Bokelskere.no

hvorfor begynner krimforfattere ofte setninger med: "det var ikke det at Axel likte å ta sjanser" (side 116), eller "ikke det at ..."? Leser nå Tyskerungen av Camilla Lackberg og jeg merker at jeg begynner å irritere meg litt over dette. Mener å huske at Jo Nesbø også hadde noen slike setninger. Dette er andre boka jeg leser av Leckberg, har også lest Steinhuggeren, og jeg merker også at jeg begynner å bli lei av hvor stor plass Leckberg vier livet til småbarnsforeldrene i de to bøkene sine: "Maja så opp fra kassa med leker og strakte seg etter papirene i hånden til Martin. "Nei jenta mi, dem får du ikke leke med". Maja mottok beskjeden med en litt forurettet mine, men fortsatte etterpå å utforske kassa på gulvet". ... (!)

Akkurat det du skriver om her, har jeg ikke tenkt spesielt over, men jeg merker meg at jeg henger meg opp i en del ord eller uttrykk som jeg kjenner irriterer meg: Knausgårds vel overdrevne bruk av ordet "likesom" er ett disse irritasjonsmomentene:-)

Orden "likesom","også" og "ikke sant?" er utrolig irriterende når de stadig blir brukt både skriftlig og verbalt!

Jeg kan si av egen erfaring at man alltid blir hekta på uttrykk og ord mens man skriver, uten å være bevisst på det. Hvis man da ikke har en nådeløs - og våken - redaktør, blir sånt ugress dessverre stående i den ferdige teksten. Forfattere blir fort blinde i egen tekst, dessverre.

Akkurat det med Läckberg sine bøker og at det er negativt at hun vier så stor plass til det som dreier seg om familien Hedstrøm, forstår jeg ikke. Dette er noe av det som gjør hennes bøker litt "annerledes" enn andre "vanlige" krimbøker. Her har man 2 hovedpersoner; mann og kone med ulike karrierer og ikke minst; barn å ta hensyn til, samt "rivaliseringen" ad hvem sin karriere som betyr mest.

Regner med at du ikke har lest Knausgård? For DER finner man mye detaljerbeskrivelser, - som du har reagert negativt på hvis jeg har forstått deg rett.

Jeg kjenner ikke de bøkene du refererer til, men det er åpenbart at hurtigprodusert krim kan gå ut over språket. Så kommer det an på hvor opptatt vi er av formuleringer i forhold til innhold og spenning.

Jeg fråtset i krim i 4-5 år. Leste ikke annet. Mine refleksjoner om genren, rent språkmessig er at den preges av gjentagelser, velbrukte metaforer og liten nyskapning. Det er også ganske slående hvor kort tid det ofte tar å lese en krimbok, selv om den er på 4-500 sider. At boka er lettlest er ikke nødvendigvis et tegn på manglende språklige kvaliteter, men det kan være et resultat av manglende ordrikdom, velkjente formuleringer og lettvinte skildringer.

Så finnes det selvsagt unntak. Magellans Kors av Roar Sørensen er en spenningsbok som det samtidig er en fornøyelse å lese, rent språklig. Sørensen er særdeles grundig og nyskapende i sitt språk. Nygårdshaugs 10 krimbøker om Frederic Drum kan også anbefales.

jeg leste ikke en eneste krimbok før ett år tilbake. Nå har jeg lest alle Harry hole-bøkene til Nesbø, to av Lindelll og snart to av Lackberg. Det vil være løgn å si at jeg ikke har hatt glede av krim-epoken, for det har jeg, spesielt Nesbø-bøkene, men nå merker jeg at jeg trenger en pause. I sommer leste jeg "Utvalgte emner i katastrofefysikk". Et fyrverkeri av en bok når det kommer til språkelig kreativitet. Jeg skal sjekke ut de to forfatterne du tipset om Jan. Takk.