Bokelskere.no

Litt usikker på hva jeg skal svare på det. Det er ihvertfall den av Irving sine romaner som har engasjert meg minst, og den eneste jeg har hatt problemer med å fullføre.

Kan være det at han tidlig skaper en forventning om at noe stort skal skje, noe som følger hovedpersonene gjennom boken, men så tar det liksom ikke av. Tidligere har jeg, i de fleste, og spesielt de første romanene (Garps bok, Hotel New Hampshire, En bønn for Owen Meany) kost meg med de herlige personbeskrivelsene og de undefundige karakterene, men her synes jeg ikke han helt får det til. Det er en haug med bipersoner som gjør det hele litt uryddig for meg.

Men for all del. Mye bra, og mange gode skildringer av mennesker. Savner bare litt driv i selve historien som fortelles.

Jeg synes har er svært nær sitt beste her, liker spesielt at han "leker" med leserern (og kanskje kritikerne) når det gjelder det biografiske. Bokens hovedperson er til forveksling lik, i alle fall har han mange likheter med John Irving selv. Danny Angels bøker har alle selvbiografiske trekk, men forfatteren hevder at det han skriver er fiksjon...Veldig morsomt, særlig for dem som kjenner hele forfatterskapet Her er jo også tragedier og skjebner som overgår det meste, i kjent Irving-stil. Og nydelige fortellinger om det å være fedre og sønner

Det høres oppløftende ut. John Irving på sitt beste gir leseren en del utfordringer. Jeg gleder meg fortsatt til å ta fatt på boka.