Hva er det som gjør at du avbryter ei bok eller til dels misliker ei bok ? Er det lange innledninger, lange setninger, selve historien, "tørt" språk og innhold, vanskelig språk i det hele tatt eller .... ?
Kan det være at boka er for tung eller vanskelig å holde i ? Er det grunn nok til å la være å lese den ?
Viser 46 svar.
Hvis boken har en veldig lang og kjedelig innledning, at den ikke er like interressant som den virket som da jeg startet med den og/eller har dårlig språk(slik at evt. Jeg kunne skrevet den berde) går det ikke lang tid før jeg gir den opp
Jeg avbryter boka hvis den er kjedelig, vanskelig å forstå, dårlig språk eller at den rett og slett ikke fenger meg i det hele tatt!
Jeg orker ikke å lese bøker som kjeder meg. Da er vitsen borte. Jeg leser bøker for at det skal gi meg noe. For å oppleve noe. For å bli kjent med noen. For at jeg skal bli underholdt.
Hvis jeg kjeder meg skikkelig når jeg leser, da kan jeg avbryte.
Noen ganger kan det være at boka egentlig virker bra. Men den bare passer ikke akkurat det tidspunktet. Men det merker jeg etter et par sider og legger den fra meg for å ta den frem en gang det passer.
Hvis språket er veldig enkelt, eller motsetningen: veldig tungt. Ellers hvis handlingen ikke treffer meg og bare blir fjern. Når sant skal sies så avbryter jeg sjeldent ei bok jeg har begynt på, så det skal en del til før jeg slår opp med den.
At den rett og slett ikke fenger. Hvis jeg leser og jeg tenker på alt mulig annet lar jeg den bare være. Gir den 50-100 sider.
At en bok er tung å holde i, syns jeg bare er fint. Elsker store, tjukke bøker.
Jeg avbryter ofte bøker, og så plukker jeg dem opp igjen senere. Med de fleste bøker går det greit, mens noen må man starte på nytt fordi det er umulig å lese fra et punkt midt i boka om du bare husker vagt hva som skjedde tidligere. En av hovedgrunnene til at jeg avbryter bøker er at jeg leser mange samtidig, og så må jeg etterhvert velge én jeg prioriterer å fullføre. Ofte har det også med tid å gjøre, for eksempel kan jeg begynne på en bok selv om jeg egentlig har masse å gjøre for eksempel i skolesammenheng som jeg deretter ikke rekker å fullføre pga. andre ting som hoper seg opp.
Men av mer innholdsmessige årsaker, handler det både om hvor fengende historien er, men også om språket. På journalistutdanninga er det én læresetning som går igjen: kill your darlings. Det betyr i praksis at du skal skrive ting så enkelt og konsist som mulig, droppe formuleringer du syns er artige men som ikke tilfører noe. Det kan gjøre tekstene kjedeligere å lese, muligens, men det gjør også at innholdet kommer tydeligere fram. Jeg syns det er mange forfattere som kunne lært noe av dette, som i for stor grad pynter seg med ord. Flere forfattere bør gjøre som Per Pettersson: Fortelle en historie, uten dikkedarer. For eksempel har jeg avbrutt og deretter fortsatt på "Halvbroren" mange ganger, denne gangen planlegger jeg å fullføre men jeg er knapt halvveis, fordi jeg syns Saabye Christensen overdriver språklig. Jeg liker mange av formuleringene hans og syns de er vakre, de gjør bøkene hans mer episke på en måte, men de gjør også historien tyngre å lese. Noen ganger skulle jeg ønske han strippet litt mer ned, men jeg vet at det er skrivestilen hans som er sånn. "Beatles" er min favorittbok av ham, noterer meg at det også er en av hans kortere bøker - her er språket bedre, ryddigere, få helt unødvendige passasjer. Dessuten er historien fengende. Dessverre var filmen så dårlig.
