Bokelskere.no

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.

Og det er vel det denne romanen vil si noe om, og den er jo fantastisk bygd opp både forteller-teknisk og ved bruk av symbolikk, naturbilder osv for å vise nettopp dette. Kunne egentlig tenke meg å anbefale dem som har gitt opp denne i første omgang å ta den fram igjen og lese den saaakte i ro og fred for å nyte både personer og natur. Man trenger vel ikke å like en person for å synes han er fantastisk framstilt?

Ja, nettopp. En underlig liten ting igrunn, men det virker som en stor andel av de romankarakterene jeg virkelig setter pris på, blir omtalt på dette forumet med vendinger som 'irriterende', ja aller mest nettopp den. Det er naturligvis et syn man er berettiget til; men hva enkelte dømmer irriterende er vel kanskje en kvalitet, med mindre jeg mistolker bruken av ordet.

En annen ting er å anvende Heathcliff som det eneste – eneste som blir uttalt her ihvertfall – vurderingsgrunnlaget for et helt verk, ja, et verk som inneholder flerfoldige personer, svært fargerike personer dessuten, og like mange små historier flettet rundt hovedtråden, som er Catherine og Heathcliffs stormfulle forhold. Hvis jeg nå ikke tar feil finnes det hele fem kjærlighetshistorier i Stormfulle høyder, hvor, for å påpeke, Catherine og Heathcliffs bare er én.

Og er det forøvrig noe å kritisere ved Catherine og Heathcliffs forhold? Flyter ikke hengivenhet lett over til hat, og omvendt? Kan noe endog kalles kjærlighet om den bare er sukkersøt?... men hei på meg! nå flyter jeg ut i digresjoner som fortjener en egen avhandling og uten tvil mer oppmerksomhet enn jeg er villig til å gi på denne tiden av døgnet..

Tilsluttes! For å "avsløre" noe om mitt alldeles personlige kunstsyn; kunst (litteratur) må berøre meg følelsesmessig på en eller annen måte, og irritasjon kan være veldig interessant å utforske hvis man ser bort fra "liker/liker ikke". Da kan man begynne å se forbi det som ligger i overflaten, og komme under huden på Heathcliff for eksempel. Slik sett kan jo irritasjon bli et tegn på kvalitet siden det trigger en nysgjerrighet som, hvis boka er kvalitetslitteratur (nå blir kanskje noen sinte på meg), gir meg muligheten til å grave meg lenger ned i dybden. Det er da boka kan gi meg en følelsesmessig opplevelse eller en ny innsikt.

Det ble egentlig ikke et svar til deg dette da, Eirik, med til dere som gav opp...