Bokelskere.no

Jeg kjenner noen få som ikke har åpnet en bok, bare sett på permen , bildet utenpå eller sjekket om det er bilder inni. Jeg har kommet inn i noen få hjem hvor jeg ikke ser tegn til noen bøker eller noe man kan lese. Det føles så fattig , magert og trist. De kan ha all verdens materiell luksus men jeg føler meg alikevel så mye rikere på et vis. De må jo gå glipp av utrolig mye, eller er jeg egoistisk nå. ? Får de den samme gleden, følelsen, opplevelsen, roen , og nyrsgjerrigheten fra filmer og tv .

Ja set er sant. Mange som kun låner på biblioteket og leser utrolig mye. Noen sitter også mye på biblioteket og det ser så koselig ut. jeg er en stuegris , sitter hjemme med bøkene mine.! Tar med barna dit gjør jeg jo , det er noe jeg selv er oppvokst med. Også er det gratis da.!!

Et hus blir ikke fattigere av den grunn at det mangler bøker der, men hujameg! hvor rikt det blir hvis det står en bokhylle der med vakre permer og titler som vekker nysgjerrighet og erindring! Det er mange ting i denne verden som tilfører rikdom til et hjem, skjønt litteratur er livets brød for meg. Er jeg på besøk hos noen og finner en av mine yndlingsbøker i en fin innbundet utgave, velholdt og luktende gammelt, blir jeg mør i beina resten av dagen, som om jeg har spist sjokolade og drukket konjakk, eller noe i den dur.

Fortidens vismenn leste ikke bøker, men vandret alene gjennom fjell og ørken og spiste sand, honning og geiteost - i det minste er det dét som er vårt romantiske bilde av disse gråskjeggete høypannene. Visdom kommer ikke fra bøker, men av å ta lærdom av motgang. Nåvel, det er en fin tanke iallefall. ;-)

Jeg kan forstå at man reagerer på nedlatenhet ovenfor ikke-lesere. Ihvertfall hvis man ser på bøker som en form for underholdning i konkurranse med andre fritidsaktiviteter og tidsfordriv. Det er selvsagt ingen grunn til å gå med nesa i sky fordi man leser Jo Nesbø framfor å hoppe i strikk.

Men hva om vi betrakter samfunnet som helhet? Vi får høre at nordmenn leser mye, men det er først og fremst snakk om bestselgere og underholdningslitteratur. Klassikerne og de utfordrende bøkene forblir urørt av de fleste. Samtidig ser vi at verden er full av konflikter, mangel på forståelse, populisme og ignoranse. Man skal ikke trekke sammenhengene for langt her, men dette blir jo den gamle debatten om dannelse. Har kunst (inkludert litteratur) noen betydning for menneskeheten? Hvis man mener at den har det, er det ikke rart at folk som Dag Solstad og Harold Bloom blir dystre når de snakker om litteraturens posisjon i vår del av verden.

Dermed kan man også ha grunn til å rynke på nesa når man besøker hjem etter hjem hvor det knapt er en bok å finne. Særlig hvis eieren av dette hjemmet er en påståelig, brautende og anti-intellektuell person, som det dessverre finnes alt for mange av. "Bøker? Nei, denslags har jeg ikke tid til, haha. Men nå skal du høre hva jeg mener om innvandringen...!"

Er delvis enig med deg Nagel. Dersom de menneskene som ikke leser, - heller ikke er samfunnsengasjert eller bryr seg om hva som skjer med sine medmennesker,- da er jeg enig i at "dannelse" og kunnskap gitt via litteratur kan være "saliggjørende" på ulike vis.(IKKE underholdningslitteratur!)

Men heldigvis så finnes det mange mennesker der ute som tilegner seg kunnskap uten at de finner den i bøker. Aviser, samfunnsdebatter, egenvurdering og refleksjon er også gode kilder til "dannelse" på ulike nivå.

Men mennesker som uttaler seg i hytt og pine og som aldri blar opp i en bok, - aldri tar seg tid til å (re)vurdere sitt eget syn på omverdenen, - ja sånne folk er rett og slett en "mare" og gjør meg helt matt! Og mange av disse ser ned på alle som har utdanning, - alle som engasjerer seg og ser på verden i et litt mer globalt perspektiv (dvs opptatt av andre tinn enn bensinpriser, skattelette, innvandring og polpriser). Og ingen av de jeg kjenner i denne "sjangeren" leser bøker...

