Bokelskere.no

Jeg har ofte hatt dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på å lese, og skrive, underholdningslitteratur. Som om det ikke finnes barn som trenger besøkshjem, liksom, eller fengselsfugler som trener besøksvenner, som om jeg ikke burde stå i bresjen i kampen for asylsøkernes verdighet, kampen for kjøpte kvinners beskyttelse, kampen for mishandlede barns rettigheter, eller da jeg sto i en lærerstilling som om det ikke fantes arbeid jeg kan gjøre, en time som kunne forberedes bedre, en barnevernsmelding som kunne flikkes på, et individuelt tilpasset opplegg jeg kunne lage, så elevene mine kunne bli flinkere, tryggere, gladere. Viktige ting, altså.

Jeg mener ikke at litteratur aldri er viktig. Det finnes bøker som har forandret menneskers liv, samfunns utvikling, verdens historie. Det finnes bøker som utvider horisonter, som gjør oss klokere og bedre, som trøster oss så vi kommer igjennom enda en dag, som får oss til å reise oss fra sofaen og gjøre noe for at morgendagen skal bli bedre. Men jeg har ikke skrevet noen sånn bok, jeg har ikke prøvd engang. Og de fleste bøkene jeg leser beveger ikke verden det aller minste.

Særlig gjelder det mye norsk samtidslitteratur, og ettersom jeg har snakket med endel norske samtidsforfattere etterhvert veit jeg at de som oftest ikke prøver, de andre, heller. De som ikke skriver unnerholdning for underholdningens skyld, prøver oftest å skape kunst for kunstens skyld, litteratur for litteraturens skyld, skjønnhet, ynde, kraft, alt vendt mot seg selv, evig reflektert mellom speil uten å kunne virke på noe utenfor speilsalen.

Er det et urimelig krav at litteratur skal kunne brukes til noe? Er litteratur viktig selv om den ikke endrer verden eller menneskene i den en tomme? Hvorfor det?

Jeg så nettopp på Bokprogrammet i reprise på nrk1. Der var det intervju med den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin og den Ukrainske forfatteren Andrej Kurkov.

Sjisjkin hadde en svært interesant vinkling på viktigheten av litteretur. (Slik jeg tolket ham) Han mente at litteratur reddet hans verdighet og menneklighet både som leser og forfatter. Fordi hverdangen var så fylt med ydmykelser og uverdigheter (kanskje spesielt i dagens Russland), så ga bøker en måte for forfatter og leser å ha et møte fylt med verdighet. Forfatteren behandler leseren med verdighet iom. at han gir ham denne historien som krever noe av leseren. Leseren gis tillit og behandles som et intelligent menneske som antas å forstå hva forfatteren vil med historien og ihvertfall få et utbytte av den.
Og leseren tar seg tid til å lese dette verket som forfatteren har brukt tid og krefter på å skape, og behandler dermed historien og forfatteren med respekt og verdighet.

Jeg synes det var en meningsfull og vakker fremstilling av viktigheten av litteratur.

Når jeg leser i en bok så slipper jeg å kjede meg i hjel:)

Vil berre sitere Isaac Barrow:

"Den som elsker en bok vil aldri savne en trofast venn, en god rådgiver, en munter kamerat eller en virkelig trøster i nøden".

....Og Ukjent:

"Kjærligheten til bøker krever hverken rettferdiggjøring,unnskyldninger eller forsvar".

Jeg er meget enig i de to ovennevnte sitater, - og man kjeder seg dessuten aldri med ei bok eller flere i nærheten. ;)

Litteratur er en form for kunst, på lik linje med musikk og billedkunst.

I en annen tråd har jeg nevnt Sven Wernstrøm som snakket om det å være et medmenneske og at vi da trenger skjønnlitteratur.

I den forbindelse vil jeg nevne noe som Doris Lessing sier. Hun har vært med å skrevet en bok som omhandler ”De velutdannede barbarene”. Med det mener hun velutdannede personer som har gått på skole i 20-25 år med glimrende resultater men uten noen gang å ha lest en skjønnlitterær bok. De er eksperter på sitt område, men ellers uvitende om verden utenfor. Problemet er, sier hun, at de nye barbarene ikke har noe peiling på hvor uvitende de er...

