som i de to foregående bøkene i denne serien blir jeg også i denne først litt satt ut, deretter litt kvalm av holdninger og menneskesyn som fremvises, deretter svelger jeg det som det det er; misantropi og pur provokasjon. Og det er litt gøy, eller hvertfall litt utfordrende. og faktisk så vokser boka litt mens man leser, stor litteratur blir det aldri, men et kjærkomment avbrekk fra det man leser til vanlig. Avslutningen er i kvalmeste laget og er med på å gjøre at jeg tenker: det er greit nå, vi trenger ikke flere misantropier, men det var gøy så lenge det varte..
Viser 1 svar.
Jeg synes dette er boka denne Faldbakken virkelig viser alvor. Han trekker leseren inn i en oppsiktsvekkende verden, som både fasinerer og utfordrer. Samtidig som teksten har en genial måte å skape et forhold til leseren. Og stor litteratur, hva hviler det på? Jeg vil si dette er en stor bok, i det den leses på sine premisser: skandinavisk misantropi. Og for å fortsette: boka han er en standhaftig litterær nerve.
Allikevel er smak basert på det subjektive og oppfattelsen av en bok foregår kun i ens egne hoder. God eller dårlig. :)
Sist sett
