Bokelskere.no

Det er mulig jeg blir upopulær nå, men jeg er faktisk helt uenig. Og jeg synes at å si at "et liv uten bøker er et tomt liv" og lignende er ufattelig frekt. Det blir som at jeg skal si at fordi jeg har en hund som har gitt meg ufattelig mye, mer enn jeg kan beskrive, så har de uten hund et tomt liv. At det må jo være utrolig trist å komme hjem uten å ha en hund som hopper av glede for å se deg, at det går jo ikke an å sove om natta uten at en hund ligger på beina dine, at det må være ensomt å gå glipp av det supre treningsmiljøet som jeg er med i, at det må være deprimerende å gå glipp av mestringsfølelsen du får når du har fått hunden din med på ditt lag og kan lære den nesten hva som helst.
Mitt liv ville vært utrolig tomt hvis jeg ikke hadde hatt en hund, men det gir meg ingen rett til å dømme andres hundeløse liv. (Selv om en del mennesker som henger på hundefora har akkurat samme holdningen til et liv med hund som dere har med et liv med bøker: at det er helt nødvendig og man ikke kan leve et fullverdig liv uten...)

Greit nok, en bok blir du ikke allergisk mot, den biter ikke, og den røyter ikke (DET hadde vært gøy!), men jeg synes det kan sammenlignes likevel.
Våre liv ville kanskje vært tomme uten bøker fordi det å lese gir oss uendelig mye tilbake. Jeg kommer aldri til å slutte å lese. Hva pokker skal jeg finne på mens hunden sover da? Men det er fordi jeg liker å lese, jeg synes det er interessant, og jeg har funnet ut at det er noe jeg vil bruke mye tid på. Andre har et helt annet syn på det å lese, og hvorfor er det feil?

Selv om jeg elsker bøker, så synes jeg at lesing på en måte er en ganske handlingslammet hobby... Hvorfor leser vi om verden i stedet for å oppleve den? Vi kunne jo for eksempel reist til India i stedet for å lese Shantaram og A fine balance. Vi kunne blitt etterforskere i stedet for å lese krim. Vi kunne blitt kjent med spennende mennesker i stedet for å lese biografier. Helt likt vil det jo aldri bli, det vet jeg. Selv om du reiser til India er det liten sjanse for at du blir innblandet i mafiaen, eller tvangssterilisert. Men vi kunne opplevd kulturen, snakket med menneskene som bor der og hørt hvordan det er der. I stedet sitter vi altså i Norge med nesa ned i en bok... Hvem bestemmer hvilken måte å lære om og oppleve verden på som er riktig?
Nå påstår ikke jeg at alle som ikke leser reiser til India eller bruker livet sitt til noe som er verdifullt for dem, man skal jo tross alt ha en jobb å leve av, og å reise rundt og oppleve ting er litt mer krevende enn å dra på bokhandelen og kjøpe ei bok til 3-400. Men selv om noen har et "tomt" liv kan man ikke påstå at det er fordi de ikke leser, eller fordi de ikke har hund, eller fordi de ikke tror på Gud (det er jo mange som mener at det er helt nødvendig for å ha et fullverdig liv også, tygg litt på den)...

Og hvem er det som har "bestemt" at det mennesker bruker tid på er enten å lese, eller å se på tv? Det finnes jo utrolig mange uliker hobbyer og interesser å bruke tid på. Noen fotograferer, og de får et bilde på verden som vi aldri kommer til å få av å lese bøker. Noen holder på med dyr og får en kontakt med dem som dere aldri får bare av å lese om dem, og er med i et sosialt nettverk som ikke kan sammenlignes med lesegrupper. Noen driver med idrett, de er med i et sosialt samhold og samarbeid, og de får jevnlig følelsen av å vinne. Noen hopper i fallskjerm - tør dere påstå at dere får det samme kicket av å sitte i sofaen og lese på papir?

De som ikke leser går glipp av mye - ja - men det gjør vi som leser også. Ingen kan få med seg alt, livet er alt for kort til det. Jeg synes at i stedet for å sitte og synse om andres liv ut ifra hvor mange bøker de har hjemme, så bør vi heller være glade for at vi finner den gleden i bøker som vi gjør, at vi har funnet noe vi er oppriktig interessert i og som vi liker å bruke tid på.