Dersom man tar utgangspunkt i det siste spørsmålet ditt "Er litteratur viktig selv om den ikke endrer verden eller menneskene i den en tomme?" vil jeg faktisk si nei. Underholdningdlitteratur som ikke endrer hverken menneskene som leser den (hvis vi kan ta det som utgangspunkt)og da heller ikke samfunnet, er ikke viktig. Det betyr likevel ikke at den ikke kan ha verdi for leserene, men den er ikke viktig utover dette. På den annen side kan man spørre seg om litteratur som ikke endrer menneskene en tomme eksisterer. Selv om man ikke leser stor litteratur vil man i større eller mindre grad reflektere og tilegne seg kunnskap uansett hva man leser.

"selv om den ikke endrer verden" skriver du. Men det gjør den da virkelig! Som andre også har kommet inn på, hvorfor stenges universiteter og teaterscener (som ofte dramatiserer litteratur), forfølges intellektuelle, sensureres aviser og essays og bøker?? Jo, nettopp fordi litteratur er kjempeviktig!!

Jeg leser krim når jeg vil underholdes, dikt når jeg vil tenke og finne fram i ulike tanker hos meg selv, faglitteratur når jeg vil lære osv.

Joda, litteratur brukes til mye!

Jeg tenker at verden endres langsomt, men at den delen av verden der det leses minst, endres enda langsommere enn resten av (den lesende) verden.

For at verden skal endres, må man begynne på individnivå. Uten bøkene mine - både skjønnlitterære, dokumentarer, poesi, fakta- og fagbøker etc. - ville i alle fall jeg vært en forstokket dumrian. Bøkene jeg har valgt å lese, har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg vil anta at jeg deler skjebne med de fleste bokelskere. I endringsprosesser må man bygge stein på stein - og til slutt blir endringene synlige i et større perspektiv, slik at man kan bruke så store ord som at verden virkelig har blitt påvirket.

Enig i at mange forfattere har vært med på å forandre verden.

Hvor hadde vi vært i dag uten det skrevne ord?

I forgangen tid overleverte vi hverandre historier bare muntlig, men jamen er jeg glad for alt som er skrevet ned...

Litteratur er sjeldent viktig, sånn rent objektivt sett. Men for å kunne utvikle seg, og for samfunnet som organisme (om det kan være bittelitt lov til å si det...) må man ha en viss sone av det man som barn kalte "på lat". Det er i "som om" verdenen at man utvikler seg, finner kreativitet til nye ideer, leke med forskjellige varianter av virkelighet, og ikke minst får trent på å se seg selv utenfra og andre innenfra (populært kalt empati). Jeg mener at litteratur kan bidra til dette. Ikke alene, og litteratur er ikke hellig, men KAN være av de viktige stenene. Og sånn være indirekte viktig. Diskusjonene rundt KNaus har også handlet om, hva er sant, hva er subjektivt sant, hva er løgn, er det bare virkelig virkelighet som gjelder eller er det man opplever som sant i et gitt øyeblikk til en viss tid, fra et visst standpunkt, men ikke for alle alltid, mer eller mindre sant?

Hvis man blir i bedre humør av å lese en bok så smitter det over på samkvemet med andre mennesker og setter igang en positiv dominoeffekt. Når mange mennesker leser bøker så er det sannsynligvis en av de mest siviliserende effektene verden har tilgang på (i motsetning til å spille krigsspill på data som ifølge et program på TV nylig medførte at barn var mindre tilbøyelige til å hjelpe andre) ...

... dettte er kanskje også et godt argument for å legge bort bøker som man ikke blir i bedre humør av / opplyst av / engasjert av ...

Trenger det å være et enten-eller, da? Hvorfor ikke si som Ole Brum: Ja takk, begge deler! ;-)

Jeg synes John Steinbeck har en fornuftig tilnærming:

In every bit of honest writing in the world there is a base theme. Try to understand men, if you understand each other you will be kind to each other. Knowing a man well never leads to hate and nearly always leads to love. There are shorter means, many of them. There is writing promoting social change, writing punishing injustice, writing in celebration of heroism, but always that base theme. Try to understand each other.

Veldig bra sitat! Hvor er det fra? Altså, hvor/når skrev han det?

Leste om Mouse and men på Wikipedia. Sitatet stammer opprinnelig fra Cliff-notes om samme bok.

