Dette er en roman right up my alley! Synsvinkelen ligger hos hovedpersonen; nesten hundre år gamle Grace Bradley, som i sin ungdom arbeidet som hushjelp ved herskapshuset Riverton. Det er ikke før hun blir oppsøkt av en ung filmprodusent som skal lage en spillefilm om hendelsene ved Riverton, at Grace ripper opp i gamle og nesten glemte minner om herskapshuset og de to søstrene Hannah og Emmeline Hartford. Under et selskap på Riverton i 1924 tok en ung poet livet av seg, med de to søstrene som eneste vitner. De to kommer aldri til å snakke sammen igjen. Grace er den eneste utenom de to som kjenner sannheten, og hun bestemmer seg for å fortelle hemmeligheten sin til barnebarnet Marcus. Ved hjelp av en båndopptaker får hun fortalt sin del av historien, som inneholder sjokkerende hemmeligheter og det som egentlig hendte den fatale kvelden.
Handlingen veksler mellom nåtid og fortid. Grace forteller sine memoarer til båndopptakeren, men vi får også innsikt i hvordan hun opplever det å være gammel og døden nær. Hun tenker tilbake på hendelser før og etter hun begynte å arbeide på Riverton, så hele historien kommer ikke bestandig i rekkefølge. Det er en del frampek underveis, som er med på å heve stemningen. Til tider kan det bli litt forvirrende, og jeg gikk litt surr i de forskjellige personene på Riverton, men dette er også det eneste negative med boken. Forfatteren har et særdeles godt språk, hun skriver både godt og spennende, uten at det blir for klisjéfylt og teit. Hun klarer å holde spenningen oppe gjennom alle de nesten 600 sidene, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke fant en eneste setning kjedelig. Den var faktisk så spennende at jeg ikke ville legge den fra meg... Personene er interessante, og de har alle sine hemmeligheter, slik som vi alle har.
Jeg likte boken veldig godt, og vil si at den er en av mine nye favoritter. Stemningen er så god og spennende, akkurat som jeg liker det. The House at Riverton er proppfull av mysterier og spøkelser, og det var fint at den ikke ble kjedelig selv om den er litt lang. Lettlest var den også! Den minner meg litt om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield, men denne er mye bedre. Språket her er så mye bedre, og dessuten liker jeg jo tykke romaner! :) Jeg gleder meg til å lese flere bøker av Kate Morton, og andre bøker i samme sjanger, for dette er virkelig noe som treffer meg midt i lesehjertet.
Sist sett