Haha. Er enig. Nå skal jeg være forsiktig med å trekke ikke-forskningsbaserte konklusjoner, men hos de som ikke leser i det hele tatt eller utelukkende leser underholdningsbøker, er det som regel mindre dannelse å spore enn hos dem som leser en del god og variert litteratur. Og dannelse handler jo om å orientere seg i og forstå det samfunn og den verden man lever i, altså å være det motsatte av en ignorant, f. eks. en halv- eller fullblods rasist.

Jeg syns man skal være forsiktig med å bruke ordet dannelse som et udelt positivt ladet ord. Etter mitt skjønn er det i beste fall et verdinøytralt ord som beskriver noe få mennesker før inntil nylig hadde tid eller anledning til å tilegne seg.

Det som først slår meg når en kikker litt nærmere på definisjonen av begrepet dannelse er at ordet "historie" går igjen. Litteraturens historie, musikkens historie, kunstens, filosofiens og ideenes osv.. Det handler altså i relativ begrenset grad om kunnskap til samfunnet her og nå.

En type utsagn som ser ut til å gå igjen her er at man gjerne er litt høyrevridd dersom man ikke leser og dermed innehar en god porson dannelse. Det er ikke så alt for lenge siden det holdt til en mildt sagt suspekt gjeng nede på kontinentet. Hiter og gutta boys hadde sin beholdning dannelse. Hitler var en skikkelig lesehest og det manglet ikke på boklig lærdom og universitetseksamner hos kumpanene hans heller.

Dette har jeg selvfølgelig lest meg til:)

Hvis du mener Hitler var et dannet menneske har vi nok delte meninger om hva dannelse er ja. Jeg har alltid oppfattet dannelsesbegrepet til å omfatte mer enn den borgerlige dannelsen, dvs gode allmennkunnskaper og gode manerer. For meg er det absolutt et positivt ladet ord, og det innebefatter som nevnt en utviklet evne til forståelse av samfunnet vi lever i og menneksene som bebor det, og en forståelse av og oppmerksomhet rundt hvorfor gitte normer og verdier eksisterer. Og etterleve disse så langt det er mulig. Jeg vil si at nestekjærlighet og en viss toleranse er evige verdier som inngår i dannelsesbegrepet. Å ikke til stadighet bryte loven likeså. Noe kunnskapstørst og nysgjerrighet er vel nødvendig for å bli og være et dannet menneske. Dette har jeg utledet fra noe en forsker sa på radio en gang, og det kan selvfølgelig diskuteres. Men jeg mener i hvert fall at det stort sett er en forutsetning for dannelse at man leser litt god litteratur. Og jeg har en følelse av at de som ikke leser bøker i det hele tatt kun leser VG og ViMenn, og dannelsen man tilegner seg derifra er begrenset vil jeg påstå.

Det kan også diskuteres om det å starte en verdenskrig og drepe 6 millioner jøder er dannet, men jeg mener i hvert fall at det ikke er det. ;-)

Poenget mitt var at dannelse er et litt foreldet begrep som jeg mener fort kan kalles både elitistisk og snobbete. Misforstå meg rett. Jeg mener at det å lese bøker, med fare for å repetere denne debattens argumenter til det kjedsommelige, er bra for folk. Det gir kunnskap, utvider ens horisonter osv.. Desuten ser jeg at du på en ny diskusjon har modifisert begrepet dannelse i forhold til det som kunne tolkes av tidligere og andres innlegg. Kommer sikkert tilbake til det ved en senere anledning. Jeg har likevel behov for å utdype mitt forrige innlegg.

Når det gjelder dette med Hitler og dannelse: Jeg mente ikke at Hitler var dannet. Jeg mente simpelthen at det er irrelevant hvorvidt han var det eller ei. Hitler var svært belest, ingen tvil om det. De andre lederene under ham hadde høye akademiske utdannelser. F. eks Goebbels, med doktorgrad fra universitetet i Bonn. Mange i naziledelsen ville nok høyst sannsynlig blitt regnet som dannede mennesker i sin samtid, kanskje med unntak av nettop Hitler. Paradokset blir dermed: Hvordan kan mennesker med så "gode" forutsetninger for å handle rett, være ansvarlig for slike grusomme handlinger?

Med andre ord er jeg uenig i det jeg oppfattet som å sette likhetstegn mellom dannelse og høy moral, samt det å definere ikkelesere og de som liker Jo Nesbø, men syns Melville og Mann blir tungt og kjedelig, som innvandringsfiendlige, ViMennlesende ignoranter.