Det er også noen forfattere som gjør språket tungt på andre måter: I stedet for å skrive malerisk og symbolsk, som Saabye Christensen, prøver de å skrive så filmatisk som mulig. De beskriver scener direkte og detaljert, som om du så dem i en film. Det kan bli for mye av det gode. Her er jeg enig med Mohammed Yusuf om at Unni Lindell er erkesynderen. Så mye beskrivelser er ikke nødvendig, og tar bort noe av lesergleden ved at det ikke blir igjen noe jeg kan forestille meg selv.
Dessuten må jeg innrømme at jeg ikke er så glad i bøker med gammeldags, krøkkete språk, type Jane Austen og andre klassikere. Har lastet ned masse klassikere som gratis e-bøker på Amazon men veldig mange av dem har så tungvint språk, eller påtatt om du vil.
Generelt avbryter jeg aldri en bok. Jeg leser den ferdig uansett om den er god eller ikke. Men én ting som ødelegger en bok for meg, og det skjer ofte, er overbeskrivelse. Dette skjer spesielt hos debutanter og en del krimforfattere (spesielt Unni Lindell). Da pleier jeg å ta en pause, lese et kapittel fra John Irving-bok for å lade opp, før jeg går tilbake til den kjipe boka.
Variabelt.
Jeg liker ikke lange innledninger, men de kan jeg for så vidt hoppe over i verste fall.
Noen ganger avbryter jeg en bok rett og slett fordi jeg låner den av noen, folk eller bibliotek, og den må leveres tilbake før jeg rakk å bli ferdig med den. Så spørs det hvor engasjerende den var i forhold til om jeg prøver å få tak i den igjen.
Jeg kan avbryte en bok pga språket, men sjeldent uten at det er i kombinasjon med noe annet. Hvis det er vanskelig språk Og uengasjerende historie f.eks, så ryker den nok. Samme med komposisjon + uengasjement. Her kan jeg trekke frem Web som et eksempel. Måten kapitlene var delt inn på, i tillegg til at jeg brydde meg 0 om hva som skjedde i historien gjorde at jeg etterhvert bare ga opp hele boken da den uansett måtte leveres tilbake. Har aldri følt for å pukke den opp igjen, hittil.
Jeg avbryter fagbøker hvis jeg finner innholdet intetsigende, eller verre; påståelig uten ordentlige kilder.
Kort oppsummert så er det viktigste at jeg blir engasjert når jeg leser. Man kan komme seg gjennom mye rart med lidenskap. (Harry Potter-bøkene åpnet en stor verden av engelsk skjønnlitteratur for min del - etter at jeg flumset meg gjennom de og fant ut at det egentlig gikk helt fint).
Språk og skrivemåte er første grunn til å avbryte ei bok. Er jeg i tvil, pleier jeg å lese litt før boka lånes på biblioteket. Innholdet kan også være avgjørende. Må den leses blir det skumlesing og rask blaing.
Jeg avbryter sjeldent bøker, men hvis jeg ved gjentatte ganger sovner mens jeg forsøker å lese en, avbryter jeg som regel.
Hvis jeg ikke er fanget inn etter 30 sider så gir jeg opp. Og jeg gjør fremdeles som min far og jeg pleide å gjøre da jeg var barn; han var nemlig en stor høytleser, og når vi hadde vært på biblioteket og lånt bøker (ikke mere enn tre av gangen!) leste han den første siden høyt i hver bok og så bestemte vi hvilken som skulle leses først. Jeg brukte sist denne metoden da jeg kjøpte min første bok av Murakami - alle snakker om ham og jeg ville gjerne prøve, men hvilken bok skulle jeg ta? Så det ble Trekkoppfuglen som hadde den mest interessante første side. Men hva som gjør at jeg gir opp? Jeg blir ikke fengslet. På den annen side; jeg har opplevd at en bok kan fenge i en fase av livet og ikke i en annen. Men fars metode har selvfølgelig lagt grunnen til en livslang kjærlighet til bøker. Og ettersom jeg også jobber med grafisk design er jeg alltid svak for et vakkert bokomslag.