Er det virkelig tvil om at litteratur er viktig? Det er vel ikke for ingenting at noen de første hodene som ruller etter en revolusjon er forfatternes/de intellektuelles? At bøker brennes eller sensureres finnes det mange eksempel på; Kina, Sovjetunionen, Kambodsja, Nazi-Tyskland… I dag finner vi slik virksomhet blant fundamentalister av alle slag, opposisjonen må temmes med alle midler. Hvorfor er det så viktig å ta bøkene bort fra et folk for å oppnå makt? Er det ikke rett og slett fordi de inneholder vår historie, våre felles referanseverk, våre tanker?

For meg har alle bøker verdi, selv om jeg selvsagt ikke har likt alt jeg har lest og skyr unna enkelte bøker på grunn av personlig smak. I det en forfatter setter seg ned for å dele sine tanker og historier med andre, blir teksten for meg verdifull. Jeg mener selv en forfatter som for eksempel Erlend Loe, som i manges øyne oppfattes som ”enkel”, har noe å si oss; han forteller om mannsrollen og forvirringen rundt den i vår tid. Vi lesere trenger forfattere av alle slag; enkelte ganger ønsker vi å lære noe (for eksempel om andre kulturer, mennesker fra en annen tid eller mennesker med et annet ståsted eller et annet liv enn vi selv har. Slik kan vår horisont utvides og forståelsen for andre mennesker utvikles), andre ganger ønsker vi å bli slått ut av fantastisk språk eller tematikk og andre ganger igjen har vi behov for virkelighetsflukt eller pur underholdning. Personlig har jeg funnet bøker jeg verdsetter høyt i de fleste sjangre; som leser trenger jeg variasjon og jeg er utrolig takknemlig for at det finnes en forfatter for enhver anledning der ute.

Personlig leser jeg svært lite, da andre medier etterhvert har overtatt mye av den tiden som jeg før brukte på og lese. Hovedsaken for meg er at litteratur kan leses på bussen, mens man venter på ett-eller-annet og så videre, og at den er underholdende skrevet om andre, fiktive menneskers historie, som man gjerne kan finne gjenklang i på en eller annen måte. Kan litteraturen ikke brukes til dette formålet blir den ikke lest av meg iallefall. Det er tross alt bedre og legge en bok halvlest fra seg hvis den ikke appelerer til den enkelte leser, framfor og kaste bort tiden fordi man føler at man må. Slik det jo også er for all bruk av medier. Man må legge det vekk hvis det ikke fungerer etter hensikten lenger.

Viktig? Vel. Den som sitter rolig i stolen og leser, gjør i alle fall ikke noe galt. Om alle karriærestrebende menn i dress tok et år fri og leste bøker i steden for å plage vår arme planet ... ville ikke det vært noe?

Altså: Lesing for lesingens skyld.

PS: Adolf med midtskillen hadde et fyldig bibliotek.

Jeg syns det var et godt forslag å la alle karrierejegere få et år i godstolen med et lass med gode bøker!

Så kan de imens overlate de "attraktive arbeidsplassene" sine til noen andre jegere som har gått og sikla på akkurat deres jobber, så de får prøvd seg litt i karusellen de også... ;)

Litteraturen har evnen til å bevege verden, men helst indirekte, vil jeg mene: Å lese er ikke det verste av tidsfordriv, for det er en mulighet å bli et bedre menneske.

Skriver man med det ene formål å "endre samfunnet", "avsløre kapitalismens forfall" eller "belyse borgerskapets løgner", etc etc, fører det bare til grunn og alvorslett litteratur – ved å ta for mange snarveier til sannheten (dette pompøse men fine ordet) og ta seg selv for seriøst – som kanskje ikke bidrar til annet enn å gi leseren beskjed om at dennes samvittighet er på rett kurs, eller *korrekt kurs. "Å sette problemer under debatt" er jo nesten blitt en estetisk verdi, og det kan jeg ikke helt forstå; denne verdien bør ikke være et mål for litteraturen, men heller en reaksjon av den.

Forfatteren bør ikke være apatisk, det er ikke det jeg mener, nei langt ifra, men forfatterens oppmerksomhet bør være rettet mot litteraturen i seg selv, ikke noen bakenforliggende ideologisk agenda eller maktforhold. Litteraturen bør - så godt det er mulig - prøve å finne sannhet, ikke bygge videre på politiske dogmer. Eirik ut.

