Bokelskere.no

Nedlatende ... Hva legger du i det Ellen? Jeg spøker med fenomenet (å droppe Bordieu som bomber), er det nedlatende? Jeg synes kanskje at Bordieu's teorier kan ha en anelse nedlatende i seg, jeg kan reagere på den akademiske korrekthet i litt slavisk å ta til seg mainstream tankegang - og til og med kreve at studentene følger opp til eksamen ... Det alvorlige har man et behov for å spøke med. Men er jeg nedlatende? Du har tolket meg Ellen ...

Kanskje det var feil av meg å spøke? Uansett kan jeg anbefale alle Bokelskere å lese boken "En historie om lesning" av Alberto Manguel som setter vår egen favorittsyssel i perspektiv. Stolte ... eller nedlatende.

Fikk en plutselig lyst å blande meg inn her fordi denne diskusjonen mellom deg og Ellen, evt deg, Rune, inne i denne tråden er et underlig skue. Ditt akademiske språk vil nok "skremme" noen her. Du har begitt deg inn på et område hvor,det for meg, ser ut som "kulturen" for formulering og språk er litt mer jordnær enn det du utøver;) Selvfølgeligheten i å skrive som en ønsker er ikke alltid så selvfølgelig. Tenker at "å kjenne sitt selskap" er et viktig premiss for å kunne delta på lik linje. Ønsket om å briljere er sikkert ikke intensjonen, men det kan oppfattes sånn.

Et vennlig råd fra en som verken har studert litteratur eller filosofi, men forsøker å henge med så godt hun kan.

Et fint innspill: Spørsmålet kan jeg stille meg selv, og jeg stiller det stadig vekk. Skal jeg la vær? Ønsker dere at min stemme forstummer? spør jeg tilbake. Briljans. Det motsatte i herkserskalaen er f. eks å kalle meg nedlatende. Hva med takhøyden? Du snakker på vegne av et flertall Ann Christin, og det er klart at dere kan rydde all akademisk tale ut av dette forumet om dere ønsker. Men å tro at jeg skriver for å briljere (akkurat den troen sitter dypt i er jeg redd) er jo merkelig. Jeg skriver for å bli forstått (så er det sagt). Men takk for de vennlig råd Ann Christin!

Jeg skrev vel ikke at du skrev for å briljere,men at du kunne oppfattes sånn. Oppfatter Bokelskere som et "samfunn" hvor takhøyden er stor og det finnes folk av alle slag, høyakademiske og selvlærte. "Alle skal få"- som det heter :), men noen ganger må en moderere seg.. Det gjelder selvsagt andre veien også; jeg synes for eksempel diskusjoner på høyt plan er interessante å lytte til eller som her - lese. Av og til deltar jeg. Er fremmedordene mange og den akademiske ordføringen høy, prøver jeg å legge listen der ( Får det ikke alltid til, men jeg lærer av det).

Du har sikkert veldig mye å tilføre her i forumet og jeg håper du fortsetter med det, men kjenn ditt publikum, slik at du ikke snakker over hodet på dem;) For i bunn og grunn handler det vel om å nå frem med et budskap..

Ja, jeg har jo tolket deg Rune, - man er jo nødt til det, vi har jo bare det du skrev å holde oss til, og der leste jeg en viss nedlatende holdning. Var det ikke alvorlig ment, hadde det vært kjekt om du puttet inn litt "he, he" eller en smiley for å vise det, det er ikke så greit å skjønne andres humor alltid. ;)

Og jeg skjønner ennå ikke hvorfor du kom trekkende med Bordieu her i denne sammenhengen, - det var jo nettopp ingen som hadde nevnt ham! Og folk må få lov til å være stolt over å ha lest noe de synes har vært en "jobb" eller ikke hadde trodd at de ville lest!

Jeg må i grunnen smile av hele diskusjonen her! Er ikke nettopp poenget med disse diskusjonstrådene å få frem mangfoldet hos oss lesere? Hvis det skal være så til de grader ensrettet at det bare finnes et eneste svar - nemlig at det er Bourdieu og bare han det er verdt å være stolt av å ha lest - så er det vel ingenting å diskutere da? I likhet med deg Ellen, hadde jeg problemer med å oppfatte humoren. Det er selvsagt godt mulig at det var humoristisk ment, men det var det faktisk ikke enkelt å forstå.

Bevares - vær nå endelig stolt av å ha lest den godeste Bourdieu, men rakk nå ikke samtidig ned på andres smak mht hva DE måtte være stolte av å ha lest. Jeg vil tro at det er de færreste av bokelskerne her inne som har skolering innenfor litteraturvitenskap eller lignende. Men vi kan da vel være meningsberettiget likevel?

Noe jeg oppfatter som snobbete er å strø om seg med høytsvevende begreper man kan være nokså sikker på at svært få kjenner inneholdet av. Selv har jeg en helt annen fagprofesjon enn litteratur, og noe av det JEG har lært - og som noen ganger krever mye - er å snakke slik at folk forstår hva jeg sier. Er man i en engere krets av likesinnede (hva enten dette er blant litteraturvitere eller ingeniører på et snevert område), kan man rett nok "blafre med" sine emminente fagkunnskaper. Men utenfor denne engere kretsen er og blir det en smule patetisk. Det betyr ikke at nivået på diskusjonene her på bokelskersidene er lavt - bare at de fleste av oss bruker et annet begrepsapparat.