Ja til dine første spørsmål (lange innledninger, lange setninger, selve historien, "tørt" språk og innhold, vanskelig språk i det hele tatt), nei til de to siste. En tjukk og tung bok som kan være vanskelig å holde i kan godt inneholde mye spennende og fint å lese. Det er jo innholdet som teller, ikke størrelsen eller tykkelsen.
- Lang innledning som det ikke skjer noe i
- Tunge, vanskelige ord og setninger
- Absolutt ingen spenning
... generelt en tung bok!
Jeg avbryter en bok hvis den har så dårlig språk at jeg ikke klarer å se forbi det, hvis historien er kjedelig eller lite troverdig (uten at det betyr at den må være realistisk), eller hvis jeg ikke kommer overens med hovedpersonen.
Det føler jeg varierer en del. Det blir for enkelt å si at jeg avbryter de bøker som rett og slett ikke fenger meg. For det kan ligge så mangt bak den uttalelsen. Men jeg kan nevne noen bøker jeg har avbrutt og si noe om hvorfor. Den første som kommer til meg i tankene er "Labyrinten" av Kate Moss. Jeg husker jeg prøvde å holde ut med denne så lenge som mulig fordi historien la seg et sted inne i bevistheten og gjorde et visst inntrykk, gjorde meg nyskjerrig og at jeg på en måte likte den og ville vite hva som skjedde videre. Men her ble språket et problem. Det ble for tungt fordi mange av stedsnavnene og personsnavnene ble for vanskelige og uttale, også ble det brukt en del fransk(trur jeg det var) inne imellom i konversasjoner mellom personer o.l. Det ble for mye frem og tilbake i språket så jeg ga opp til slutt. Men jeg kan også ta et annet eksempel der språket var greit og enkelt men innholdet ikke holdt mål etter min smak. Og da vil jeg peke på "Madonna Gåten" av Knut Nærum m. flere. Dette er en parodi, som ble for barnslig og dum for meg. Enda jeg liker Dan Brown så er jeg ikke en trangsynt fan som ikke kan se feilen i hans skrivestil heller, så jeg tenkte at en parodi kanskje kunne være artig. Men tvert imot.
Men, når jeg ser over de bøkene jeg har avbrudt, ender de fleste opp med den konklusjonen at språket på en eller annen måte ble for tung for meg eller historien for monoton.
Av og til oppdager jeg at jeg lest flere sider uten å ha en anelse om hva jeg lest. Hvis dette skjer flere ganger med samme bok konkluderer jeg med at den er vel ikke interessant nok og avbryter. En sjelden gang avbryter jeg fordi jeg ikke liker språket, senest med "de fire og han som gjør galt verre"
Først og fremst språket. Dersom jeg ikke finner rytmen, hvis språket flyter over av adverb og adjektiv, hvis det bugner av svulstige uttrykk, dersom metaforer er velbrukte eller i verste fall malplasserte, og hvis språket ikke greier å formidle kontakt med karakterene, gjøre dem troverdige for meg, da legger jeg boka fra meg. Den siste jeg måtte klappe igjen var Sansoms Vinter i Madrid. Den hadde samtlige av disse ingrediensene.
Enig med deg her, har prøvd å lese Winter in Madrid opptil 4 ganger nå, kommer aldri forbi de første kapitlene. Ganske tungt og kjedelig språk, og føler liten tilhørighet med karakterene.
For meg handler leseopplevelsen om interesse. Lesing for meg er egentlig en eneste stor prioritering, fra jeg står i butikken eller biblioteket og til jeg leser boken. Jeg avbryter sjelden bøker, men de gangene jeg gjør det er det fordi boken ikke klarer å løfte interessen min, og det er vel bare et uttrykk for at jeg tok feil beslutning i butikken eller på biblioteket ...
For meg er det stort sett tre ting som kan få meg til å avbryte ei bok:
1) Dårlig språk, enten det er forfatteren eller andre som er skyld i det.
