Joda, man kan være flau over bøker man har fortært eller latt være å gå løs på. Men hva er du stolt over å ha lest? Kanskje noe som kostet deg litt ekstra? En tittel å blafre med i selskapslivet? ;-)
Viser 81 svar.
Svært fornøyd med å ha klart å lese hele Brødrene Karamasov som 16-åring, selv om jeg måtte lese innledningen gjentatte ganger. På den tiden var det ikke snakk om å avbryte en bok. Hadde jeg begynt på den, så måtte den fullføres! Husker jeg lå på en flytemadrass på et fjellvann og slet og leste i solen.. Hvorfor måtte nå "alle" hovedpersonene ha fornavn på A.. Jeg fikk ikke egentlig så mye ut av Karamasov, men noen år senere leste jeg mer av Dostojevski, og da åpnet det seg; den fantastiske menneskekjennskapen Dostojevski viser!
Jeg er ganske så stolt over å ha lest "Les Miserables" av Victor Hugo! :) Lang bok, og leste den på engelsk. Det tok meg åtte måneder, var sider jeg måtte lese opptil flere ganger fordi språket var vanskelig og jeg ville forstå meningen. Men boka var lett verdt det!
For meg er det uten tvil boka "I rosens navn" av Umberto Eco. Begynnelsen av den bød på så mange navn, og på et så vanskelig plot, at jeg var i ferd med å gi opp. Men heldigvis holdt jeg ut, på tross av min (den gang) unge alder. Senere har jeg lest hans Epilogbok for nettopp dette store verket. Og der fortalte han at han med vilje hadde skrevet de første 100 sidene så kompliserte, at han ble kvitt de leserne han ikke var interesert i å ha :-S Den dag i dag kan jeg kjenne på en stolthet over å ha fullført, og boka har blitt en av mine store favoritter!
Er stolt det riktige ordet? Jeg tenker ikke på bøker på denne måten. En bok kan gi meg glede, ettertanke, innsikt. Men gjør det meg stolt? Ydmyk, begeistret, tankefull - og kanskje en tanke klokere, mer reflektert. Gir boken dette, har den hatt sin misjon.
Jeg synes stolt kan være en helt dekkende betegnelse for å ha kommet seg gjennom et meget tungt bokverk, som har krevd noe av meg. Men at man er stolt over å ha lest en spesiell bok trenger ikke å bety at man ikke samtidig kan være både ydmyk, begeistret og ærbødig.
Selv er jeg ganske stolt over at jeg i høst omsider fikk lest "Buddenbrooks - en familie i forfall" av Thomas Mann. Den hadde da nesten stått som en skamplett i mine bokhyller - ulest gjennom flere år. Og den var også nokså tung å komme i gang med, men så åpenbarte det seg en stor, stor skatt! Etter hvert vek nok stoltheten for ærbødighet over at Thomas Mann faktisk bare var 25-26 år da han skrev denne boka! Og språket og ikke minst personskildringene gjorde meg svært ydmyk underveis. I dag er jeg mest av alt stolt over å ha lest denne boka, som jeg føler har tilført meg mer dannelse, om jeg får lov til å bruke et så stort ord! ;-)
Hm, jeg må tenke litt på dette...
Følger deg for så vidt, har hatt noe av den samme opplevelsen med Rosens navn av Umberto Eco.
Men hvorfor "skamplett"?
;-) Jeg har også "Rosens navn" stående som en skamplett i bokhyllene mine. Den har heldigvis ikke stått der veldig, veldig lenge ... Den dagen jeg får lest denne boka, kommer jeg til å være fylt med stolthet igjen.
Jeg velger å bruke ordet skamplett om bøker jeg en gang kjøpte - overbevist om at jeg kom til å lese dem nokså snart - som blir stående og stående ... Derfor får ikke uleste bøker komme i bokhyllene i stua (der står bare de leste), fordi jeg ikke ønsker å fremstå som en som later som jeg har lest mer enn jeg har ... ;-) Det er sikkert litt sprøtt, men sånn er det nå ... ;-) Det innebærer i alle fall STOR tilfredsstillelse å få lest disse gamle skamplettene mine ... He-he ...
Jeg har ingen skampletter i bokhyllene mine! Bare bøker :-)
Kan ikke se noe skammelig i å la bøkene modne før jeg gyver løs. Tok ti år med Tysktime av Siegfried Lenz, selv om det ikke er noen tung koloss.
Gled deg til Rosens navn!