Jeg synes ikke du slår et slag for ensretting her, Ellen. Derimot oppfatter jeg herren Rune som noe ensrettet - hvor det er lite rom for å være uenig med ham.

Nå holder det for min del, men jeg må få presisert: Temaet er å være stolt av å ha lest - og mitt poeng var at å ha lest en vanskelig tilgjengelig filosofisk tekst kan være noe å være stolt av. Når jeg kommer "trekkende" med Bourdieu er det for å spøke med noe jeg opplever som akademisk ensretting. Du forstår ikke spøken Ellen, og gir meg merkelapper. Har ikke du gått litt for langt her? Mekanismene i en akademisk ensretting har jeg kjent like mye på kroppen som de du liksom forsvarer. Er jeg nedlatende ovenfor meg selv? Ok. Du har ikke forstått spøken, men hvordan dømme noe vi ikke har forstått? Du tar nemlig skrittet fra å tolke til å dømme ...

Vet ikke om dette er lurt, fordi nå forvirrer jeg kanskje i en allerede litt trøbblete diskusjon. Prøver likevel! Jeg leser dette som dere misforstår hverandre og at Rune ikke fortjener pepperen han får....hehe :-)

Bordieus teorier gir en metode vi kan tolke menneskers samhandling igjennom (svært forenklet). I noen akademiske miljøer har hans teorier blitt oppfattet som et "must". For noen har det kunnet føles som ensretting og at det i tillegg for studenter og andre blir et poeng å ha lest/være stolt av å ha lest disse teoriene. Jeg har opplevd det samme med Foucalt og diskursanalyse. "Alle" skulle tolke tekster med hans diskursanalyse som veileder. Jeg mener de som faktisk hadde lest Focault og forstått metoden, hadde grunn til å være litt stolte. Vi andre som bare kunne referere hva andre hadde sagt og skrevet om den, var bare med på lasset. Og som lenkestarter skrev, og jeg oppfattet litt på spøk: "kunne blafre litt med i selskapslivet". Derfor kunne jeg også godt sett for meg at den type referanseverk ville komme opp når folk ble oppfordret til å nevne noen de var litt stolte av å ha lest.

En skjønnlitterær paralell er kanskje Cervantes Don Quiote. Jeg er imponert over de som kommer helt igjennom og vil sikkert være "stolt" om jeg lykkes en gang:-)Iliaden Dantes inferno, Ulysses.... det er masse sånne bøker som regnes som referanseverk, men som jeg har inntrykk av at få leser. Kanskje ville jeg vært stolt om jeg klarte det!

Hm....., og samtidig som jeg skrev dette kommer jeg ikke på en eneste bok jeg har lest og er veldig stolt av. Så jeg skulle jo strengt tatt holdt meg langt unna denne tråden ;-)!

Ja, ja, - jeg tror konklusjonen må bli, nå som i mange andre tilfeller: kommunikasjon er vanskelig! Når begge parter misforstår, og tolker og dømmer deretter, så går det i "badl" som de sier i Stavanger! ;-)

Jeg har aldri i mitt liv lest bøker for å kunne si at jeg er stolt av det. "Å blafre med bøker i selskapslivet" blir derfor rimelig fjernt for lille meg. Men interessant å se hva andre mener om denne saken, og denne diskusjonen ble ekstra interessant, i og med alle forvirrende misforståelser og kommunikasjonssvikt. Jeg lærer så lenge jeg leser, det er jeg glad for!

Det er vel ingen her som har skrevet at de leser bøker kun for å ha noe å være stolt av? For alt jeg vet kan jo det være en av hovedgrunnene til at folk leser klassikere og alt det der, men jeg håper ikke det. Det blir litt som å gå Besseggen når man ikke engang liker å gå tur...

Ja? Det var bare det at jeg fikk mange tanker omkring det å være stolt over å ha lest det ene eller det andre, og slik har jeg aldri tenkt før... Jeg leser fordi jeg ikke kan la være.

Jeg bare syntes det virket som at når du skrev "Jeg har aldri i mitt liv lest bøker for å kunne si at jeg er stolt av det.", så mente du at det var andre her som gjorde det. Men da misforsto jeg sikkert bare, beklager. :)

Vel, spørsmålet på denne diskusjonen er jo om man har lest noe man er stolt over å ha lest. Jeg prøvde å tenke meg noe jeg skulle være ekstra stolt over å ha lest, men kom ikke på noe i farta. Derimot var det noen andre her som nevnte at de var stolte over å ha lest "Sofies verden", så hvis det er noe å være stolt av, ja så kan jo jeg også være litt stolt over å ha lest akkurat den boka :o). Men først og fremst likte jeg boka og syntes ikke den var vanskelig å lese ut.

Er det noe man gjør....blafrer med bøker i selskapslivet? :-)

Hehehe..... - nei, jeg har aldri kommet på den tanken selv. Men jeg liker å snakke om bøker med noen som også liker å snakke om bøker. :o)

Enig! Jeg begynte et øyeblikk i løpet av diskusjonen å lure på om jeg vanker i feil krets.....eller har for snevert sosialt liv :-). Jeg er med i lesesirkel og der har vi mange nyttige diskusjoner. Mangfoldet av hvordan vi oppfatter de ulike bøkene er utrolig givende!

I en slik lesesirkel, leser da alle medlemmene de samme bøkene samtidig?

Ja, vi gjør det sånn at vi leser de samme bøkene. Vi skifter på å ha møtet, og den som har møtet bestemmer hvilken bok vi skal lese til neste gang.