Viser 1 svar.
Dette er den absolutt beste beskrivelsen av norsk tristesse jeg har lest. Sist jeg kjørte gjennom Kongsberg grøsset jeg. Det finnes mange Bjørn Hansener, og den tanken alene er nærmest uutholdelig. Hans falske lammelse er drøy, men ikke deto mindre en mulig konsekvens av hans mislykkede samliv med Turid Lammers og hans ødeleggende ikke-forhold til sin egen sønn. I sin konsekvense trishet er denne kanskje Solstads mest fortettede romanprestasjon.