L'art pour l'art eller Brandes? Ja takk begge deler (sorry hvis det punkterer diskusjonen ;)).

Du kjenner helt sikkert til sommerens diskusjon mellom Gert Nygårdshaug og Erlend Loe og Jan Kjærstad i Dagbladet. Hvis noen her inne ikke kjenner den, anbefales den :)

Det var vel mange "litteratur bør" i det innlegget.

Litteratur er, og fins i alle former for alle mennesker til alle tider.

Litteratur er viktig fordi det forteller oss hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvordan andre enn oss selv er, føler og tenker.

Mitt siste avsnitt ble nok en klype mer normativt enn sunt er, men er det ikke slik at 'med ondt skal ondt fordrives'? Nåvel. Jeg vet igrunn ikke hva som er verst av bør og er: den første er diktatorisk og den andre er bedrevitende.

Så enkelt, og så flott, kan det sies.

Noen ganger er mitt trette hode så slitent av å tenke tanker at den eneste måten å hvile det på, er å få det til å lese andre og ikke for kompliserte tanker. Det er vel hva man kaller underholdningslitteratur. Hodet har verbalisert så mye at man får det ikke med på tur ut i skogen eller å samle seg om symaskinen. Nei, hodet har tenkt og verbalisert så mye at det kan ikke annet. Men se: En bok! Hurra! dette vet vi hva er. Tanker! Den er grei! Og vips har underholdningslitteraturen fått lokket det trette hodet ut på eventyr. Det er DA man skal passe på etter ikke for lang tid å stå klar med jakka og terrengskoene. Eller noe annet ikke-boklig. Brøddeig? Foto? Se i femte veggen? Pass på mens ansvarslørheten har mistet taket. Litt underholdningslitteratur? Ja takk. Men blir jeg der, så hent meg!

Vi som skriver tekst er ikke like viktige som de som tørker rumpe. Det er kjipt, men sånn er det.

Samtidig er det mye bra her i verden som ikke er en del av eksistensminimum, og det er de tingene som får folk gjennom vanskelige situasjoner. De spilte musikk til Titanic sank osv, selv fiolinistene ikke kan sidestilles med dem som fikk folk i livbåtene.

Å skrive er å tilføre ideene, fortellingene, argumentene, latteren, gråten, alt det fine vi ikke trenger for å overleve, men som verden fortsatt blir ganske mager uten.

Det er ikke som om vi trenger pen webdesign, blomsterbutikker, konditorier, symfoniorkestre eller danselærere heller, men det er jo kjipere uten dem.

To innlegg med ordet "objektivt" på få minutter her inne. Jeg sprenger, får brain freeze, kjenner frysningene bre seg, må telle til ti, puste ut, fort! Hehe. Hva annet har vi, enn meninger? Intet interesserer meg mer i denne verden, enn meninger. La meg lese om et livs virring og surring, et menneskes viderverdigheter, bestrebelser, motbakker og unnarenn, dets forsøk på å forstå seg selv, verden, mennesket, ja, universet, heller enn om kalde tall, likegyldige atomer, frosne fossiler.

Kanskje ordet du leter etter er, hm, mytisk distanse? mystisk i en slags bibelsk forstand, tvetydig og fortettet, hvor teksten har en intensitet som ikke underbygger det sublime. Mitt problem med mesteparten av den samtidslitteraturen jeg kikker innom er at jeg finner den tam, uten energi (selv om det ofte er mye sinne eller taletrang), for fasadepreget og todimensjonal, den gir meg ikke et rom hvor jeg kan synke inn (noe kanskje en boks alder i seg selv kan fremby). Vel, kanskje foruten Ut å stjæle hester, den var riktig fin. ;-)

Hehe, dette begynner snart å gå hinsides min fatteevne, men jøss, det er interessant likevel. Ja, hva er vel mer interessant enn det man ikke forstår? ;-) 'Realitet' som verb, hm... det må jeg tenke mer på. Men det du sier om en syklisk stil, kan ikke det sammenfattes (med visse kompromiss) i det sublime? For er ikke det å skrive sublimt å skrive så levende, så ektefølt og så tilstede at teksten – så godt slikt er mulig – rives ut av tidens bindinger, kanskje alle bindinger, og lever sitt eget liv, som du-et i Shakespeares 18. sonette eller urnen i Keats "Ode on a Grecian Urn"? Hvis en tekst kan oppleves med full kraft hundre, tohundre eller trehundre år senere, ja, da er den vel sublim. Og hva mer er det vel å trakte etter? Hva mer kan litteraturen utrette en å formidle de følelser som er felles for både fortidens og fremtidens generasjoner, og minne oss på at disse ennå eksisterer og bør bevares? ;-)