Ps. Jeg må innrømme at det ikke bare finnes bøker i bokhyllene mine, også støv og rot.
Jeg trodde det skulle være lett å nevne en bok jeg var stolt av å ha lest, men det dukket ikke umiddelbart noen bok opp i hodet mitt.
Hadde du spurt om hvilken bok jeg hadde ledd av, grine av, gjort meg opprørt osv, men stolt har jeg aldri følt meg etter å ha lest en bok.
Hvis jeg da skal velge så tenker jeg at Henrik Ibsen sine skuespill er jeg mest stolt over å ha lest :)
Ikke fordi jeg vil blafre med det, men fordi
Ibsen står på listen min over favorittforfattere :)
Skuespillene hans er fantastiske :)
He he, det med blafring var nok mer enn sleivete formulering enn alvor. Men apropos selskapsliv - når jeg tenker etter snakker jeg for lite om bøker sammen med andre. Jeg lover å bli flinkere!
Forbrytelse og straff!!! Lå lenge på meg som en "pine", men da jeg kom i gang.... WOW, for en bok!! :-)
Jeg er glad for å ha lest Sagaen om Isfolket før jeg var så veldig belest (ikke at jeg påstår å være det nå altså, men jeg tenker mer over språk ol enn før i alle fall). Hadde jeg begynt på bøkene i dag hadde jeg kanskje ikke likt serien så godt.
Vet ikke om stolt er det riktige ordet, for jeg likte serien så godt at de 47 bøkene gikk av seg selv. En fantastisk serie.
Har lest Bibelen;). Og Relativitetsteorien. Og jeg holder på med bl.a. Tallenes kulturhistorie, og jeg begynner å komme til veis ende i Ulysses!
Lest hele Grimbergs Verdenshistorie :-)))
Ikke noe å blafre med i selskapslivet, men jeg kan snart si at jeg er stolt av å ha fullført "Peonpaviljongen og de tre hustruer" en bok jeg lot meg overtale til å kjøpe gjennom en bokklubb for den nette sum av 49 kroner. Jeg leser og leser og leser ... og leser.
Dette var tidenes bomkjøp.
Spesiell bok, men jeg likte den faktisk. Kanskje fordi jeg er litt mer opptatt av "den andre siden" enn folk flest :-)).
"Blafre" er forøvrig et herrlig begrep:-) Da jeg var 10 var jeg umåtelig stolt over å ha fortært 29 bind Frøken Detektiv. Da jeg var 16 blafret jeg med en liste med magisk realister fra Latin Amerika. Da jeg var 22 på Blindern forsøkte jeg å holde med i svingene med Bourdieu (JA, nettopp!), Milan Kundera, Foucault og Sartre. Etter jeg trådde ut i det virkelige liv, blafrer jeg minst mulig, i den visshet om at smaken er som baken og at bokelskeres tær er stolte og váre.
Vet ikke om jeg akkurat er stolt over å ha lest Knut Hamsuns verker flere ganger, og fortsatt leser dem, men jeg er i alle fall glad for å ha gjort det. Tror man stadig finner nye innfallsvinkler og opplever bøker av "store" forfattere på nye måter dersom man gjenleser deres verker.
Det er vel ikke akkurat noe "å blafre med i selskapslivet", men man kan jo blafre litt her inne hvor det er stor sannsynlighet for at det finnes folk som forstår hva man mener og som kanskje til og med er enig (eller uenig).
Forresten er jeg litt stolt over å ha lest "På sporet av den tapte tid" av Marcel Proust.
Jeg er stolt av at jeg har lest "Proust and the squid". Den er ganske feit og handler om menneskehjernen. Ettersom mine biologikunnskaper i utgangspunktet ikke var særlig gode, særlig ikke på engelsk, var det ikke bare lett å skjønne hvordan synapseutviklingen foregår og hvilke fysiske forskjeller som kan sees mellom hjenen min og hjernen til min venstrehendte sønn eller min dyslektiske elev. Når jeg skjønte det meste, har det gitt meg rikelig med rare små opplysninger som egner seg utmerket til blafring i selskapslivet.
Jeg er stolt og glad for at jeg har lest "Anna Karenina", en utrolig fin bok, men akk så lang. Jeg er veldg utålmodig, så er fornøyd med at jeg holdt ut for det var den verdt.
Tatt av vinden, snufset meg gjennom som ungpike, en klassiker å blafre med - rent bortsett fra at jeg sjelden hverken blafrer med hva jeg leser, eller deltar i selskapslivet...