Jeg skjønner at du ikke er enig i det, og jeg setter ikke absolutt likhetstegn ved det. Men tendensen blant dem jeg kjenner - og man kjenner jo ganske mange - er ganske tydelig mtp dannelse (min definisjon) og Nesbø/ViMenn vs Tolstoj/Morgenbladet. Nå kan man jo lese mye og etter hvert legge sin elsk på Ayn Rand o.l, men jeg tar sjansen på å påstå at stor litteratur stimulerer gode verdier og gode egenskaper, og gjør oss til bedre mennesker rett og slett. Man må ikke lese for å øke dannelsen, men det hjelper.

Paradokset du nevner er jo spennende. 'Før hanen galer' handler vel om dette.

"For det har røynt seg at dei som tek kunnskapen sin or bøker, dei har betre skjøn enn alle andre, og dei som er best lærde, har dei fleste prov på kunnskapen sin."

Kongsspegelen

''Et liv uten bøker er som en barndom uten eventyr, en ungdom uten kjærlighet, en alderdom uten fred.''

 Carl Petter Frøhling

Nå har jeg lest gjennom svarene under og kan si meg enig med alle i noe av det de skriver. Selv vokste jeg opp med en familie som stort sett ikke var interessert i bøker, med unntak av meg og bestemor. Til tross for at det ikke bugnet av bokhyller hjemme, følte jeg det ikke som et tomt og trist hjem. Familien min ser heller ikke ut til å føle savnet etter bøkenes verden; de er oppgående mennesker med mange interesser.

Når det er sagt, blir jeg utrolig glad når jeg kommer til et hjem der det finnes masse bøker; da skjønner jeg med en gang at her bor det mennesker jeg har noe til felles med. Mennesker som trolig synes det er viktig å stimuleres intellektuelt og aller helst lære noe nytt hver dag. Må faktisk innrømme at jeg til og med har blitt forelsket etter å ha ”møtt” bokhylla til noen, både i bokhylla og personen. Ikke ei bokhylle av den digitale typen som her inne altså, men ei vaskeekte, støvete, bramfull ei der man sakte kan dra fingrene bortetter bokryggene, stoppe opp og dra ut ei spennende bok. Sukk…;)

Det er mulig jeg blir upopulær nå, men jeg er faktisk helt uenig. Og jeg synes at å si at "et liv uten bøker er et tomt liv" og lignende er ufattelig frekt. Det blir som at jeg skal si at fordi jeg har en hund som har gitt meg ufattelig mye, mer enn jeg kan beskrive, så har de uten hund et tomt liv. At det må jo være utrolig trist å komme hjem uten å ha en hund som hopper av glede for å se deg, at det går jo ikke an å sove om natta uten at en hund ligger på beina dine, at det må være ensomt å gå glipp av det supre treningsmiljøet som jeg er med i, at det må være deprimerende å gå glipp av mestringsfølelsen du får når du har fått hunden din med på ditt lag og kan lære den nesten hva som helst.
Mitt liv ville vært utrolig tomt hvis jeg ikke hadde hatt en hund, men det gir meg ingen rett til å dømme andres hundeløse liv. (Selv om en del mennesker som henger på hundefora har akkurat samme holdningen til et liv med hund som dere har med et liv med bøker: at det er helt nødvendig og man ikke kan leve et fullverdig liv uten...)

Greit nok, en bok blir du ikke allergisk mot, den biter ikke, og den røyter ikke (DET hadde vært gøy!), men jeg synes det kan sammenlignes likevel.
Våre liv ville kanskje vært tomme uten bøker fordi det å lese gir oss uendelig mye tilbake. Jeg kommer aldri til å slutte å lese. Hva pokker skal jeg finne på mens hunden sover da? Men det er fordi jeg liker å lese, jeg synes det er interessant, og jeg har funnet ut at det er noe jeg vil bruke mye tid på. Andre har et helt annet syn på det å lese, og hvorfor er det feil?