Det er mulig jeg har formulert meg klønete her og der nå, men sånne holdninger som jeg ser hos en del her provoserer meg grenseløst...

Synes faktisk at bøkene 'røyta' ganske mye før (nu har jeg muligens teflonhjerne, det meste sklir fort unna). De hang i, gnog og klødde, trakk i smilebåndene eller åpna tårekanalene.

Haha, hva røytet de da? :D

Tenk deg Roberts (Shantaram), alt liv han har levd - og ikke få fortalt det til noen!

Jeg regner med at han har en omgangskrets og treffer mennesker han også. Han kan vel fortelle historien sin til dem? Eventuelt holde foredrag som også noen gjør. Og jeg leser ikke for forfatterens skyld. Det er jo fint at det er en slags sirkel der forfattere får si det de vil og vi får lese det vi vil, men det setter vel ikke lesing høyere enn andre tidsfordriv?
Nå virker det kanskje som jeg egentlig synes bøker er noe tull, men det gjør jeg altså ikke. :D Og gjennom bøker kan vi jo lese om mennesker som er døde for lenge siden, og fortellinger som ingen husker, så...

Faktisk tror og mener jeg, at jeg blir bedre kjent med menneskene jeg leser om, enn de jeg prater med (med unntak av nære og kjære).

Man blir nok bedre kjent med personer i skjønnlitteraturen enn virkeligheten ja, for de taper jo ikke på at personlige detaljer om dem blir kjent. :p Men jeg tenkte mer på at vi leser biografier av kjente personer som har hatt et mer eller mindre interessant liv... Tenk på alle de interessante personene som aldri får skrevet en bok? Kanskje naboen din egentlig er en sinnssykt spennende person som du aldri blir kjent med fordi du er opptatt med å lese om Obama. (Satt veldig på spissen altså.)

Hvis det er selve skrivingen man skriver for blir det ikke det samme å holde foredrag nei, men hvis det man er ute etter er å bare fortelle så er det flere alternativer, det var det jeg mente. Selv om jeg må innrømme at Shantaram i foredragsform nok ikke ville målt seg med boka.

Jeg leser heller ikke biografier, men noen gjør jo det også. :)

Jeg er helt enig med deg:) Det er som å si "En dag uten trening er en dag uten mening" Noe jeg forøvrig er uenig i. Mange mennesker er så fokuserte på det de holder på med og har litt skylapper. De har ikke evne til å se verden annet enn fra sitt eget ståsted. Her på bokelskere burde det, etter min mening vært annerledes siden medlemmene er vant til å forholde seg til forskjellige synsvinkler, men det er lett å glemme.

Jeg har veldig sansen for det du skriver, Aina. Og samtidig er jeg veldig på linje med trådstarteren Heidi H også... Det synes jeg jo selv er litt rart, i utgangspunktet, men etter litt tenking så kom jeg til følgende konklusjon - foreløpige konklusjon, i alle fall:

Jeg er enig med deg, Aina, i at det skurrer en hel del når vi (jeg gjør det jo fort vekk, jeg også, det kan jeg ikke nekte for!) tenker "stakkars de ikke-lesende, de vet jo ikke hva de går glipp av, så synd for dem" - når disse ikke-lesende høyst sannsynlig er like fornøyde eller misfornøyde med livet (i snitt) som vi bokelskere er. Det smaker jo en god del av "besserwissenschaft" fra vår side, det gjør jo det.