Jeg leste Hellemyrsfolket, Amalie Skram, da jeg studerte og likte bøkene veldig godt. Fikk et veldig godt innblikk av Bergen og omegn på den tiden den fortelles. Stolt og glad over å ha lest en lokal klassiker.
Slett ikke noe å blafre med i selskapslivet, - men jeg er litt stolt over at jeg har lest Bibelen, - fra perm til perm, - selv om jeg ikke er kristen.
Samme her! Tror jeg var 19 da jeg første gang leste hele Bibelen. Og det føltes da som en bragd! Og jeg husker jeg var stolt da jeg hadde lest hele Ringenes Herre, rundt samme alder. Like etter leste jeg Brødrene Karamasov. Da var jeg stolt over å komme i mål, fordi jeg syntes det gikk svært trått til å begynne med.
For meg er det definitivt Thomas Mann "Die Zeuberflöte", vel og merke på tysk. Ikke helt frivillig, da jeg hadde 3 klassetysk på vidergående. Den var tung å komme igjennom.
Hei! Har dessverre sjelden tid til å delta her (det hender allikevel), men leser tråder fra tid til annen: Denne tråden overrasker meg! (men burde den det?, det er skjønnlitteraturen som behersker Bokelskerne, og det kan selvsagt gi kredit å kunne klassikerne ...) Jeg hadde imidlertid regnet med flere svar som "Distinksjonen" av Pierre Bourdieu, som veldig mange har påberopt seg å ha lest, liksom har vært nødt til å lese, av faglige årsaker, for å kunne følge og tidvis bruke alle disse begrepene som ramlet ut av dette verket. Folk kunne finne på å droppe begreper som bomber inn i enhver diskusjon; bomber du måtte parere, og helst med nikk og et blikk som fortalte at "kulturell kapital" har du ihvertfall til den grad peiling på, ja, at du har LEST Pierre Bourdieu for pokker (og til slutt ...)!
"Sofies Verden" streifer absolutt denne saken, og berører litt av filosofisnobberiet. Som er strålende hvis du vil "blafre" i selskapslivet (flott Linn!). Og hvis jeg skal snobbe med meg en filosof da av en betydning - og som jeg vil gjøre et slag for! - må det være Miguel de Unamuno og hans verk "Om den tragiske livsfølelse" - det er noe til bok det, som arbeider MOT absolutter som døden for eksempel, og som omfavner det som er sant, fordi det er umulig!
Hei! Jeg skjønner faktisk ikke innlegget ditt ordentlig, - jeg tror du må forklare meg bedre hvorfor tråden overrasker deg:) For en som aldri har hørt om Pierre Boudieu er det ekstra vanskelig å skjønne poenget, men det virker faktisk som om du er skuffet over at folk ikke skryter av at de har lest den, for så dumme trodde du at de var, - eller har jeg misforstått fullstendig?
Et forsøk på å forklare: Lenken har et selskapelig poeng som jeg oppfatter den. Hva vil du åpent fortelle at du har lest? Men det er mange slags selskaper, og det øverste avsnittet i mitt innlegg har jeg absolutt vært i et akademisk party. Og i et akademisk hageparty vil for eksempel Bourdieu være nærmest uungåelig (innen humaniora). Poenget her er at mange vil nok påstå de har lest Bordieu selv om de ikke har lest ham. Ikke for at de er dumme, men for at de prøver etter beste evne å "være med" ...
Det som overrasket meg var at mange her vil være stolte av å ha lest skjønnlitterære verker, og at ikke de filosofiske tungvekterne raget høyere. Bourdieu er forøvrig kjent for et klassifikasjonsskjema der de menneskelige egenskapene blant annet kan leses utifra hvor mye "kulturell kapital" de har. Med dette friskt i minne ville jeg gjøre et slag for en filosof som unnslår seg de vanligste begreper, ja som er skikkelig vanskelig Ellen, og du kan jo spørre om jeg vil gjøre lykke i dette selskapet? :-)
Ja, ja, - hvis det er det som er målet her i livet så, å gjøre lykke i selskapene! Også håper jeg at det ikke er så mange åndssnobber der ute som du later til å tro, - eller har møtt! Lykke til og vel bekomme i de akademiske hageparty'ene!