Jeg har sågar måttet avbryte ei bok, Den fjerde regelen rett og slett fordi den var så hårreisende dårlig oversatt.
2) Usympatiske karakterer som gjør utelukkende dumme og slemme ting.
Sympatiske karakterer som tar gale valg - Elling, for eksempel, eller Albert Åberg i Johan Harstads utgave - går derimot helt fint.
Enkelte forfattere klarer faktisk også å skildre karakterene sine og deres motiver og tanker så godt at selv til dels ganske usympatiske karakterer blir verdt å følge. Eksempler på dette er Tore Renbergs Jarle Klepp og hovedpersonen i Carl Frode Tillers Skråninga.
3) Logiske brister.
Som sci fi- og fantasy-elsker har jeg ingen krav til eller ønsker om absolutt realisme. Derimot forventer jeg at ei bok ikke skal bryte sine egne regler, og at både handling og personer skal handle logisk og truverdig ut fra sine egne motiver, regler og forutsetninger.
Ingen regel uten unntak, naturligvis, men om ei bok synder på mer enn ett av disse punktene, skal det mye til for at jeg leser den ferdig.
Jeg satt nettopp og tenkte sånn cirka: det er vel bare jeg som ikke orker å lese om usympatiske karakterer som gjør utelukkende dumme og slemme ting.Jeg har det inntrykket at det dumme og slemme er veldig moderne, om enn for meg like uforståelig. Og så er jeg enig med deg i det der med logiske brister. Og utroverdige personskildringer, som på et vis er en form for logisk brist.
Nettopp "Den fjerde regelen" ga jeg også opp, med samme begrunnelse som deg:-)
Som oftest er det at historien ikke interesserer eller fenger meg - når jeg ikke føler at jeg har lyst til å ta opp igjen boka å fortsette å lese.
En sjelden gang har det hendt at det er dårlig språk eller en ekstremt dårlig måte å fortelle en god historie på, som er årsaken til avslutning.
Jeg har som prinsipp at jeg ikke leser dårlige bøker, med den "må lese"-lista jeg har, har jeg rett og slett ikke tid til å lese bøker jeg ikke liker:-) Derfor gir jeg den en sjans i ca 60-70 sider, liker jeg ikke boka da, legges den bort...
Tja, det er litt forskjellig.At innholdet rett og slett ikke fenger,at det er et dårlig språk,at jeg selv ikke har innsikt nok til å forstå handlingen. Men jeg har hatt som prinsipp at jeg skal prøve å lese ut alt jeg begynner på, men må nok si at etter jeg har blitt eldre avbbryter jeg oftere bøker. Orker liksom ikke å bruke tiden min på noe jeg ikke forstår eller som er kjedelig.Men bokas fysiske utforming har aldri noe innvirkning på at jeg avbryter.Liker best tykke bøker,skikkelige mursteiner.
Tja, det er litt forskjellig.At innholdet rett og slett ikke fenger,at det er et dårlig språk,at jeg selv ikke har innsikt nok til å forstå handlingen. Men jeg har hatt som prinsipp at jeg skal prøve å lese ut alt jeg begynner på, men må nok si at etter jeg har blitt eldre avbbryter jeg oftere bøker. Orker liksom ikke å bruke tiden min på noe jeg ikke forstår eller som er kjedelig.Men bokas fysiske utforming har aldri noe innvirkning på at jeg avbryter.Liker best tykke bøker,skikkelige mursteiner.
Tja, det er litt forskjellig.At innholdet rett og slett ikke fenger,at det er et dårlig språk,at jeg selv ikke har innsikt nok til å forstå handlingen. Men jeg har hatt som prinsipp at jeg skal prøve å lese ut alt jeg begynner på, men må nok si at etter jeg har blitt eldre avbbryter jeg oftere bøker. Orker liksom ikke å bruke tiden min på noe jeg ikke forstår eller som er kjedelig.Men bokas fysiske utforming har aldri noe innvirkning på at jeg avbryter.Liker best tykke bøker,skikkelige mursteiner.