Selv om jeg elsker bøker, så synes jeg at lesing på en måte er en ganske handlingslammet hobby... Hvorfor leser vi om verden i stedet for å oppleve den? Vi kunne jo for eksempel reist til India i stedet for å lese Shantaram og A fine balance. Vi kunne blitt etterforskere i stedet for å lese krim. Vi kunne blitt kjent med spennende mennesker i stedet for å lese biografier. Helt likt vil det jo aldri bli, det vet jeg. Selv om du reiser til India er det liten sjanse for at du blir innblandet i mafiaen, eller tvangssterilisert. Men vi kunne opplevd kulturen, snakket med menneskene som bor der og hørt hvordan det er der. I stedet sitter vi altså i Norge med nesa ned i en bok... Hvem bestemmer hvilken måte å lære om og oppleve verden på som er riktig?
Nå påstår ikke jeg at alle som ikke leser reiser til India eller bruker livet sitt til noe som er verdifullt for dem, man skal jo tross alt ha en jobb å leve av, og å reise rundt og oppleve ting er litt mer krevende enn å dra på bokhandelen og kjøpe ei bok til 3-400. Men selv om noen har et "tomt" liv kan man ikke påstå at det er fordi de ikke leser, eller fordi de ikke har hund, eller fordi de ikke tror på Gud (det er jo mange som mener at det er helt nødvendig for å ha et fullverdig liv også, tygg litt på den)...

Og hvem er det som har "bestemt" at det mennesker bruker tid på er enten å lese, eller å se på tv? Det finnes jo utrolig mange uliker hobbyer og interesser å bruke tid på. Noen fotograferer, og de får et bilde på verden som vi aldri kommer til å få av å lese bøker. Noen holder på med dyr og får en kontakt med dem som dere aldri får bare av å lese om dem, og er med i et sosialt nettverk som ikke kan sammenlignes med lesegrupper. Noen driver med idrett, de er med i et sosialt samhold og samarbeid, og de får jevnlig følelsen av å vinne. Noen hopper i fallskjerm - tør dere påstå at dere får det samme kicket av å sitte i sofaen og lese på papir?

De som ikke leser går glipp av mye - ja - men det gjør vi som leser også. Ingen kan få med seg alt, livet er alt for kort til det. Jeg synes at i stedet for å sitte og synse om andres liv ut ifra hvor mange bøker de har hjemme, så bør vi heller være glade for at vi finner den gleden i bøker som vi gjør, at vi har funnet noe vi er oppriktig interessert i og som vi liker å bruke tid på.

Det er mulig jeg har formulert meg klønete her og der nå, men sånne holdninger som jeg ser hos en del her provoserer meg grenseløst...

Synes faktisk at bøkene 'røyta' ganske mye før (nu har jeg muligens teflonhjerne, det meste sklir fort unna). De hang i, gnog og klødde, trakk i smilebåndene eller åpna tårekanalene.

Haha, hva røytet de da? :D

Tenk deg Roberts (Shantaram), alt liv han har levd - og ikke få fortalt det til noen!

Jeg regner med at han har en omgangskrets og treffer mennesker han også. Han kan vel fortelle historien sin til dem? Eventuelt holde foredrag som også noen gjør. Og jeg leser ikke for forfatterens skyld. Det er jo fint at det er en slags sirkel der forfattere får si det de vil og vi får lese det vi vil, men det setter vel ikke lesing høyere enn andre tidsfordriv?
Nå virker det kanskje som jeg egentlig synes bøker er noe tull, men det gjør jeg altså ikke. :D Og gjennom bøker kan vi jo lese om mennesker som er døde for lenge siden, og fortellinger som ingen husker, så...

Faktisk tror og mener jeg, at jeg blir bedre kjent med menneskene jeg leser om, enn de jeg prater med (med unntak av nære og kjære).

Man blir nok bedre kjent med personer i skjønnlitteraturen enn virkeligheten ja, for de taper jo ikke på at personlige detaljer om dem blir kjent. :p Men jeg tenkte mer på at vi leser biografier av kjente personer som har hatt et mer eller mindre interessant liv... Tenk på alle de interessante personene som aldri får skrevet en bok? Kanskje naboen din egentlig er en sinnssykt spennende person som du aldri blir kjent med fordi du er opptatt med å lese om Obama. (Satt veldig på spissen altså.)

Hvis det er selve skrivingen man skriver for blir det ikke det samme å holde foredrag nei, men hvis det man er ute etter er å bare fortelle så er det flere alternativer, det var det jeg mente. Selv om jeg må innrømme at Shantaram i foredragsform nok ikke ville målt seg med boka.