Lenken er litt spøkefull er den ikke? ("blafre med i selskapslivet") Hvis vi tar den fullt på alvor kunne man sagt noe om hva som hindrer oss i å lese en bok - og gå igjennom hele spekteret: Lengden på en bok, språket, vanskelighetsgrad osv. Noe av dette som gjør oss stolte kan (antydningsvis) være snobbete, men vet du Ellen at jeg tror det bor en åndssnobb i oss alle. Og heldigvis! Så er det nok å le av, både av seg selv, og andre. Hvorfor skal det være så galt å snobbe, eller brife eller hva vi kaller det? Er det ikke det lenken spør om? Har du et eller annet du er stolt av innen The art of reading? da synes jeg det er på sin plass både med latter og fullt alvor. Og takk forresten! Jeg elsker akademiske hagepartier!
Jamen Rune, jeg synes da du skrev ganske nedlatende om dem som du syntes snobbet med å fortelle at - eller lot som om - de hadde lest den godeste Bordieu! Men da var det helt greit da?
Nedlatende ... Hva legger du i det Ellen? Jeg spøker med fenomenet (å droppe Bordieu som bomber), er det nedlatende? Jeg synes kanskje at Bordieu's teorier kan ha en anelse nedlatende i seg, jeg kan reagere på den akademiske korrekthet i litt slavisk å ta til seg mainstream tankegang - og til og med kreve at studentene følger opp til eksamen ... Det alvorlige har man et behov for å spøke med. Men er jeg nedlatende? Du har tolket meg Ellen ...
Kanskje det var feil av meg å spøke? Uansett kan jeg anbefale alle Bokelskere å lese boken "En historie om lesning" av Alberto Manguel som setter vår egen favorittsyssel i perspektiv. Stolte ... eller nedlatende.
Fikk en plutselig lyst å blande meg inn her fordi denne diskusjonen mellom deg og Ellen, evt deg, Rune, inne i denne tråden er et underlig skue. Ditt akademiske språk vil nok "skremme" noen her. Du har begitt deg inn på et område hvor,det for meg, ser ut som "kulturen" for formulering og språk er litt mer jordnær enn det du utøver;) Selvfølgeligheten i å skrive som en ønsker er ikke alltid så selvfølgelig. Tenker at "å kjenne sitt selskap" er et viktig premiss for å kunne delta på lik linje. Ønsket om å briljere er sikkert ikke intensjonen, men det kan oppfattes sånn.
Et vennlig råd fra en som verken har studert litteratur eller filosofi, men forsøker å henge med så godt hun kan.
Et fint innspill: Spørsmålet kan jeg stille meg selv, og jeg stiller det stadig vekk. Skal jeg la vær? Ønsker dere at min stemme forstummer? spør jeg tilbake. Briljans. Det motsatte i herkserskalaen er f. eks å kalle meg nedlatende. Hva med takhøyden? Du snakker på vegne av et flertall Ann Christin, og det er klart at dere kan rydde all akademisk tale ut av dette forumet om dere ønsker. Men å tro at jeg skriver for å briljere (akkurat den troen sitter dypt i er jeg redd) er jo merkelig. Jeg skriver for å bli forstått (så er det sagt). Men takk for de vennlig råd Ann Christin!
Jeg skrev vel ikke at du skrev for å briljere,men at du kunne oppfattes sånn. Oppfatter Bokelskere som et "samfunn" hvor takhøyden er stor og det finnes folk av alle slag, høyakademiske og selvlærte. "Alle skal få"- som det heter :), men noen ganger må en moderere seg.. Det gjelder selvsagt andre veien også; jeg synes for eksempel diskusjoner på høyt plan er interessante å lytte til eller som her - lese. Av og til deltar jeg. Er fremmedordene mange og den akademiske ordføringen høy, prøver jeg å legge listen der ( Får det ikke alltid til, men jeg lærer av det).
Du har sikkert veldig mye å tilføre her i forumet og jeg håper du fortsetter med det, men kjenn ditt publikum, slik at du ikke snakker over hodet på dem;) For i bunn og grunn handler det vel om å nå frem med et budskap..
Ja, jeg har jo tolket deg Rune, - man er jo nødt til det, vi har jo bare det du skrev å holde oss til, og der leste jeg en viss nedlatende holdning. Var det ikke alvorlig ment, hadde det vært kjekt om du puttet inn litt "he, he" eller en smiley for å vise det, det er ikke så greit å skjønne andres humor alltid. ;)
Og jeg skjønner ennå ikke hvorfor du kom trekkende med Bordieu her i denne sammenhengen, - det var jo nettopp ingen som hadde nevnt ham! Og folk må få lov til å være stolt over å ha lest noe de synes har vært en "jobb" eller ikke hadde trodd at de ville lest!
