Meget bra bok! Insiktsfullt og godt fortalt.

Om kjærlighet på tvers av landegrenser

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Ja, den var virkelig interessant...litt psykologisk thriller i den der. Velskrevet og god struktur også,ganske jevn, uten "dødpunkter". Og den vekket til ettertanke om litt av hvert...berørte mange viktige temaer...(jeg må blogge på den snart, når jeg får avsatt tid)

Virkelig ei god bok. Men jeg er sikkert forutinntatt da jeg har utviklet et alvorlig vigdiscrush. Tror hun må være den forfatteren jeg har lest mest av de siste årene.

For de som befinner seg i Oslo er hun faktisk å treffe på litteraturhuset ikveld - 50års feiring. Skulle egentlig vært der, men noe kom i veien. Her er mitt overbegeistrede blogginlegg Jeg hørte lydboka.

Hjorth var i storform på Litteraturhuset i går! Sira Myhre trengte knapt stille henne et spørsmål før hun tok fullstendig kommandoen og siterte gullkorn på gullkorn fra verdenslitteratur som har betydd mye for henne.

Selv har jeg aldri lest noe av henne, men det skal det bli en endring på.

arghhh, typisk at jeg ikke fikk det til, det var det 2011 arrangementet jeg hadde gledet meg mest til.

Gleder meg at du nå kaster deg over Hjorthbøkene :-)

Skulle ha vært fint å være til stede der....

Fint, jeg leste det....kommer vel til å blogge litt selv på den romanen når tiden tillater det. Egentlig gir den rom for en oppfølger, synes jeg...kanskje det har skjedd noe med hovedpersonen etter det hun opplevde...eller forblir hun den samme?

Man kan jo lure på hva som egentlig skjedde mellom henne og sønnen? Det blir jo ikke gitt så mange detaljer.

Har litt vanskelig med å se for meg Hjorth i sequelbransjen, selv om man selvfølgelig også kan si at hele forfatterskapet henger sammen på oppfølgervis, den en røde tråden gjennom alle bøkene. En kvinnes utvikling.

Jeg synes jeg så for meg det kompliserte, "trasige" mor-sønn-forholdet der ja, det pektes på så mange episoder og detaljer hvor det så ut til å ha skåret seg, både på den ene og den andre måten; ser ikke ut til at hun taklet den enslige-mor rollen på en fornuftig måte...det var et sørgelig,leit forhold. Hun var jo fullstendig klar over at det ikke fungerte, men å gjøre noe med det - det var visst vanskelig.