Tja, det er litt forskjellig.At innholdet rett og slett ikke fenger,at det er et dårlig språk,at jeg selv ikke har innsikt nok til å forstå handlingen. Men jeg har hatt som prinsipp at jeg skal prøve å lese ut alt jeg begynner på, men må nok si at etter jeg har blitt eldre avbbryter jeg oftere bøker. Orker liksom ikke å bruke tiden min på noe jeg ikke forstår eller som er kjedelig.Men bokas fysiske utforming har aldri noe innvirkning på at jeg avbryter.Liker best tykke bøker,skikkelige mursteiner.
Jeg har en tendens til å begynne å gjespe hvis det blir altfor detaljert med uinteressante opplysninger. Det kan selvfølgelig være at dette er nødvendig i oppbyggingen av bokens plott, men hvis detaljene er uinteressante... Det har hendt at slike bøker har tatt seg opp etter hvert, men det er ikke alltid jeg orker å prøve å finne det ut. Så, det har vel selvfølgelig noe å gjøre med historien også. Noen ganger har jeg avbrutt fordi jeg føler at jeg må lese noe bakgrunnslitteratur først, for eksempel når det gjelder bøkene til Salman Rushdie og James Joyce.
Først og fremst språket, deretter historien. Smugtitter noen ganger på siste side for å se om det er verdt å lese det som er i mellom. Anbefaler boka "Utstøytt" av Heidi Hjorteland, den bør det ikke være noen fare for å legge i fra seg. Noen ganger blir bøkene liggende, og man husker ikke hvorfor de ble lånt, da returneres de ulest til biblioteket. Heldigvis er det ingen lovhjemmel som sier at man må lese hele boken når man først har begynt. Noen ganger må man vente også, til tida blir moden. De som nå ikke vil lese Knausgård av prinsipp har jeg større problemer med, realere å prøve enn å la være.
Å avbryte ei bok er utrolig vanskelig! Akkurat nå har jeg egentlig litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å lese videre i en ungdomsroman av Bali Rai: City of Ghosts. Merker faktisk at jeg tenker en del på at den boka ligger der... Den virket så interessant,handler om indernes opprør mot britene i Amritsar i 1919. Noe jeg kunne lære noe av tenkte jeg, men språket er tynt, handlinga er tynn, hovedpersonene er flate og lite fengende, dialogene er altfor lange og intetsigende. Men jeg kunne jo lære noe hvis jeg leste den ferdig...
Noen ganger er det dårlig språk, men som oftest er det fordi historien ikke fenger eller blir for sær på en måte. Slik hadde jeg det med Mats Larsens "Lesbisk nigger" (den boka ble litt i særeste laget for meg, og jeg gadd ikke å lese den ferdig). Og tilsvarende med "Kneleren" av Andre Brink ...
Det er svært sjelden jeg gir opp en bok fordi den er for tung. Men det hender at jeg ikke liker fortellerstilen, selv om språket ikke kan sies å være dårlig. Særlig i perioder hvor jeg er ekstremt sliten, skal det mindre til før jeg gir opp en slik bok - kanskje vel vitende om at jeg senere bør prøve igjen. Slik har jeg det f.eks med Saramago.Jeg har ikke helt lyst til å gi ham opp, selv om jeg har avbrutt en bok med ham som jeg leste midt under flytting og oppussing ... ;-)
Dersom historien absolutt ikke fenger avbryter jeg den nok. Har også problemer med tekst med forferdelig lange setninger og innskutte bisetninger der man mister tråden lenge før punktum.
Men, noen ganger kan jeg legge en bok på vent fordi den ikke fungerer for meg akkurat da, og så kan jeg heller finne den frem når jeg har bedre tid og lysten er der. Det har jo ikke noe med at jeg misliker boka, men at jeg ikke er helt mottakelig der og da. Merker at når jeg har mye å tenke på så er det lettere å ty til for eksempel krim (selv om jeg alltid liker en god krim :-)).
