En ærlig bok, et ærlig og vanskelig samtidig etterlengtet oppgjør med en barndom og tro, en oppvekst og en mor. Et komplekst forhold mellom angst og kjærlighet, trygghet og uro, tro og tvil. Det står respekt av resultatet, så fjernt fra hva mor ønsket, så ambivalent og så rett for forfatteren selv. Og så rett for meg som leser å bli tatt med på en slik reise, for så å se klarer mitt eget oppgjør med min egen oppvekst og mor. Kanskje er dette et kvinnesyndrom? Behovet for å se seg selv klarere gjennom egen oppvekst? M. Skjelbred er en fantastisk flott visuelt beskrivende forfatter- hun har lest bibelen fra a til å, og stiller spørsmål om det groteske som står i den store sorte boken.Hvordan kan en allmektig Gud glemme sine trofaste frelste i livets siste fase? La meg slippe å tro er bønnen her.
Viser 2 svar.
Skjelbred's forfatterskap har endelig kommet i fokus igjen. Mors bok er en fantastisk bok. Leste den for et år eller to siden. Men jeg har akkurat lagt fra meg "du skal elske lyset"- hennes siste. En enestående roman som du også må lese. Du kan lese litt om den på egen tråd her på siden. Jeg har fortsatt ikke "lagt den fra meg" mentalt.
En sterk beskrivelse om det å vokse opp i et strengt religiøst miljø, jeg kjenner meg igjen på hver side. Du skriver mye av det jeg sjøl har tenkt på etter å ha lest boka.
Sist sett