Men SÅ tenker jeg: hva er det jeg får ut av lesingen, da - som ikke-leserne ikke får? Underholdning? Jo - men det finnes andre underholdningskilder enn bøker. Kunnskap? Jovisst - men igjen: det finnes andre kilder. Og alle trenger ikke/ønsker ikke samme type kunnskap som meg/oss (bokelskere) - og det er selvfølgelig HELT greit. MEN det jeg for min del får fra bøker, som jeg tviler på at jeg kunne fått i like stor grad fra andre kilder, er innsikt i andre menneskers levekår, tanker og erfaringer. Jeg har tilgang på et hav av ulike personlige opplevelser, drømmer, gleder og sorger, takket være bøkene. Det hjelper meg til å skjønne mer av hvordan verden - og andre mennesker - er "satt sammen" enn jeg ville klart å forstå uten bøkene. Jeg kan foreta tidsreiser; jeg kan oppleve livet på landsbygda på den andre siden av jordkloden; jeg kan komme inn i hodet til en kineser, en afrikaner, en palestiner, en jøde, og se hvordan det ser ut der. Og jeg kan gjøre alt dette, og likevel leve et vanlig norsk åtte-til-fire-liv med gjennomsnittslønn og blokkleilighet. Så når jeg til syvende og sist MÅ være enig med Heidi H i at de som aldri leser bøker, går glipp av noe, så er det fremfor alt dette jeg tenker ikke-leserne går glipp av: muligheten til å forstå mest mulig av hvordan andre mennesker opplever verden. Mennesker som lever liv som har veldig lite til felles med mitt liv - i alle fall på utsiden. Det interessante er jo ikke minst: fører ytre forskjeller til at man er vesensforskjellige på innsiden også? Og i så fall: hvorfor og hvordan???

La meg runde av dette litt famlende forsøket på å forstå i alle fall meg selv, med å si at selvfølgelig mener jeg ikke at all lesing hverken har eller bør ha som formål å "utvide horisonten" til leseren - men at bøkene kan gi oss denne tilleggsbonusen - dét er da temmelig unikt, er det ikke?

Det var et godt svar, og jeg er for så vidt enig med deg. For oss som ikke er Oprah er det umulig å bli "kjent med" og få synspunktet til alle menneskene vi leser om. Sånn sett er vi ganske heldige. :) Men det er umulig å ha et normalt liv uten å gå glipp av noe av det som er verdt å oppleve, og da synes jeg folk må få prioritere selv og ikke bli sett på som "stakkarer" fordi de bruker tiden på andre ting. For de som ikke kan fordra å lese kan det like gjerne gå andre veien, kan jeg tenke meg. :p

Så bra - da er jeg enig med deg, som er enig med meg, som er enig med både deg og Hilde H... :-D Og det koker vel ned til at vi føler oss ganske heldige, vi bokelskere, som har bøkene som gode venner og ledsagere gjennom tilværelsen, men at det er mange som ikke misunner oss "de derre bøkene" - og det får jo være opp til dem.

For de som ikke kan fordra å lese kan det like gjerne gå andre veien, kan jeg tenke meg. :p

Oh yes, uten tvil! :-P

Dette er en bokside , hvor vi kan snakke om bøker og dets innhold og også våre tanker om det å lese blant annet. Vi har jo alle et liv utenfor dette også. Andre interesser har vi vel også, som jobben vår , hundene ( jeg har to ) , reiser, foto, naturen , hytta , idrett ( er med der også , henger med så godt jeg kan )osv osv men dette som man skriver her , er tanker man gjør seg , som man vil dele med andre men selvølelig med respekt ovenfor de som irriterer seg over at man formulerer seg som man gjør.

Selvfølgelig har de fleste et liv utenom lesning også, men det virker som noen mener at lesing er så enormt viktig og at det ikke går an å leve uten omtrent... Det er jeg uenig i, og jeg synes det blir feil å tenke sånn.

Det har jeg full respekt for Aina, som du også har respekt for de som tenker anderledes enn deg.

Kan svare for meg selv her. Mitt liv hadde blitt tomt uten bøker, men det hadde også vært tomt uten hunden min. Men hunden min den har jeg ikke hele livet, men en bok kan følge meg fra vogge til grav. Jeg leser fordi jeg elsker å lese. Bøkene hjelper meg også fordi jeg har flere handikapp som gjør det vanskelig for meg å omgås mennesker,å reise og å oppleve og utforske ting. Bøkene har også den effekt at man kan glemme verden rundt seg, for noen av oss er det en form for terapi. Bøkene mine, og hunden min er en hjelp til å klare hverdagen. Men,føl deg for all del ikke upopulær, er ikke dette et forum for meninger og diskusjoner? Og da får vi tåle ulike meninger. Jeg har bare vært med her et døgn, men jeg tror å være med her gir meg kompesasjon for ikke å kunne være aktiv ute i livet.

Ann-Iren

Synd jeg ikke kan gi mer enn én stjerne - dette innlegget fortjener egentlig flere. Veldig godt sagt!