Jeg må i grunnen smile av hele diskusjonen her! Er ikke nettopp poenget med disse diskusjonstrådene å få frem mangfoldet hos oss lesere? Hvis det skal være så til de grader ensrettet at det bare finnes et eneste svar - nemlig at det er Bourdieu og bare han det er verdt å være stolt av å ha lest - så er det vel ingenting å diskutere da? I likhet med deg Ellen, hadde jeg problemer med å oppfatte humoren. Det er selvsagt godt mulig at det var humoristisk ment, men det var det faktisk ikke enkelt å forstå.
Bevares - vær nå endelig stolt av å ha lest den godeste Bourdieu, men rakk nå ikke samtidig ned på andres smak mht hva DE måtte være stolte av å ha lest. Jeg vil tro at det er de færreste av bokelskerne her inne som har skolering innenfor litteraturvitenskap eller lignende. Men vi kan da vel være meningsberettiget likevel?
Noe jeg oppfatter som snobbete er å strø om seg med høytsvevende begreper man kan være nokså sikker på at svært få kjenner inneholdet av. Selv har jeg en helt annen fagprofesjon enn litteratur, og noe av det JEG har lært - og som noen ganger krever mye - er å snakke slik at folk forstår hva jeg sier. Er man i en engere krets av likesinnede (hva enten dette er blant litteraturvitere eller ingeniører på et snevert område), kan man rett nok "blafre med" sine emminente fagkunnskaper. Men utenfor denne engere kretsen er og blir det en smule patetisk. Det betyr ikke at nivået på diskusjonene her på bokelskersidene er lavt - bare at de fleste av oss bruker et annet begrepsapparat.
Jeg synes ikke du slår et slag for ensretting her, Ellen. Derimot oppfatter jeg herren Rune som noe ensrettet - hvor det er lite rom for å være uenig med ham.
Nå holder det for min del, men jeg må få presisert: Temaet er å være stolt av å ha lest - og mitt poeng var at å ha lest en vanskelig tilgjengelig filosofisk tekst kan være noe å være stolt av. Når jeg kommer "trekkende" med Bourdieu er det for å spøke med noe jeg opplever som akademisk ensretting. Du forstår ikke spøken Ellen, og gir meg merkelapper. Har ikke du gått litt for langt her? Mekanismene i en akademisk ensretting har jeg kjent like mye på kroppen som de du liksom forsvarer. Er jeg nedlatende ovenfor meg selv? Ok. Du har ikke forstått spøken, men hvordan dømme noe vi ikke har forstått? Du tar nemlig skrittet fra å tolke til å dømme ...
Vet ikke om dette er lurt, fordi nå forvirrer jeg kanskje i en allerede litt trøbblete diskusjon. Prøver likevel! Jeg leser dette som dere misforstår hverandre og at Rune ikke fortjener pepperen han får....hehe :-)
Bordieus teorier gir en metode vi kan tolke menneskers samhandling igjennom (svært forenklet). I noen akademiske miljøer har hans teorier blitt oppfattet som et "must". For noen har det kunnet føles som ensretting og at det i tillegg for studenter og andre blir et poeng å ha lest/være stolt av å ha lest disse teoriene. Jeg har opplevd det samme med Foucalt og diskursanalyse. "Alle" skulle tolke tekster med hans diskursanalyse som veileder. Jeg mener de som faktisk hadde lest Focault og forstått metoden, hadde grunn til å være litt stolte. Vi andre som bare kunne referere hva andre hadde sagt og skrevet om den, var bare med på lasset. Og som lenkestarter skrev, og jeg oppfattet litt på spøk: "kunne blafre litt med i selskapslivet". Derfor kunne jeg også godt sett for meg at den type referanseverk ville komme opp når folk ble oppfordret til å nevne noen de var litt stolte av å ha lest.
En skjønnlitterær paralell er kanskje Cervantes Don Quiote. Jeg er imponert over de som kommer helt igjennom og vil sikkert være "stolt" om jeg lykkes en gang:-)Iliaden Dantes inferno, Ulysses.... det er masse sånne bøker som regnes som referanseverk, men som jeg har inntrykk av at få leser. Kanskje ville jeg vært stolt om jeg klarte det!
Hm....., og samtidig som jeg skrev dette kommer jeg ikke på en eneste bok jeg har lest og er veldig stolt av. Så jeg skulle jo strengt tatt holdt meg langt unna denne tråden ;-)!
