Bokelskere.no

Da har jeg forsøkt å komme meg gjennom denne boka på lydbok og ved å lese selv, uten å lykkes. At dette skal være en fantastisk kjærlighetshistorie er for meg ubegripelig. Nå har jeg bare lest halve boka, men makan til tåpelige og ondskapsfulle hovedkarakterer. Heathcliff høres jo ut som den rene psykopaten, og Catherine høres ut som hun har noen diagnoser selv.

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som absolutt ikke liker Heathcliff. Jeg oppfatter ikke dette som en kjærlighetshistorie i det hele tatt, men som en historie om sykelig besettelse. Les heller Jane Eyre ...

Du har rett, den handler om sykelig besettelse. Leste den da jeg var ung, og da syntes jeg den var romantisk, men ikke nå lenger. Heathcliff er usympatisk og det er Catherine også. Det er rart med bøker som man leser som ung og tar opp igjen etter noen år. Enten får man det samme eller noe annet ut av bøkene enn man gjorde før - og synes at de er like gode nå som da, eller man blir skuffet. Eksempel på det siste er denne og Trygve Gulbrandsens "og bakom synger skogene"-trilogien. Fascinerte meg veldig i tenårene, men skuffer en voksen leser. Eksempel på det første er bøkene om Kristin Lavransdatter. Det er klassikeren sin det!

Det er jo ikke meningen å like Catherine og Heathcliff, det er poenget. De har egentlig et bra forhold, men ødelegger alt for hverandre og ender opp med å bli bitre og ulykkelige, og dermed hevner seg på alt og alle. Og Heathcliff ville aldri gått til de lengdene han gjorde, om Catherine hadde valgt ham framfor Edgar, og hun giftet seg av de aller værste grunner som tenkes kan. Så snill pike var heller ikke hun.

Når det gjelder Jane Eyre... Jeg veit ikke om mr. Rochester er så fryktelig mye bedre egentlig. Visst er han glad i Jane, men hvordan han, som voksen og erfaren mann, forleder og behandler denne uerfarene jenta er jo direkte usmakelig. Jeg synes folk generelt har lett for å tilgi handlingene hans.

Det jeg liker med de romantiske heltene i Brontë-bøkene er at de ikke bare er gode. De tar masse dårlige valg, og det gjør dem til mer fascinerende personer. Den aller værste er Arthur Huntington fra The Tenant of Wildfell Hall, som ikke har en eneste god egenskap til å tale for seg, og som på alle måter er en skikkelig konemishandler.

Jeg hørte gjennom denne på lydbok og er helt enig. Heathcliff er en ufordragelig karakter og er ikke spesielt fan av Catherine heller. Syntes den ble langdryg og hovedpersonene er bare irriterende.

Ja, gleder meg til å lese Jane Eyre :)

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.

Og det er vel det denne romanen vil si noe om, og den er jo fantastisk bygd opp både forteller-teknisk og ved bruk av symbolikk, naturbilder osv for å vise nettopp dette. Kunne egentlig tenke meg å anbefale dem som har gitt opp denne i første omgang å ta den fram igjen og lese den saaakte i ro og fred for å nyte både personer og natur. Man trenger vel ikke å like en person for å synes han er fantastisk framstilt?

Ja, nettopp. En underlig liten ting igrunn, men det virker som en stor andel av de romankarakterene jeg virkelig setter pris på, blir omtalt på dette forumet med vendinger som 'irriterende', ja aller mest nettopp den. Det er naturligvis et syn man er berettiget til; men hva enkelte dømmer irriterende er vel kanskje en kvalitet, med mindre jeg mistolker bruken av ordet.

En annen ting er å anvende Heathcliff som det eneste – eneste som blir uttalt her ihvertfall – vurderingsgrunnlaget for et helt verk, ja, et verk som inneholder flerfoldige personer, svært fargerike personer dessuten, og like mange små historier flettet rundt hovedtråden, som er Catherine og Heathcliffs stormfulle forhold. Hvis jeg nå ikke tar feil finnes det hele fem kjærlighetshistorier i Stormfulle høyder, hvor, for å påpeke, Catherine og Heathcliffs bare er én.

Og er det forøvrig noe å kritisere ved Catherine og Heathcliffs forhold? Flyter ikke hengivenhet lett over til hat, og omvendt? Kan noe endog kalles kjærlighet om den bare er sukkersøt?... men hei på meg! nå flyter jeg ut i digresjoner som fortjener en egen avhandling og uten tvil mer oppmerksomhet enn jeg er villig til å gi på denne tiden av døgnet..

Tilsluttes! For å "avsløre" noe om mitt alldeles personlige kunstsyn; kunst (litteratur) må berøre meg følelsesmessig på en eller annen måte, og irritasjon kan være veldig interessant å utforske hvis man ser bort fra "liker/liker ikke". Da kan man begynne å se forbi det som ligger i overflaten, og komme under huden på Heathcliff for eksempel. Slik sett kan jo irritasjon bli et tegn på kvalitet siden det trigger en nysgjerrighet som, hvis boka er kvalitetslitteratur (nå blir kanskje noen sinte på meg), gir meg muligheten til å grave meg lenger ned i dybden. Det er da boka kan gi meg en følelsesmessig opplevelse eller en ny innsikt.

Det ble egentlig ikke et svar til deg dette da, Eirik, med til dere som gav opp...