Jeg leser heller ikke biografier, men noen gjør jo det også. :)

Jeg er helt enig med deg:) Det er som å si "En dag uten trening er en dag uten mening" Noe jeg forøvrig er uenig i. Mange mennesker er så fokuserte på det de holder på med og har litt skylapper. De har ikke evne til å se verden annet enn fra sitt eget ståsted. Her på bokelskere burde det, etter min mening vært annerledes siden medlemmene er vant til å forholde seg til forskjellige synsvinkler, men det er lett å glemme.

Jeg har veldig sansen for det du skriver, Aina. Og samtidig er jeg veldig på linje med trådstarteren Heidi H også... Det synes jeg jo selv er litt rart, i utgangspunktet, men etter litt tenking så kom jeg til følgende konklusjon - foreløpige konklusjon, i alle fall:

Jeg er enig med deg, Aina, i at det skurrer en hel del når vi (jeg gjør det jo fort vekk, jeg også, det kan jeg ikke nekte for!) tenker "stakkars de ikke-lesende, de vet jo ikke hva de går glipp av, så synd for dem" - når disse ikke-lesende høyst sannsynlig er like fornøyde eller misfornøyde med livet (i snitt) som vi bokelskere er. Det smaker jo en god del av "besserwissenschaft" fra vår side, det gjør jo det.

Men SÅ tenker jeg: hva er det jeg får ut av lesingen, da - som ikke-leserne ikke får? Underholdning? Jo - men det finnes andre underholdningskilder enn bøker. Kunnskap? Jovisst - men igjen: det finnes andre kilder. Og alle trenger ikke/ønsker ikke samme type kunnskap som meg/oss (bokelskere) - og det er selvfølgelig HELT greit. MEN det jeg for min del får fra bøker, som jeg tviler på at jeg kunne fått i like stor grad fra andre kilder, er innsikt i andre menneskers levekår, tanker og erfaringer. Jeg har tilgang på et hav av ulike personlige opplevelser, drømmer, gleder og sorger, takket være bøkene. Det hjelper meg til å skjønne mer av hvordan verden - og andre mennesker - er "satt sammen" enn jeg ville klart å forstå uten bøkene. Jeg kan foreta tidsreiser; jeg kan oppleve livet på landsbygda på den andre siden av jordkloden; jeg kan komme inn i hodet til en kineser, en afrikaner, en palestiner, en jøde, og se hvordan det ser ut der. Og jeg kan gjøre alt dette, og likevel leve et vanlig norsk åtte-til-fire-liv med gjennomsnittslønn og blokkleilighet. Så når jeg til syvende og sist MÅ være enig med Heidi H i at de som aldri leser bøker, går glipp av noe, så er det fremfor alt dette jeg tenker ikke-leserne går glipp av: muligheten til å forstå mest mulig av hvordan andre mennesker opplever verden. Mennesker som lever liv som har veldig lite til felles med mitt liv - i alle fall på utsiden. Det interessante er jo ikke minst: fører ytre forskjeller til at man er vesensforskjellige på innsiden også? Og i så fall: hvorfor og hvordan???

La meg runde av dette litt famlende forsøket på å forstå i alle fall meg selv, med å si at selvfølgelig mener jeg ikke at all lesing hverken har eller bør ha som formål å "utvide horisonten" til leseren - men at bøkene kan gi oss denne tilleggsbonusen - dét er da temmelig unikt, er det ikke?

Det var et godt svar, og jeg er for så vidt enig med deg. For oss som ikke er Oprah er det umulig å bli "kjent med" og få synspunktet til alle menneskene vi leser om. Sånn sett er vi ganske heldige. :) Men det er umulig å ha et normalt liv uten å gå glipp av noe av det som er verdt å oppleve, og da synes jeg folk må få prioritere selv og ikke bli sett på som "stakkarer" fordi de bruker tiden på andre ting. For de som ikke kan fordra å lese kan det like gjerne gå andre veien, kan jeg tenke meg. :p

Så bra - da er jeg enig med deg, som er enig med meg, som er enig med både deg og Hilde H... :-D Og det koker vel ned til at vi føler oss ganske heldige, vi bokelskere, som har bøkene som gode venner og ledsagere gjennom tilværelsen, men at det er mange som ikke misunner oss "de derre bøkene" - og det får jo være opp til dem.