Ja, ja, - jeg tror konklusjonen må bli, nå som i mange andre tilfeller: kommunikasjon er vanskelig! Når begge parter misforstår, og tolker og dømmer deretter, så går det i "badl" som de sier i Stavanger! ;-)
Jeg har aldri i mitt liv lest bøker for å kunne si at jeg er stolt av det. "Å blafre med bøker i selskapslivet" blir derfor rimelig fjernt for lille meg. Men interessant å se hva andre mener om denne saken, og denne diskusjonen ble ekstra interessant, i og med alle forvirrende misforståelser og kommunikasjonssvikt. Jeg lærer så lenge jeg leser, det er jeg glad for!
Det er vel ingen her som har skrevet at de leser bøker kun for å ha noe å være stolt av? For alt jeg vet kan jo det være en av hovedgrunnene til at folk leser klassikere og alt det der, men jeg håper ikke det. Det blir litt som å gå Besseggen når man ikke engang liker å gå tur...
Ja? Det var bare det at jeg fikk mange tanker omkring det å være stolt over å ha lest det ene eller det andre, og slik har jeg aldri tenkt før... Jeg leser fordi jeg ikke kan la være.
Jeg bare syntes det virket som at når du skrev "Jeg har aldri i mitt liv lest bøker for å kunne si at jeg er stolt av det.", så mente du at det var andre her som gjorde det. Men da misforsto jeg sikkert bare, beklager. :)
Vel, spørsmålet på denne diskusjonen er jo om man har lest noe man er stolt over å ha lest. Jeg prøvde å tenke meg noe jeg skulle være ekstra stolt over å ha lest, men kom ikke på noe i farta. Derimot var det noen andre her som nevnte at de var stolte over å ha lest "Sofies verden", så hvis det er noe å være stolt av, ja så kan jo jeg også være litt stolt over å ha lest akkurat den boka :o). Men først og fremst likte jeg boka og syntes ikke den var vanskelig å lese ut.
Er det noe man gjør....blafrer med bøker i selskapslivet? :-)
Hehehe..... - nei, jeg har aldri kommet på den tanken selv. Men jeg liker å snakke om bøker med noen som også liker å snakke om bøker. :o)
Enig! Jeg begynte et øyeblikk i løpet av diskusjonen å lure på om jeg vanker i feil krets.....eller har for snevert sosialt liv :-). Jeg er med i lesesirkel og der har vi mange nyttige diskusjoner. Mangfoldet av hvordan vi oppfatter de ulike bøkene er utrolig givende!
I en slik lesesirkel, leser da alle medlemmene de samme bøkene samtidig?
Ja, vi gjør det sånn at vi leser de samme bøkene. Vi skifter på å ha møtet, og den som har møtet bestemmer hvilken bok vi skal lese til neste gang.
Jeg har lest "Sofies verden" av Jostein Gaarder.
Jeg kjenner faktisk ingen som har lest den ut, de som prøvde avbrøt.
Jeg føler meg "kremt" litt ovenpå når jeg sier jeg har lest den til de som avbrøt boka.
Jeg er stolt at jeg kom meg gjennom den, men det kostet.
Jeg har lest den, og synes den er fantastisk. Det må nevnes at jeg avbrøt den som 12-åring, men tok den opp igjen da jeg skulle forberede filosofi til en 3. klasse på videregående. Da var den god å ha:)
Du er barsk. Eventuelt selvpiner (c; Svigermor pleier å skryte av at hun leste den høyt for barna - det var visst dobbelt jobb. Jeg jukset og slo bare opp filosofene jeg hadde lyst til å lese om. Jeg husker biten om Freud og Platon veldig godt, alt annet er en grøtet blanding av brev og retoriske spørsmål.
Eg lika boka godt. Kjenner mange som har vore begeistra for den. Hadde besøk av ei lærarinne frå Madeira. Det ho ønska mest å sjå, var Lillesand, som ho hadde lese om i boka.
Der fikk du en stjerne fra en som avbrøt den, - riktignok med planer om å fortsette litt senere, men det ble det aldri noe av;-)
Jeg visste ikke at jeg kunne være stolt over å ha lest "Sofies verden". Men da kan jeg jo si at jeg er litt stolt over det da! Jeg likte hele "komposisjonen" i den boka, og hadde ingen problemer med å lese den ut. Den ble slukt av meg, faktisk. Og barna mine slukte den også.
Den er nok enklest for dem som nokså nylig har tatt ex phil. Alle andre bør være stolte, mener jeg.
