Jeg har alltid likt diktene til Halldis Moren Vesaas. Denne biografien beskriver til min forskrekkelse en selvsentrert og bortskjemt privilegert dame... helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg henne. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde begynt på boka,kunne godt likt å beholde illusjonen om hun som skapte diktene, men nå har jeg kommet til selkstiårs-alderen og vil lese den ferdig. Jeg håper å finne noe av klokheten jeg synes diktene tyder på.
hun sier i diktet "Tung tids tale": "Det hjelper da litt, nokre få, forfrosne, at du er varm"?
Nei, det gjør vel strengt talt ikke det!
OK, jeg vrir jo på teksten her, vil ha den til å mene noe annet enn det forfatteren har ment, men på den måten synes jeg den ble illustrerende for det biografien viser.
Boka blir ikke bedre av at forfatteren, sønnen Olav Vesaas fyller boka med mange detaljer temmelig uinteressante utenfor familiekretsen. Han forteller også om hvordan mora flikket på teksten, skar ned og strammet inn, men tydeligvis uten å tenke at dette kunne han gjøre selv også. Og noen ganger kan man faktisk se at tekster er limt sammen og nesten samme setningen kommer to ganger i avsnittet. Det skulle vel vært unødvendig?
Sist sett
