Bokelskere.no

For å holde oss til temaet Tom Egelands nye roman, så er det mye om mødrenes løgner også i denne boka. For øvrig er vel forholdet mellom mødre og døtre like komplekst som mellom fedre og sønner. Denne hårfine balansen mellom å bry seg og ikke bry seg. Det finnes sikkert bøker om kvinner og deres mødre og bestemødre, selv om jeg ikke kan komme på noen sånn i farta.

For å avvike fra temaet Tom Egelands nye roman, så har jeg jo selv vært gjennom en skriveprosess der forholdet far-sønn er sentralt. Det er nok naturlig for meg som far og sønn å fokusere på dette. Kanskje det er en mannegreie. Det virker imidlertid som om menn er skrudd sammen slik at de må anstrenge seg for å være fedre overfor sine sønner, mens dette faller naturlig i forhold til døtrene (jeg har begge deler). Kvinner har på den andre siden kanskje lett for å stille større krav til sine døtre enn til sine sønner. Med fare for generalisering. Det er nok absolutt romanstoff i dette. Uansett med hvilke øyne man ser.

Men hva er svik? I "Fedrenes løgner" er det jo ganske opplagt, og at det kan bli et "trekk" hos senere generasjoner, men er det bare far som svikter? Tar ikke forfattere opp sviket hos mor? Kanskje vi ikke vil lese om det? Er det å forlate alltid et svik? Det er mange menn som har skrevet om temaet far/sønn. Men må det alltid problematiseres? Kan ikke mye rettes på ved å snakke sammen før eller senere? Og er sviket bare mellom generasjoner? Mange spørsmål, men du satte igang dette inni meg ved svaret ditt. Du trenger ikke svare på alle, jeg kan tenke videre sjøl også.

Dette er en diskusjon som går langt ut over rammene til debatten om ei bok eller om litteratur generelt. Hva er et svik? Oppstår sviket når noen føler seg sveket eller når noen tar på seg skylden for at et forhold ikke har fungert. Dette er universelt og samtidig personlig, og nettopp derfor uhyre interessant. Det er denne problemstillingen jeg forsøker å sette lys på i min egen roman. Og i min fortelling forsøker jeg også å gi noen svar, selv om disse ikke er aktuelle for alle i samme situasjon. Det å reise vekk kan oppfattes av andre som en flukt. For den reisende vil det være mer et spørsmål om å reise til enn å reise fra. For det å forlate trenger ikke å være et svik. OG forholdet far/sønn kan også være harmonisk og uproblematisk. Jeg tror imidlertid tanker om skyld og svik kan komme som følge av at noen blir borte. Kunne jeg gjort noe mer mens de var i live, gjort livet lettere for dem?