Bokelskere.no

Jeg hadde litt blanda følelser før jeg startet lesingen av denne boka. Jeg bare "måtte" kjøpe den da jeg fant den, samtidig var jeg redd den skulle bli for sentimental. Boka overrasket meg positivt! Forfatteren viser en svært god innsikt i Alzheimer-problematikken, og det var sårt og vondt å lese om Alice som sakte men sikkert må gi slipp på livet slik hun har levd det. De pårørendes rolle skildres også godt. Denne boka ga meg noe å tenke på samt mye bedre forståelse for problematikken. Anbefales varmt!

Joda, LITT avsporing har det vel blitt, men temaet er jo interessant.
Jeg har nettop lest ferdig Alltid Alice og boka har gjort et stort inntrykk. Jeg gikk inn og søke på forfatteren, og jeg ser at hun er hjerneforsker, hva det nå betyr, hun har vært opptatt av teater og nå forfatterskap.
Jeg synes hun har fått skapt et nært, troverdig og ikke minst rørende bilde av Alice sine tanker og følelser.
Jeg synes dette ble veldig godt framstilt, og jeg vil gjerne være med å anbefale boka, spesielt til mennesker som vil ha endel å gjøre med mennesker som er rammet av alzheimer - og hvem slipper unna DET?
Det var spesielt rørende å lese skildringene av Alice sine tanker - et stykke ut i sykdommen - når hun var klar i hodet og HELT klar over sin egen tilstand.
Jeg hengte meg noe opp i den norske tittelen på boka. Still Alice er den engelske tittelen. Det ville jeg ha oversatt med fremdeles. Alice er jo fremdeles Alice - i enkelte perioder. Jeg synes det må være en mere dekkende tittel - Fremdeles Alice.

Usentimental, men samtidig rørende beretning om Alices utviklingsstadier fra selvsikker, kompetent, kjølig karrierekvinne til følelsesstyrt, pleietrengende medmenneske. All handling er sentrert rundt hovedpersonen, som er skildret med varme, humor og innlevelse, mens resten av karakterene forblir nokså konturløse i mine øyne, kanskje spesielt ektemannen John. Døtrene ser ut til å modnes noe gjennom historien, mens John tilsynelatende ikke påvirkes synderlig verken i tanker, ord eller gjerninger, trass i at han gjør sin plikt og kanskje vel så det.

Jeg gir boka en firer fordi temaet er interessant og viktig, fordi Alice er en troverdig karakter, og fordi forfatteren ikke har falt for fristelsen til å overdramatisere.

Ja denne kjøpte jeg fordi jeg jobber på en demens avdeling og møter mange mennesker med disse diagnosene. Boka ga meg en ny impuls , glede og forståelse ovenfor pasientene. Jeg har nå gitt boken til avdelingen , slik at vi alle kan lese og kjenne det litt på kroppen igjen. Resultatet ble at flere av de som jobber der , kom med filmer og bøker og vi oppdaterer hverandre i faget.

Er helt enig i at denne boken ga ny impuls, glede og forståelse overfor både pasient og pårørene. Jobber selv på en somatisk avd. på et sykehjem og har begynt å anbefale den til mange av mine kolegaer. Håper den kan gi oss også noe å diskutere/snakke om. Lykke til m oppdateringen og det videre arbeidet på avd.

Det er litt morsomt at du og Tilla sier dette. Mamma jobber med demente, så jeg kjøpte boken i gave til henne, tenkte hun kanskje kunne få noe ut av det som var relevant for jobben. Jeg har lest boken selv og likte den veldig godt, men jeg kan jo ingenting om demenssykdommer, så jeg tok en sjanse med dem gaven. Da mamma hadde lest den ringte hun og var overbegeistret, boken går nå på rundgang bland alle hennes kolleger og samtlige sier at denne boken har gitt dem en helt ny forståelse for sykdommen.

Det var nyttig å høre at de som kan mye om temaet også var enige i at boka var god. Jeg har selv jobbet svært kort tid med mennesker med Alzheimer men mye lenger med mennesker med ervervet hjerneskade, som har likhetspunkter, men der mye er helt ulikt. Jeg stilte meg undrende til at hun kunne fungere på et så avansert nivå da hun begynte å ha alvorlige utfall, men kanskje Alzheimer fungerer slik?