For de som ikke kan fordra å lese kan det like gjerne gå andre veien, kan jeg tenke meg. :p

Oh yes, uten tvil! :-P

Dette er en bokside , hvor vi kan snakke om bøker og dets innhold og også våre tanker om det å lese blant annet. Vi har jo alle et liv utenfor dette også. Andre interesser har vi vel også, som jobben vår , hundene ( jeg har to ) , reiser, foto, naturen , hytta , idrett ( er med der også , henger med så godt jeg kan )osv osv men dette som man skriver her , er tanker man gjør seg , som man vil dele med andre men selvølelig med respekt ovenfor de som irriterer seg over at man formulerer seg som man gjør.

Selvfølgelig har de fleste et liv utenom lesning også, men det virker som noen mener at lesing er så enormt viktig og at det ikke går an å leve uten omtrent... Det er jeg uenig i, og jeg synes det blir feil å tenke sånn.

Det har jeg full respekt for Aina, som du også har respekt for de som tenker anderledes enn deg.

Kan svare for meg selv her. Mitt liv hadde blitt tomt uten bøker, men det hadde også vært tomt uten hunden min. Men hunden min den har jeg ikke hele livet, men en bok kan følge meg fra vogge til grav. Jeg leser fordi jeg elsker å lese. Bøkene hjelper meg også fordi jeg har flere handikapp som gjør det vanskelig for meg å omgås mennesker,å reise og å oppleve og utforske ting. Bøkene har også den effekt at man kan glemme verden rundt seg, for noen av oss er det en form for terapi. Bøkene mine, og hunden min er en hjelp til å klare hverdagen. Men,føl deg for all del ikke upopulær, er ikke dette et forum for meninger og diskusjoner? Og da får vi tåle ulike meninger. Jeg har bare vært med her et døgn, men jeg tror å være med her gir meg kompesasjon for ikke å kunne være aktiv ute i livet.

Ann-Iren

Synd jeg ikke kan gi mer enn én stjerne - dette innlegget fortjener egentlig flere. Veldig godt sagt!

Som mange her på disse sidene er også jeg avhengig av å lese. Slappe av med en god bok, forsvinne i dens verden og bare la seg rive med. Mitt hjem vil stadig fylles på av bøker, og jeg håper noen vil ha glede av dem også etter meg. Jeg har sittet og tenkt på andre gleder og int mennesker har , som de fordyper seg i. ! Som sjakk. Flere av spillerne er langt borte i sjakkens verden og hører ikke når man snakker til dem. Her i huset er det faktisk sånn. Jeg sitter og er borte i boka mi og er ikke helt til stede i denne verden men i boka. Med dempet belysning, sjokolade og kos imens min mann sitter "borte vekk og spiller sjakk med noen på nettet. Hver vår lille verden , helt forskjellig men alikevel, vi har funnet våre hobbyer, vår livstil som gir oss gleder.

Kudos for at dere makter å dyrke deres egne interesser. Meget viktig i et ekteskap. :)

Fant dette i en bok en gang: "En av de fineste minnene en samler kan ha, er om øyeblikket da han reddet en bok som han ellers ikke ville ofret en tanke, langt mindre et lengtende blikk, fordi han fant den ensom og forlatt på markedet og kjøpte den for å befri den-slik prinsen kjøper en vakker slavinne i tusen og en natt. De skjønner, for en boksamler finner bøkene først sin sanne frihet på en av hans hyller".

Et hjem og et liv uten bøker er for meg utenklig. Finner stadig nye skatter til min manns fortvilelse, for han må stadig finne nye plasser å lage hyller til meg. :) Mine barn og barnebarn har "arvet" denne kjærligheten til bøker og kan ikke forstå de i deres alder som ikke leser og oppdager nye verdner i bøkenes liv. Det yngste barnebarnet liker å se sammen med meg i mine gamle barnebøker, det er så koselig. Arv eller miljø, kjærligheten til bøkene er der og vil forhåpentlig gå videre til neste generasjon også. Et liv uten bøker må være et tomt liv..

Ann-Iren

Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel (Cicero)
Mens jeg leter etter bøker i et bokantivariat i bokbyen Tvedestrand i sommer kommer det inn en mann. Da han var på vei ut spør hun, "du skal ikke ta med deg ei bok da", da svarer den godt voksne mannen, "nei tror ikke det jeg har aldri lest ei bok jeg, har aldri hatt noen interesse av det".
Må innrømme at jeg tittet fram fra reolene for å ta en titt.
Jeg sier som Francis Bacon, Gode bøker er sanne venner

Veldig fint sitat der!

