Det var vanskelig å vurdere denne boken. Den er ikke veldig godt komponert, heller ikke veldig godt skrevet, den har ikke så mange poeng, den repeterer alle emosjoner og bevegelser og refleksjoner i alt for stor grad. Men er det jeg som sitter her og stiller skjønnlitterære krav til en bok skrevet av en journalist, som jo ikke gir seg ut for å være en roman? Kanskje. Det er viktige ting han skriver om, Can. Men, liksom, holder det? At det er viktig, det man skriver om?
Viser 7 svar.
Denne holder seg godt. Enig med deg at han bruker alle metoder for å få fram reaksjoner, men han beskriver en historie som de fleste kan kjenne seg igjen i. Boken er enkelt skrevet men han fanger oss i situasjonene. Vanskelig å glemme denne boken.
Enig i at den er vanskelig å glemme. Hovedsakelig fordi jeg atter en gang ble så forarget på vegne av innvandrerkvinner som i hele sitt liv fortsetter å være fremmede i sitt nye hjemland. Denne moren, som Can lovpriser med stor patos, er gift med en hedersmann og har kloke, hengivne og velutdannede barn som har tilpasset seg og blitt bortimot svenske - og hva gjør de for å få mor ut av isolasjonen? Som barn, som tenåringer, som ansvarlige voksne? Så lenge SLIKE innvandrerbarn ikke bidrar til at også mødrene integreres, blir det fargerike fellesskapet bare en klisjé.
Djupt uenig igjen. Can skriver om noe viktig, så langt er jeg enig. Men han skriver rørende, berørende og med en patos som nok stammer mer fra Kurdistan enn fra Sverige. Jeg brukte noen titalls sider på å vende meg til adjektivene og, den som sagt litt fremmede patosen, men derfra og ut var boka en opplevelse. Jeg skjønner ikke hvorfor den skal sammenlignes med en roman, på samme måte som Åsa Linderborgs bok, opplever jeg den først og fremst som en fortelling om kjærlighet mellom forelder og barn
Det er kolossal takhøyde for patos i mitt hus, så det er ikke der det ligger for min del, tvert om likte jeg den siden ved boken, den utilslørte, nesten litt dumme adjektivbruken, den italienske sløsingen til forfatteren med sine egne emosjoner. Problemet er strukturelt, dramaturgisk, om du vil. Det hele er uvørent gjort, man merker at mannen er journalist og kanskje ikke burde begitt seg ut på å skrive en hel bok - en bok som i lange partier glitrer, men som vakler som helhet, og som i stor grad bedriver repetisjon av sine poeng.
Jeg er overbevist om at begeistringen denne boken har fått kommer på grunn av at den er så sympatisk; Can er en snill gutt, moren hans er et varmt overmenneske, faren hans er en hedersmann. Og ikke minst på grunn av dens hederlige og rettskafne og "viktige" innhold; den sier det leserne vil den skal si, og det er prisverdig. Men er det nok? Er det nok, når man gir seg i kast med å gi ut en bok? Må man ikke mestre noe mer? Og var det ikke mange selvfølgeligheter ute og gikk her, forkledd som eksotiske erfaringer?
Mht å lese som roman, så har jo denne boken, når jeg tenker meg om, litterære pretensjoner, både i den forsøksvise formen og ikke minst i sluttkapitlet, som vanskelig kan betraktes som noe annet enn mislykket. Men det jeg tenkte mest på i forrige kommentar, var at jeg er klar over at det kan være at det er det jeg som spør meg selv om jeg, som i all hovedsak er en romanleser (og dermed en leser som er vant med å se dramaturgi, estetikk, idiosynkratisk språk osv. som kvaliteter, og dermed en leser som har vansker med å få i meg noen som helst form for tekst hvis den ikke er estetisk behandlet, både språklig og formmesssig, ja, jeg sliter jo endatil med å lese aviser, fordi tekstene ikke lyser av egenart, for ikke å nevne hvor slitsomt jeg synes det er å lese artikler og tidskrifter, jeg oppholder meg jo hos litteraturen FORDI DEN ER ET ANNET STED!) - altså, at jeg spør meg selv om grunnen til at jeg ikke klarer å synes det er nok med en prisverdig og rettskaffen bok, er at jeg har en slags allergi mot bøker som ikke lukter .... lukter ... brent sukker og overmoden frukt.
Dette er ikke godt å svare på, og tida siden jeg leste boka er blitt lengre. Men ett er sikkert, og det er at da journalisten Mustafa Can fikk i oppdrag å skrive og framføre en litterær tekst knytta på wergelandkonferansen Litteraturhuset hadde i juni 2008, hadde han skrevet fletta av folk som Elias Khoury, Tariq Ali og Amin Malouf. Det kan være fordi han tok oppgaven mer på alvor, men det sto hverken på språk eller komposisjonsevnen :-)
En god stund siden jeg leste denne også, men det som står igjen er at jeg følte det var mye gjentakelser. Men jeg syns ideen og tanken er fin, og en del fine partier. Jeg ville virkelig like den, mye bedre enn jeg desverre gjorde.