Jeg er en romantiker - ha meg unnskyldt! hehe - og har lest Longinos' "Om det sublime" mer enn kanskje er sunt for en moderne mann. Hos ham er det sublime synonymt med 'det opphøyde'. "Det finnes ikke noe som gjør stilen så opphøyet som den ekte følelse på det rette sted" som han skriver et sted. Jeg synes det smaker vidunderlig av diktverk som klarer å uttrykke noe som har vært grunnleggende menneskelig siden tidenes morgen. ;-)

Advarsel, inkoherent tankestrøm følger. Også kalt rabbel. Vel. Jeg er en nihilist, dypest sett. Det er mitt utgangspunkt. I min verden er det ingen gud, ingen høyere makt, følgelig ingen objektivitet, ingen opprinnelig mening, intet liv etter døden. Ingen sjel. Dette er min verden. Jeg sier ikke at den er rett, det er bare min sannhet inntil en annen kanskje åpenbarer seg i fremtiden. Mystikk er det likevel nok av. Zen? Jeg er ikke kjent med zen. Alle menneskers behov for innsikt, sann erkjennelse, søken etter mening, kanskje er det dette jeg vil kunne kalle zen. Hvorfor skal mennesket måtte ha en sjel, eller en gudegitt mening med sin tilværelse, for at livet skal kunne ha verdi? Er det på noen måte nødvendig, for at vi skal oppleve glede i livet? Hvorfor skal vi måtte søke utover, når så mye spennende oppstår bare som følge av kontakten mellom to mennesker? Kvantefysikk? Vil det noen gang kunne gi svaret på hvorfor mennesket har behov for å oppleve seg selv som et jeg, hvorfor det føler det vi kaller kjærlighet? Mennesket var seg selv likt, før og etter oppdagelsen av atomet, det er dette mennesket som interesserer meg, og som jeg vil lese om. Logiske systemer som peker på seg selv, fysiske lover, dette sier meg ingenting om hvorfor jeg ønsker å finne en slags sammenheng i livet mitt, og en forståelse av hva som driver meg.

Til slutt vet jeg ikke hva denne greia di med Ann Christin er, men det virker som noe du med fordel kunne lagt fra deg. Ikke vondt ment.

Jeg synes det virket som om du la opp til en kjeklete tone overfor Ann Christin i et par innlegg. Mulig jeg har misforstått. Når det gjelder det andre som har manifestert seg her siden sist så har jeg ramlet av lasset for lenge siden, og jeg vet ikke om jeg har krefter til å hente inn igjen vogna. Kanskje ved en senere anledning. For meg ligner mye av det en variant av overtro, for å være helt ærlig, noe jeg naturligvis unner alle å ha, men ikke selv har plass til, utover det synes jeg forestillingen om harmoni er en dystopisk tanke, uansett hvordan man definerer harmoni. Det er en rett linje, jeg liker bølgedaler.

Ok, I'll bite. Dette blir vel en uforståelig grøt, igjen. Det virker som om du i bunn og grunn snakker om harmonien man finner dersom man bryter alt ned til fysikk, et system hvor jeg vil tro selv fraktaler har sin rettmessige plass på en vektskål der de står nøyaktig like høyt som det plassert på den andre siden, og følgelig blir også de en del av denne flotte og totale balansen. Rent, vakkert, jo, kanskje, men også fullstendig amoralsk, og forteller intet om mennesket. En zenlignende tilstand der jeg opplevde meg selv som en del av denne balansen, dette kretsløpet, høres ut som det rene mareritt. Kjærlighet kan ikke oppstå av harmoni, ei heller skjønnhet, for dette må stå i spenning til noe annet. Forøvrig er jeg bare nihilist i den forstand at jeg ikke anser det for å være noen grunnleggende mening med tilværelsen, utover det har jeg respekt og beundring for hva mennesket har kommet frem til, derav bruken av ordet moral også fra min munn. Uansett: man trenger ikke strø om seg med kvantefysikk for å danne seg et bilde av en slik harmoni, energiloven, karbonets kretsløp og den slags holder i massevis for oss vanlige dødelige. Jeg er ikke interessert i denne balansen, men den ubalansen som oppleves av mennesket.

