lese ved første anledning som byr seg.

Da må du også huske få med deg "Evige øyeblikk", en god bok den også.

Skal legge det til i minnet. :)

Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede.

"Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..."

Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det." (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ...

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ...

Ja, det er mye i denne boka en kan grunne på. Er ikke helt sikker på om jeg fikk med meg alle betydningene og nyansene i romanen. Burde kanskje lese den en gang til, jeg husker jeg slukte den.
Men jeg har så alt for mange andre bøker som roper....så foreløpig, blir det vel med den ene gangen.

Denne vil jeg låne på biblioteket. (Må først grave meg ut til hovedveien, fordi jeg er innesnødd for tiden og venter desperat på styrtregn).

Nå har jeg endelig kommet ordentlig i gang. Dette lover bra

Bra Brit, det er en rar men god bok som viser mennesker som skal takle ulike situasjoner. Det er ikke så mye historien i seg selv men alt rundt den som virkelig gjør boka.
"Snakker" litt i gåter nå, for du er jo ikke ferdig med den enda. Ser frem til å høre hva du synest om boka.

Jeg falt fullstendig for denne boken av Stefan Zweig, som jeg var så heldig å finne ved en tilfeldighet.

Det var kanskje ikke så mye historien som bergtok meg, men heller språkdrakten. Jeg skal ikke begi meg innpå å beskrive hva jeg mener, men heller la Zweig få lov til å si det med egne ord:

Sitatene er hentet fra hans biografi "Verden av i går" :

"Jeg er en meget temperamentsfull og utålmodig leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, alt overdrevet, alt sentimentalt, uklart og utydelig, enten det gjelder en roman, en biografi eller avhandling. Hvis jeg behersker noen kunst, så er det kunsten å stryke over.

Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse."

Ja dette var absolutt en lesverdig bok som jeg vil anbefale videre. Spørsmålet om hvor dumheten slutter og hvor skylden starter er viktig og svaret er ikke entydig. Hovedpersonen ble også utsatt for mye både bevisst og kanskje ubevisst manipulasjon slik jeg oppfatter det. Ellers liker jeg måten stemningsskiftene beskrives på i boka, for eksempel der Condor forteller om hvordan Kekesfalva fikk kjøpt slottet.

Det går mot slutten av boken. Skal si mer senere. Men har bare lyst til å støtte deg når det gjelder Condors fortelling. Et høydepunkt og en overraskende vending i boken.