Jeg kjenner noen av de jeg og. De som bare leser ukeblader og moteblader men ikke ville tatt i en bok med en ildtang omtrent. Og jeg klarer ikke å forstå det. Joda, jeg vet at ikke alle liker alt, men bøker gir en jo så mye. Både glede, latter, tårer osv. Et liv uten bøker ville for meg blitt veldig trist. Jeg merket det bare når jeg var student. På to år, leste jeg ikke en eneste bok utenom pensum fordi jeg rett og slett ikke orket. Og jeg savnet det stort. Det manglet liksom noe. Så når jeg endelig avsluttet studiene, så var noe av det første jeg gjorde, å begynne på en selvvalgt bok.

De antiintellektuelle er de farligste; de har ofte svarene her i verden, på allehånde problemer, men mangler vidsynet, historien, erfaringen. Det er virkelig åndsfattigdom. De andre er de som ikke ble lest for, ikke så betydningen av, de som mislyktes med bokstavene som danset omkring når det skulle leses høyt i klassen, de som etter slike skjellsettende opplevelser fikk språket og bøkene som fiender.

Jeg føler at de som ikke leser går glipp av SÅÅ mye, - men som Brit H skriver; de føler det nok ikke slik selv. Kanskje har de andre, flotte hobbyer som gir dem like mye som bøkene gir oss..??..

(For å være helt ærlig; jeg tror ikke filmer og tv-serier kan gi den samme opplevelsen som å lese en bok... Her får man ikke den tiden man har når man leser, - tiden til refleksjon og "egenvurdering". Dette "ødelegges" via bilder, - der jeg tror man påvirkes mer i en eller annen tilsiktet retning.)

Er ikke veldig bevisst på hvem jeg svarer nå, så det er sagt. Har lest alle innleggene nå og tenker at for meg er det vanskelig å ikke være litt enig med alle:) Eller i hvert fall mange.

Jeg har undret meg mye over hva det er som gjør at svært mange mennesker, folk som selv liker å lese, men også folk som strengt tatt ikke leser noe særlig selv, ser på lesing som noe "høyverdig". Noe verdifult man i det minste bør begynne med, dersom man ikke allerede gjør det. Barn bør oppfordres til å lese sies det. Jeg vil uten tvil også oppfordre barn til å lese. Men hvorfor? Det må selvfølgelig skytes inn at et viktig poeng med å oppfordre barn til å lese er jo selvsagt lesetreningen i seg selv, men det er ikke det hele.

Hva er det så som gjør at folk mener at det å lese er så verdifult i seg selv? Min mormor hadde hverken tid eller økonomi til å lese bøker. Likevel husker jeg godt hvordan hun reagerte da jeg som 10-åring lå på sofaen og leste en eller annen guttebok. Hun ga tydelig utrykk for at det var veldig bra at jeg likte å lese, for det ble man klok av. I vår kultur (Et vidt begrep,I know) er det en tradisjon for at lesing er en kilde til kunskap. Man blir som min mormor en gang sa klok. Hvem vil ikke framstå som klok? Intellektuell om du vil.

Si meg hva du lese og jeg skal si deg hvem du er? Eller enda bedre. Si meg hvilke bøker du har plassert i "Avbrutt"..

Bøker eller film? Ribbe eller lutefisk? Epler eller pærer? Ja takk begge deler.

Hei Evert.

Du lurer på hvorfor man skal trigge barn til å lese, utenom lesetrening. Da jeg studerte pedagogikk i tidenes morgen, lærte vi, og erfaringsmessig at når barn leser, blir de flinkere til å skrive selv, de får utviklet fantasien og lærer å se bilder av det de leser og kjenne seg igjen i situasjoner. Det er også en god måte å lære tolke språket vårt og fremmedspråk. Det er også en kilde til det sosiale. Barn som leser de samme bøkene har noe å snakke om, og da kommer de sosiale ferdighetene frem. Akkurat som forumet her får oss til å diskutere bøker vi liker eller ikke liker fullt så godt. Kort forklart..:) Ann-Iren

Det jeg "lurer" minst på i denne sammenhengen er hvorfor man skal oppfordre barn til å lese. Jeg har selv lest min ped. For å bli fort ferdig med, men likevel ha det sagt, kom jeg i skade for å putte alle skolemessige/pedagogiske gevinster av barns lesing inn under lesetrening.

Lesing som syssel har høy status. Det gir mye kulturell og inellektuell kred. Man blir klok, osv.. Hvorfor er det slik?

