Bokelskere.no

Richard Akt 1, scene 1:

"Men eg er ikkje skapt til lysten leik, og ikkje gjort til kur for kjælen spegel. Eg, som er grovhogd, manglar friarfakter så eg kan briske meg for leiken møy - eg som er røva for dei edle mål, eg, som naturen snytte i kvart drag, vanskapt, uferdig, utsend føre tida knapt halvt gjort ferdig for den kalde verd, og det så tafatt og uformeleg at hundar bjeffar når eg haltar fram - kva, eg, i denne fløytefredens tid har inga lyst til anna tidsfordriv enn det å vakte skuggen min i sola og kvine om min lytefulle skapnad. og da eg ikkje kan stå fram som elskar, og underhalde i ei munnrapp tid, har eg bestemt meg for å vera kjeltring og hata desse dagars dovne gleder."

Født sånn eller blitt sånn?

Leste litt om ulike oppsetninger av stykket, og ved en oppsetning på Gotland hadde de brukt Vigelands "Sinnataggen" på plakaten. Ganske talende...

Har også lest at en del regisører har kuttet grovt i kvinnerollene når de har satt opp stykket. Da har de kanskje gått glipp av hvordan dette stykket også viser mødrenes og hustruenes sorg og lidelser som, uavhengig av Shakespeares intensjon, setter volden i perspektiv.

Men hva i all verden er det som går av lady Anne når hun sier ja til Richards frieri?

Kan hende er det bare en myte – hvem er jeg til å hevde noe? – men hva med "kvinner liker slemme gutter"? Et forenklet svar, kanskje, eller et utgangspunkt. Vi har jo også den at "skal du vinne kvinnens hjerte, så fri til dem i en begravelse". Hehe, men dette er bare svada. Selv synes jeg Gloucester er overmåte full av sjarm, fordi han er så fullblods bedervet og alt annet enn sjarmerende av karakter.

Det med "bad boys" tror jeg ikke jeg vil kommentere... :)

Enig i at Shakespeare har skildret en herlig tvers igjennom ond figur. Til å begynne med er han jo svært så selvsikker og bruker humor, også overfor publikum, etterhvert som det strammer seg til blir det slutt på det.

Han er jo også forfengelig:

Richard akt 1, scene 2 etter at Anne har sagt ja:

Mitt hertugdømme mot ein tiggarslant på at eg hittil ikkje såg meg sjølv. Ja, ved mitt liv, ho synst om ikkje eg kan sjå det, at eg er ein velskapt mann. Ein spegel må eg koste på meg no, og hyre ei sneis skreddarar ell’ to, som pryder kroppen min slik moten krev. Når eg har funne nåden hos meg sjølv, må eg vel koste på litt, så det varer!

Her viser han seg jo faktisk litt sårbar et øyeblikk. For det første tror han at Anne liker ham, vi vet jo ikke om hun gjør det, og selv om han allerede har tenkt å bare være gift med henne så lenge det er nyttig, så vil han se bra ut. Men så sier han: Når eg har funne nåden hos meg sjølv... Det er jo en mann som ikke har hatt det helt bra med seg selv dette her, selv om det ikke nødvendigvis skal over-psykologiseres. Det er i hvertfall interessant å se hvordan Shakespeare utvikler seg som forfatter, når man sammenligner Richard III med de flatere karakterene i de tidligere stykkene.

Jeg vil anbefale deg Laurence Oliviers adapsjon av stykket. Han har jo inkarnert det vi kan kalle den 'engelske djevelskapen' i seg selv, skjønt det kanskje er blandingen mellom Oliviers stemmeføring og Shakespeares penn som har æren for denne fremtoningen. Man blir aldri lei av å høre ham deklamere.

Må prøve å sjekke ut den ja. Tusen takk :)

Jeg lurte også på hvorfor Lady Anne sa ja, trolig følte hun at hun ikke hadde noe valg? Likte forøvrig ordvekslingen mellom Anne og Richard (akt 1, scene2), her synes jeg virkelig Shakespeares talent for munnrappe dialoger kom godt fram.

Synd at regissører kutter i kvinnerollene; da jeg leste satt jeg og tenkte at "jøss, i dette stykket er det faktisk flere spennende roller for kvinner!" - bare så synd at de ble spilt av menn i Shakespeares tid ;)

Etter å ha blitt kjent med Queen Margaret gjennom 4 skuespill, har jeg etterhvert likt henne bedre å bedre. I Richard III synes jeg hennes replikker er noen av de aller beste og jeg setter stor pris på hennes aggresjon og forbannelser (igjen; det er nok trønderen i meg...).

Jeg tenker også at det å si ja til dette frieriet er overlevelses-strategi rett og slett.

I tillegg til ordvekslingen mellom Anne og Richard, er jo også scenen med de to morderne ubetalelig :) Dessuten gjør hertuginnen av York inntrykk, på en helt annen måte selvfølgelig, når hun ramser opp alle hun har mistet (finner ikke igjen scenen i farta). Har visst hengt meg litt opp i disse mødrene som mister barna sine jeg.

Jeg liker også Margaret, og det er jo henne vi har fått følge litt i strekk nå. Tenk om en regisør i stedet for å kutte kvinneroller og legge til ting, som de visstnok har gjort opp igjennom for å få dette stykket spillbart, hadde tatt tak i Margaret-figuren i alle stykkene, og rett og slett laget stykket Margaret. Det er ikke meningen å rette på Shakespeare her nå altså, bare et interessant perspektiv... Jeg er heller ikke sånn at jeg synes alt jeg ser på teateret nødvendigvis må vris og vinkles til å skulle si noe om vår tid, eller at det på død og liv skal måtte relateres til vår moderne virkelighet. Det er ofte interessant å se "tidsbilder" fra en annen tid også, for eksempel "An-Magritt" på Trøndelag teater for noen år siden. Hmm, kanskje man burde ringe Stein Winge eller noen om denne Margaret...