"Zen", "psykedelisk", dette er begreper som man lett kan strø om seg med i en debatt av denne typen uten at man skulle måtte svare for seg på en forståelig måte, for svaret vil uunngåelig bli av typen "det må oppleves", "du vil ikke forstå", "det er hvitt, men også svart". Abstrakt, diffust, og med et aldri så lite tilsnitt av bedrevitenhet. Hittil er det bare språklige kostymer av denne sorten jeg har sett, og ja, kanskje er det vår simple lingvistikk som ikke strekker til, men det er nå engang den formen for kommunikasjon vi har, så forvent ikke at vi skal forstå dersom du ikke klarer å oversette. Da får du heller invitere meg på lsd-kveld eller hva enn som må til for å brøyte opp mitt sinns åpenbart trange irrganger, hehe.

Jeg er åpen for at det finnes masse jeg ikke har forstått, men ærlig talt har jeg når det kommer til overtro, troen på fenomener som ikke lar seg bevise med dagens vitenskap eller forklares med språket, langt større sans og respekt for de som samtidig legger et moralsk fundament for mennesket. Det er nesten rørende vakkert sammenlignet med de systemene du skisserer opp, som fremstår for meg som en ikke bare uforståelig, men bisarr blanding av harmoni og totalt kaos, hvor mennesket er redusert til, jeg vet ikke hva, men i mine øyne noe langt mindre enn hva det er.

Til slutt må jeg bare spørre, hva er det som gjør at du mener å gjøre krav på en slags overordnet innsikt? Noe jeg med din særegne retorikk mener du langt på vei gjør. Er du, slik jeg er, fordi jeg er viss på min subjektive oppfattelse, en av 6,5 milliarder slike oppfattelser, klar for å gi avkall på alt, for å innrømme det som det reneste vås? Hold på dette så lenge du kan for min del, men hvor kommer skråsikkerheten og denne tilsynelatende dype erkjennelsen fra? Jeg er nysgjerrig.

Vil påpeke at det var du som startet det hele ved å kommentere i "stjernekrig"tråden, som jeg så meg ferdig med og ikke ønsket å kommentere i. Jeg valgte derfor å stille mitt spørsmål til deg i en annen tråd hvor det jeg var interessert i fremdeles var like aktuelt- og fortsatt er. Etter å ha fulgt deg/ dere en stund er interessen litt dalende. Blir dessverre ikke klokere på hva du prøver å formidle. Er enig at dette begynner å likne på et teater. Et drama hvor partene gjør sitt beste for å overgå hverandre i dysterhet, "abnormaliteter" og buddhistiske retninger,hehe. Er målet å forvirre, være særest mulig eller er dette bare en lek med ord? Du behøver ikke å svare, jeg kommer sikkert ikke å forstå det uansett;)

Er lenge siden jeg falt av denne diskusjonen Ann Christin:-) Viktigheten av litteratur er i alle fall forsvunnet fra tråden. Er litt i tvil om det nå diskuteres buddhisme og meditasjon, - men er ikke sikker...

Når man ønsker et diskutere et helt annet emne så kan man kanskje starte en ny tråd i stedet for å "kuppe" en allerede eksisterende. Selvfølgelig kan en tråd utarte seg og få nye vinklinger, men dette synes jeg har havnet på helt ville veier.

Jeg må si, for å skape motvekt kanskje, at jeg finner dine innlegg i denne tråden om ikke alltid like lettfattelig så ihvertfall alltid givende. Jeg faller i tanker av å lese dem, og det kan bare være en god ting.

Det er vanskelig for meg å være enig i en zen-forståelse av verden, men perspektivet er likevel et veldig fengslende et. Og når man snakker litteratur er man nesten tvunget til å gå utenfor den i søken etter svar. Litteratur som terapi er uten tvil noe å diskutere, katharsis etc, ja, det er mye mer interessant enn hvorvidt "bøker speiler samfunnet" eller andre gjengse emner.