Jeg leste den i tenårene, og du som jeg slet. Men jeg hadde bestemt meg for å fullføre den uansett. Tror det er mange som avbryter den fordi den inneholder utrolig tungt stoff. Jeg kjenner faktisk ingen (annet enn nettvenner) som har lest hele den boka bortsett fra meg selv.
Jeg er rimelig stolt over, etter anbefaling av en god venn, å ha lest naturfilosofen H. D. Thoreaus bok "Walden. Livet i skogene" på 300 sider. Det er en praktisk og filosofisk dagbok fra det året han tilbrakte på enkleste viset i en liten hytte i skogen på begynnelsen av 1850-tallet. Men så er jeg da også senere blitt en svoren tilhenger av ham, og boka er en av mine favoritter :-)
Jeg er litt stolt over at jeg faktisk har lest både Bibelen, Koranen og Bhagavad-gita fra perm til perm. Er også litt stolt over at jeg som tenåring leste alt jeg kom over av Ibsen. Begynte å lese Ibsen for å smiske meg litt innpå norsklæreren min husker jeg, men ble hekta selv etter å ha lest Et dukkehjem.
Jeg er stolt av å ha lest Teosofi av Rudolf Steiner, fordi den har et veldig tungt språk og et tungt tema og jeg var ung. Samtidig er den vesentlig dersom man vil forsøke å forstå antroposofien.
Det tok meg flere år og mange tapre gjenopptagelser av lesingen før jeg var ferdig.
Nå lenge etterpå er det viljen til mental anstrengelse jeg er mest stolt av, og det boka formidler, ser jeg ikke på som like viktig som det jeg lærte av prosessen med å prøve å forstå.
Åh, Steiner er faktisk utrolig tunglest.
Jeg leste Frihetens filosofi på ungdomskolen - det var et trassprosjekt, fordi jeg var Steinerskoleelev og vi skulle ikke vite noe om skolens religiøse bakteppe.
Men i etterkant lurer jeg på hvorfor jeg ikke bare gikk og slo opp i leksikon. 16-åringer har mye morsommere ting å brase med enn åndsvitenskapen (c;
Jeg er stolt over å ha lest mange bøker - deriblant mange klassikere og tungvektere der Ulysses og Den Guddommelige Komedie stiller i særklasse, fordi de var en liten prestasjon å komme gjennom. Jeg kom gjennom takket være leseselskap der vi har delt leseopplevelsen gjennom høytlesing - absolutt anbefalsesverdig. Så kan man jo spørre seg hvorvidt det er noe poeng å slite seg gjennom såpass utilgjengelige verk... For meg har det vært et poeng, fordi begge er referanseverk som mye annen litteratur forholder seg til. I tillegg synes jeg Ulysses er en leseopplevelse og absolutt verdt strevet - når livet roer seg litt, tror jeg at jeg vil lese den en gang til. Den Guddommelige Komedie ønsker jeg først og fremst på et mer tilgjengelig norsk - jeg synes nynorsk er helt ålreit å lese så lenge den er leselig - det mener jeg den ikke er i språkvalget til oversetteren - det er et ofte høystemt og til dels gammelmodig språk. Synd fordi Dante nettopp var revolusjonerende som forfatter, fordi han skrev på firenze-dialekta - temmlig vulgært og lite gammelmodig på den tida da latinen regjerte i skriftspråket. Så en reise til gjennom Dantes Inferno i forståelig språkdrakt kunne jeg absolutt tenke meg - ville ikke vært noe mindre stolt av å ha lest den av den grunn;-)
Jeg er også stolt av å ha lest "Mengele Zoo". Hadde aldri trodd at den skulle bli en av mine favoriittbøker. Har akkurat lest "Innhaugfolket" og er stolt for at jeg har gjort det, og glad for å ha lest en så bra bøker. Er vel også egentlig litt stolt over å ha lest Anne Karenina av Tolstoj, men slet med å komme igjennom den. Ikke for at språket var vanskelig, men for at jeg synes det ble side opp og ned om det russiske landbruket osv. Selve historien om Anna fenget, og tildels Levin (tror det var noe sånt han het), men alt rundt det klarte ikke å fenge meg. Synes rett og slett den ble kjedelig men men......
Jeg er veldig glad i mange av bøkene jeg har lest, men aller mest stolt gjør nok Den Guddommelige Komedie, Ulysses, Brødrene Karamasov, Mesteren og Margarita og (forhåpentligvis snart!) Shakespeares samlede verker meg.
