Bokelskere.no

Jeg er helt enig i at gode leseropplevelser er et gode, selv om opplevelsen ikke skulle gi leseren et eneste nytt perspektiv på noe som helst. Men da tenker jeg at det blir et gode på linje med en tur ned korketrekkeren eller en runde i høyet - moro, men kanskje ikke direkte viktig?

Og jeg skjønner jo at enhver bok kan slumpe til å faktisk utvide horisonten til enkelte lesere, takk og pris, hadde jeg nær sagt. Det som overrasker og forundrer meg er at det jeg opplever som litt skammelig meningsløst, å ikke på noen måte prøve å bevege verden, eller menneskene i den, å bare velte seg i formålsløs form, blir sett på som ikke bare helt greit, men direkte høyverdig av så mange litteraturfolk. At man anser sånn litteratur som den mest kunstnerisk verdifulle. Det må da være bedre at folk både har noe å si og er flinke til å si det?

Man kan snu om på problemstillingen: hvorfor skal man kreve av litteratur og annen kunst at den skal bevege verden? Hvorfor skal noe vi først og fremst vurderer etter estetiske kriterier ha politiske formål? Dette er en form for instrumentalistisk tenkning om kunst som mange har reagert mot opp gjennom historien.

Når det er sagt tror jeg litteraturen har en positiv kraft i samfunn der den står sterkt, jfr. andre diskusjoner her om dannelse og evt. liv uten bøker. Men jeg synes verken forfattere eller lesere skal være for ivrige i å tre politiske syn ned over hodet på romanene, uansett hvor velmente og fornuftige disse synene måtte være. La litteraturen leve sitt eget liv, skap god kunst, så skal du nok se at vi alle tjener på det i lengden.

Der er det igjen. ideen om at det er en motsetning mellom god kunst og meningsfylt kunst, og ideen om at meningsfylt kunst "trer politiske syn ned over hodet på romanene". Jeg syns meningsfylt kunst er god kunst, meningsløs kunst er enten en tur ned korketrekkeren eller drepende kjedelig. Jeg syns Ajvide Lindquist er en fantastisk forfatter nettopp fordi han har mye på hjertet når det gjelder mennesklige fellesskap og nordisk sosialdemokrati, for eksempel, og jeg syns Jan Kjærstad er en drepende kjedelig forfatter fordi han skriver fantastisk vakkert om ingenting.

Er "meningsløs kunst" kunst?

Misforstå meg ikke, jeg mener ikke at det er en motsetning mellom meningsfull kunst og god kunst. Men jeg mistenker at vi har ulik oppfatning om hva "mening" er i denne sammenhengen. Det er mulig dette har noe med personlig smak å gjøre. For meg er det utrolig kjedelig å lese romaner hvor det er opplagt at forfatteren fra begynnelsen av har hatt et klart politisk eller sosialt budskap som romanens fortelling skal illustrere.

Hvor hjerteløst det enn høres ut: det gjør ikke inntrykk på meg å lese en roman om stakkars, uskyldige barn i et krigsherjet land, hvis det eneste forfatteren ønsker å gjøre er å få meg til å forstå hvor ille det er at dette landet ble angrepet av et annet (viktig: jeg snakker her om romaner, ikke faglitteratur).

Hvis det derimot åpnes for tolkninger, hvis romanen inneholder tvetydighet, hvis historien tar vendinger som bryter med det jeg trodde var bokens budskap, da kan vi kanskje begynne å snakke om litteratur som kunst. Da tvinges jeg til å skjerpe sansene, til å reflektere over både bokas form og verdens tilstand slik forfatteren presenterer den. Det er altså ingen motsetning, men om boka beveger verden vil tiden vise. Jeg synes bare ikke det skal være utgangspunktet, verken for forfatter eller leser (her er jeg altså ikke på linje med Gert Nygårdshaug, som synes å mene det motsatte). Jeg vil nesten gå så langt som å hevde at klare politiske budskap ikke er forenlig med kunstens vesen.

Forresten, selv om jeg ikke er noen Kjærstad-kjenner, vil jeg tro at det er en del fans her inne som mener at han nettopp skriver godt om det å leve under det norske sosialdemokrati.