Det finnes vel en del skillelinjer i menneskets historie, hvor vår tenkning har endret seg, f.eks. ved innføringen av kristendom i Norge, industrialiseringen og første verdenskrig. På Homers tid trodde folk at kentaurer og satyrer hoppet rundt og lekte i olivenlunden deres om kvelden (ja, folk trodde vel endog på nisser og troll i Norge en god stund), og selv om vi ikke gjør det ennå så finner vi magien og mystikken ved dette fascinerende, eller kanskje forførende er riktig ord. Hadde vi trodd på troll hvis førskolelærerne ikke hadde avlivet dem fra fantasien? Hehe, jeg vet ikke, dette er et magert bidrag og ikke akkurat basert på idehistoriske eller antropologiske studier. Men ja, det er rart og litt skremmende å spekulere på hva folk i fremtiden vil søke som trøst og helbred i litteraturen. Og kanskje det er nettopp det vi må finne ut for at en ny retning skal blomstre. ;-)

Ja, det hjelper vel ikke stort å få svar og bekreftelser i litteraturen når disse bare skaper videre spørsmål. Hm ... Zen, bondeliv, fjellvandring eller seiling, de er vel de eneste utveiene fra 'den søkendes' evige runddans med lykken. ;-)

Da er vi kanskje i bunn og grunn "litt" enige også da? Og da er det jo litt synd at jeg har falt av, - for jeg klarte ikke å følge innleggene til slutt. Men at litteratur er terapi; ja det er vi enige om. Terapi, kunnskapsformidling og berikelse på så mange plan.

Fant noen kloke ord av en fredelig mann jeg tenkte jeg ville dele med deg og dine:)

"Happiness is when what you think, what you say, and what you do are in harmony." Mahatma Gandhie:)

Spennende:-) Jeg kan ikke min Gandhi (utover de mest elementære historiske stikkord). Klarer du å gi påstanden din innhold? Tviler ikke på at du kan ha rett.

Stilen din er det ikke noe i veien med. Og jeg er åpen for at jeg er en idiot. Men for å nå frem til en idiot må du møte ham på halvveien, i dette tilfellet snakket du et annet språk enn ham. Derfor fikk jeg ikke tak på innholdet. Svada skriver vi alle, det må bare være underforstått, særlig i en slik diskusjon. Jeg beklager om jeg virket krass!

Signerer den! Tenk så mange fantastiske verdener vi kan besøke! :)

Fantasien har jo ingen grenser når det gjelder hva vi kan finne mellom to permer... - Å, herlige bøker!

Å lese er faktisk fin hjernetrim.

Bare tenk deg f.eks. gamle mennesker som ikke klarer å komme seg ut i noe sosialt liv lenger... Hvis de bruker mye av tiden sin på å lese, så blir de ikke så fort "hjernedøde", eller rammet av senilitet...

Min mormor var et eksempel på det: Hun leste mye og løste kryssord som en ekspert hele livet, helt til sin siste dag. Da hun døde en natt i sitt 98. år var hun fremdeles lynskarp i toppen. :)

På tråden under om dannelse har jeg limt inn noe om noen postive virkninger lesningen kan ha på oss.

Jeg mener at litteratur som blir lest blir brukt til noe - og dette noe er verdifullt så lenge det gir lesere gode leseopplevelser. Jeg synes det er flott når bøker tar opp temaer, problematiserer og kommer med gode innlegg som forsøker å bevege verden. Det bør likevel ikke være noe krav at boka vil noe annet enn å bli lest.

Krav til litteratur og kunst for øvrig finnes mange steder i verden - krav om å støtte opp om en samfunnsordning om å støtte opp om den politiske maktelite, osv Det mest kjente for mange av oss er sensuren i Sovjetunionen for ikke å glemme bokbålene i Tyskland på 30-tallet. Det finnes også mange eksempler på sensur og styring av kunst mange steder i verden i dag. Det viktigste er at forfattere har frihet til å skrive om det de vil på den måten de vil.

Nå oppfattet jeg ikke ditt innlegg som et ønske om sensur, men det blir fort neste skritt dersom det skal settes krav til litteraturen.