Hvorfor? Tror det rett og slett kommer av at de er klassiske tungvektere jeg som ungdom drømte om og så fram til å lese. I tillegg har jeg lest flere av disse bøkene sammen med andre, noe som gjorde leseopplevelsen både lærerik og givende.
Forresten, jeg synes det er vanskelig å si noe om hvilke bøker jeg er stolt av å lese, da smaken er så forskjellig... Det jeg imidlertid er veldig stolt av er antallet bøker jeg leser, om ikke alle bøkene er like gode (rent intellektuelt sett), har det vært bøker jeg liker (jeg avslutter sjelden bøker jeg ikke liker) og at jeg har et så vidt spekter hva gjelder boksmak.
Den første som faller ned i hodet mitt da er "Odysseen". Begynte på den for at jeg synes jeg burde prøve i det minste men hadde vel egentlig ikke noe tro på at jeg ville fullføre den. Men til min overraskelse var det en fantastisk og annerleders leseopplevelse.
Her knytter trådene seg til hverandre. :)
Jeg var Ibsen-fan i tenårene og leste Samlede Verker fra perm til perm. Litt stolt av det idag. Fin kulturarv å ha med seg. I seinere år har jeg fått med meg mye Ibsen på scenene rundt omkring. Det har vært spennende gjensyn med ungdommens litterære opplevelser.
Jeg er også glad for at jeg i studietiden kom meg gjennom russiske storverk som Brødrene Karamasov, Krig og fred, Anna Karenina osv. Dessuten er det mange omfattende norske verk som jeg ikke vet om jeg hadde orket å ta fatt på i dag, men som jeg er svært glad for å ha lest. Jeg tenker da blant annet på Kristin Lavransdatter og Olav Audunsøn (Undset) og Juvikfolket (Duun).
Det jeg er mest stolt av akkurat nå, er at jeg har kommet meg 400 sider inn i den komplette utgaven av 1001 natt.
På sporet av den tapte tid - hele serien.
Leste den ifjor, men har en følelse av at det er en roman jeg bør lese på nytt for å få med meg mer av handling og personskildringer.
Det var litt vanskelig å konsentrere seg hele tiden gjennom en så lang (ca. 3500 sider, 7 bind) og "infløkt" bok, så lesingen ble litt for overflatisk av og til.
Oi, det står det respekt av!
Det er dog den eneste boken jeg har sovnet i på dagtid og våknet med sidene klistret til fjeset. Jeg tror det er det nærmeste du kommer litterært maraton :D
Jeg er faktisk litt stolt over å ha lest Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, og at den faktisk var så bra at den havnet blandt mine favoritter. For dette var en bok vi ble tvingt til å lese i forhold til norskfaget i skolen, og i utgangspunktet er det ikke min type bok i det hele tatt.
Blafre med i selskapslivet er vel kanskje å ta i, men jeg er ganske stolt over å ha kommet meg igjennom Anna Karenina:-) Historien er veldig bra, men språket og tiden den er skrevet i gjorde at den var forferdelig tung å komme igjennom. Men jeg har noen slike bøker, klassikere som jeg føler at jeg MÅ lese...
Jeg er også litt stolt over å ha lest Anna Karenina, men er uenig i at språket var tungt. Jeg ble faktisk overrasket over hvor greit det gikk å lese Tolstoy, og hadde trodd at språket skulle være vanskeligere å komme seg gjennom. Det som derimot var tungt var å holde styr på alle folkene i boken, for han bytter mellom å bruke fornavn, etternavn, kallenavn eller en eller annen tittel, og det var til tider meget vanskelig å huske hvem som var hvem.
Men nå skal det sies at jeg kun har lest en oversatt utgave (på engelsk). Språket kan nok være tyngre på russisk eller i andre oversettelser.
Det er ikke så mange bøker jeg føler stolthet over å ha lest. Skal jeg si jeg er stolt av noe er det min evne til å velge ut gode bøker å lese. Det er ikke ofte jeg leser bøker jeg ikke syns er spesielt gode, og det er ofte jeg kommer over nye favoritter. Man vet jo aldri om man kommer til å like en bok, men som regel treffer jeg bra. Jeg vet dermed også hvilke bøker som ikke vil falle i smak, og de gangene jeg har utfordret den bevisstheten og prøvd meg på bøker jeg ikke tror jeg vil like så har det omtrent alltid vist seg å stemme. Unntaket er vel Barnepiken.
Sist sett