Ja,ja kanskje ikke en hel generasjon da, men litt eldre.Uten å ville virke overlegen altså. Ble litt ivrig. Jeg føler meg forferdelig gammel etter at barnabarna har begynt på skolen og mener at jeg hører hjemme på nationalhistorisk museum.

Det er mulig jeg er litt trøg i dag, men jeg er ikke helt sikker på hva du mener..men jeg tror du spør hvorfor man blir klok av å lese bøker evt som barn. Er det noe fasit svar tror du? I gamle dager var det de rike ungene som hadde mulighet til å lese de fleste og beste bøkene, de som hadde dårligere kår måtte nøye seg med det de kunne få tak i. Den gangen var rike unger mye klokere,men det var fordi de hadde muligheter som fattige ikke hadde fordi de måtte jobbe i tidlig alder. Derfor antok man at de rike barna var flikere og smartere fordi de var rike, men det var vel heller fordi de hadde muligheter, bøker og skole. Men med tiden har det forandret seg, det spiller ingen rolle om vilke kår du kommer fra fordi vi er så heldig å ha fått bibliotek bla. Og alle har skolegang. Men, det er mulig jeg er på feil spor.. En annen vinkling er at bøker gir oss innsyn i ting man kan og ting man kan lære. Dette tar vi med oss ut i livet, og kan vise til at aha dette kan jeg noe om, og vi liker alle å få tilbakemelding om at man er klok. Bøker kan man diskutere å mene noe om sammen med andre, sosial trening, man lærer av hverandre, ser ting fra nye vinkler. Hvorfor, tja det er vel arven vår, vi som egentlig kommer fra små kår, har hørt fra vi var små at vi måtte lese for å komme noen vei, jeg er den andre etter farfaren min som har høyskole utdannelse. Men, jeg fått høre hele livet at jeg er boklærd. Nå er nok jeg en genrasjon eldre en deg, så sånne ting er vel litt gammelmodig, jeg vet ikke.Roter jeg det til nå? Noen andre innspill? :) :)

Du har et poeng her, Evert. Innerst inne da, så må man vel innrømme at man synes Heidi H har et poeng... Men så ville det jo være snobbete eller ørlite politisk ukorrekt å uttrykke det, og Aina har jo også et poeng i sitt svar, fordi folk som ikke leser er da også fantastiske mennesker, mine foreldre for eksempel. Men det er vel helst det at jeg synes de går glipp av så mange fantastiske opplevelser hvis de lar være å lese.

Du skriver at

Hvem vil ikke framstå som klok? Intellektuell om du vil.

Intellektuell er egentlig heller ikke helt politisk korrekt å omtale seg selv som her i landet, er det? Det er vel i Aftenposten eller Morgenbladet det har vært en debatt om vi egentlig har noen ekte intellektuelle her til lands? Ble Jonas Gahr Støre nevnt? Intellektuell er i hvert fall et stort ord, eller er det bare min norske husmannssjel og janteloven ligger i underbevisstheten?

Klok vil man gjerne være, og det er et litt enklere ord, men klok innebærer mye mer enn boklig lærdom. Det inkluderer også sosial kompetanse og det lærer man ikke nødvendigvis av bøker. Et menneske med perspektiv på ting vil man gjerne være, og det er der boklesing kommer inn. Både lesing av skjønnlitteratur og faglitteratur kan bidra til å få perspektiv på ting, utvikle evnen til å se ting fra flere sider med andre ord. Det finnes helt sikkert mange kloke, perspektiv-rike mennesker som ikke leser bøker, men jeg tror boklesing hjelper jeg da, politisk korrekt eller ikke...

TV er ikkje heilt mi greie, så det skal eg ikkje uttale meg om, men eg trur nok det er ein del filmskaparar som vil vera uenig med deg her. Ikkje når det gjeld «samme opplevelsen» – kva no det måtte bety – men mtp. rom for refleksjon.

Et liv uten bøker er som en barndom uten eventyr, en ungdom uten kjærlighet, en alderdom uten fred.
~ Carl Petter Frøhling

:)

Tone : den skriver jeg ned i sitatboka mi. Takk.

For en bokelsker vil selvfølge et liv uten bøker virke trist. Men tviler på at de som ikke leser bøker føler det slik :) og at de allikevel kan ha et rikt liv er jeg ikke i tvil om.

Huffja, jeg føler med deg. De sterile, tomme hjemmene er ikke noe for meg. Har ofte lurt på det samme som du nevner her.