For meg er det beste med litteraturen at den har så mange funksjoner i mitt liv - den underholder, den beveger, den opplyser, den utvikler - den får meg til å vokse som menneske - og det er nettopp fordi den kan fylle så mange rom i meg at den er uendelig viktig...

Jeg er helt enig i at gode leseropplevelser er et gode, selv om opplevelsen ikke skulle gi leseren et eneste nytt perspektiv på noe som helst. Men da tenker jeg at det blir et gode på linje med en tur ned korketrekkeren eller en runde i høyet - moro, men kanskje ikke direkte viktig?

Og jeg skjønner jo at enhver bok kan slumpe til å faktisk utvide horisonten til enkelte lesere, takk og pris, hadde jeg nær sagt. Det som overrasker og forundrer meg er at det jeg opplever som litt skammelig meningsløst, å ikke på noen måte prøve å bevege verden, eller menneskene i den, å bare velte seg i formålsløs form, blir sett på som ikke bare helt greit, men direkte høyverdig av så mange litteraturfolk. At man anser sånn litteratur som den mest kunstnerisk verdifulle. Det må da være bedre at folk både har noe å si og er flinke til å si det?

Man kan snu om på problemstillingen: hvorfor skal man kreve av litteratur og annen kunst at den skal bevege verden? Hvorfor skal noe vi først og fremst vurderer etter estetiske kriterier ha politiske formål? Dette er en form for instrumentalistisk tenkning om kunst som mange har reagert mot opp gjennom historien.

Når det er sagt tror jeg litteraturen har en positiv kraft i samfunn der den står sterkt, jfr. andre diskusjoner her om dannelse og evt. liv uten bøker. Men jeg synes verken forfattere eller lesere skal være for ivrige i å tre politiske syn ned over hodet på romanene, uansett hvor velmente og fornuftige disse synene måtte være. La litteraturen leve sitt eget liv, skap god kunst, så skal du nok se at vi alle tjener på det i lengden.

Der er det igjen. ideen om at det er en motsetning mellom god kunst og meningsfylt kunst, og ideen om at meningsfylt kunst "trer politiske syn ned over hodet på romanene". Jeg syns meningsfylt kunst er god kunst, meningsløs kunst er enten en tur ned korketrekkeren eller drepende kjedelig. Jeg syns Ajvide Lindquist er en fantastisk forfatter nettopp fordi han har mye på hjertet når det gjelder mennesklige fellesskap og nordisk sosialdemokrati, for eksempel, og jeg syns Jan Kjærstad er en drepende kjedelig forfatter fordi han skriver fantastisk vakkert om ingenting.

Er "meningsløs kunst" kunst?

Misforstå meg ikke, jeg mener ikke at det er en motsetning mellom meningsfull kunst og god kunst. Men jeg mistenker at vi har ulik oppfatning om hva "mening" er i denne sammenhengen. Det er mulig dette har noe med personlig smak å gjøre. For meg er det utrolig kjedelig å lese romaner hvor det er opplagt at forfatteren fra begynnelsen av har hatt et klart politisk eller sosialt budskap som romanens fortelling skal illustrere.

Hvor hjerteløst det enn høres ut: det gjør ikke inntrykk på meg å lese en roman om stakkars, uskyldige barn i et krigsherjet land, hvis det eneste forfatteren ønsker å gjøre er å få meg til å forstå hvor ille det er at dette landet ble angrepet av et annet (viktig: jeg snakker her om romaner, ikke faglitteratur).

Hvis det derimot åpnes for tolkninger, hvis romanen inneholder tvetydighet, hvis historien tar vendinger som bryter med det jeg trodde var bokens budskap, da kan vi kanskje begynne å snakke om litteratur som kunst. Da tvinges jeg til å skjerpe sansene, til å reflektere over både bokas form og verdens tilstand slik forfatteren presenterer den. Det er altså ingen motsetning, men om boka beveger verden vil tiden vise. Jeg synes bare ikke det skal være utgangspunktet, verken for forfatter eller leser (her er jeg altså ikke på linje med Gert Nygårdshaug, som synes å mene det motsatte). Jeg vil nesten gå så langt som å hevde at klare politiske budskap ikke er forenlig med kunstens vesen.

Forresten, selv om jeg ikke er noen Kjærstad-kjenner, vil jeg tro at det er en del fans her inne som mener at han nettopp skriver godt om det å leve under det norske sosialdemokrati.