Jeg har opplevd et tilfelle av alzheimer i nær familie og vedkommende fungerte faktisk bra veldig lenge. Det tar jo ofte lang tid før de får en diagnose, de har gjerne vært syke lenge før familie og venner begynner å mistenke at noe er galt. Nå var min slektning pensjonist, så vedkommende hadde ikke et liv som kan sammenlignes med hovedpersonen i boken, men for oss utenforstående så det ut som det kom til et punkt, og da gikk alt utfor for alvor. Det er det eneste tilfelle av sykdommen jeg har sett på nært hold, og det var ikke samme type alzheimer, siden den typen som omtales i boken angriper relativt unge mennesker og er arvelig, så jeg kan jo ikke akkurat gi noen ekspertuttalelse. Det jeg har hørt fra mamma er at hvert tilfelle er unikt, noen fungerer forbausende lenge, mens andre blir pleietrengende nesten med engang.

Synes forresten det er interessant at det finnes likhetspunkter med de som har fått en hjerneskade. Det hadde jeg vel egentlig aldri tenkt på, men når du sier det ser jeg at det nok er en del likt, men også som du sier mye ulikt, som du også påpeker.

Ja, det er mange store ulikheter, blant annet fordi det er andre områder i hjernen som lettest utsettes for skade. Når det gjelder hodeskade etter et traume, er det også slik at skaden ikke utvikler seg, den kommer brått, og så kan personene komme seg en god del etter hvert. Og så er det et større spekter problemer som oppstår, fra den "usynlige" skaden der folk kanskje får beskjed om å skjerpe seg til den omfattende der man er usikker på om vedkommede kan få med seg noe fra omgivelsene.

Det var akkurat det med hvordan en hjerneskade og alzheimer rammer på forskjellige måter jeg tenkte på som den største forskjellen. En person med hjerneskade kan jobbe seg opp igjen, i alle fall noe, og ikke alle er like hardt rammet, noen klarer seg bra. Jeg gikk i klasse med en person som var skadet i en bilulykke, vedkommende fungerte nesten som normalt, men hadde problemer med finmotorikken og noe lærevansker. En person rammet av alzheimer, får det gradvis, og man vet at det bare går en vei. Det er interessant dette her...

Blir kanskje litt avsporing her, men må få tilføye at det er nok mange problemer som er så usynlige at utenforstående feiltolker dem eller ikke ser dem. Også for dem "det gikk helt bra med".

Jeg er helt overbevist om at du har rett, det bruker å sitte langt inne å erkjenne at en av ens nærmeste har et problem. Dermed er det også lett å bortforklare småting. Grunnen til at det ofte tar lang de for alzheimerpasienter å få diagnosen er jo også at mange pårørende bortforklarer og dekker over merkelig oppførsel så lenge det overhodet er mulig. og ja, jeg er redd vi er i ferd med å spore av tråden, får bare håpe vi ikke fornærmer trådstarter.

Ja,dette er en bok alle egentlig burde lese.De fleste av oss kommer til å komme i kontakt med demente på en eller annen måte. Og da kan det være bra å ha tenkt litt på dette. Denne boken berører temaet på en flott måte, uten at leseren blir redd og blokkerer for videre tanker om sykdommen.

Ja, jeg var redd boken skulle være ubehagelig å lese, men det var den ikke, jeg ville lese videre og vite hvordan det gikk. Om jeg skal trekke noe på denne boken så er det at den er full av medisinske ord og uttrykk som jeg ikke kjenner, men så er jo mannen til hovedpersonen forsker, så jeg regner med det er for å gjøre den delen av historien sannsynlig.

En av de flotteste bøkene jeg har lest.

Dette er jeg helt enig i! Jeg lærte mye mens jeg leste boken og slet med å legge den fra meg. Jeg syntes det var en slik god bok at jeg har anbefalt den til fler av vennene mine og fikk til og med min bestefar til å lese den.

Helt enig. Synes denne boka greide å beskrive problematikken realistisk og med respekt, og den unngikk å bli sentimental.

Synes boka ga troverdig innsikt i problematikken fra mange vinkler - burde være pensum for helsefag-/omsorgsarbeidere!

Så enig så enig i at den bør bli pensum, og da ikke bare på helsefag-omsorgsarb. men for alle som skal ut og jobbe med mennesker.