Her har du et veldig godt poeng: Det handler ikke bare om å finne riktig bok, men riktig bok til riktig tid og situasjon!
Som jeg har nevnt tidligere i andre diskusjoner, avbryter jeg aldri en bok. Jeg leser som regel alltid ut boka, uansett om jeg likte den eller ikke. Jeg ønsker alltid å fullføre en bok. De ytterst få gangene det har skjedd at jeg ikke fullfører bøkene har vært hvis jeg har studert, og følt at tida ikke har strukket til for å lese skjønnlitterære bøker. :)
Jeg er nok en smule sta (og kanskje også dum) på dette området; jeg greier stort sett aldri å avslutte ei bok før siste ord er lest. Heldigvis har jeg etter hvert blitt ganske flink til å finne fram til bøker jeg kommer til å like og likeledes styre bort fra dem som trolig kommer til å irritere meg. De få unntakene som finnes har ikke blitt lest ferdig på grunn av at jeg rett og slett har glemt dem, mens jeg har lest andre ting. Som oftest blir også disse bøkene satt inn i lesesyklusen min igjen når jeg kommer over dem, der de er stuvet inn (gjemt!) langt bak i en eller annen bokhylle. Kanskje det er underbevisstheten min som forsøker å si meg noe?
Både jeg og omgivelsene mine skulle nok ønske at jeg hadde en annen holdning til dette med å fullføre bøker; i sommerferien ble venninna mi temmelig lei av at jeg uffet og klaget da jeg leste ”Sommerdøden” av Mons Kallentoft. Jeg har ikke ord for hvor mye denne boka irriterte meg. Vanligvis synes jeg krim er underholdende, men denne…! Her kommer de døde tilbake for å ”snakke med” etterforskerne og hovedpersonen har indre samtaler med sin datter hele tiden à la; ”Hva føler du nå, Tove. Har du det godt?”. Skikkelig irriterende og klisjèfylt, med andre ord. Målet mitt skal fra nå av være å avslutte når jeg neste gang blir utsatt for ei slik bok.
Jeg er nok litt for utålmodig. Det er så mye jeg vil lese, og da føles det utrolig frustrerende å lese en bok jeg egentlig ikke vil lese. Da sitter jeg bare og irriterer meg mens jeg leser, og da misliker jeg jo boka enda mer. Så jeg har en lav terskel for å gi opp bøker, i alle fall hvis de er over 150-200 sider.
Jeg har veldig lett for å irritere meg over språk, enten det er for flatt, for for svevende, for enkelt osv.
I tillegg er jeg "ung og dum" (tolk det som du vil) og har lest veldig lite, så det er noen bøker som blir for mye for meg. Da gir jeg heller opp og prøver eventuelt igjen en annen gang, i stedet for å presse meg gjennom boka og bare skjønne halvparten av den.
Jeg avbryter når historien ikke tiltaler meg og at personene i bøkene er beskrevet overfladisk og ikke minst at jeg føler at karakteren på en måte ikke stemmer med handlingen.
Har opplevd, og misliker å lese bøker der personen skulle oppføre seg som en voksen men ble tillagt "fjortis" uttrykk og språk og barnslig oppførsel, det er bare for dumt å lese slike bøker. Avbryter ikke mange bøker men noen har det blitt, skulle nok ha gjort det med flere av de jeg har kjempet med, men nå er det slutt på de tidene.
Gode "tjukkaser" derimot, er herlig.
Tungt språk, evige setninger og kjedlige historier. Eller sånn som den ene som hadde så mange personer og handlinger at alt bare gikk i surr.
Jeg avbryter bøker jeg ikke får "taket på ", ikke forstår eller som kjeder meg. Jeg pleier å holde ut ca 100 sider, men da gir jeg meg.
Jeg prøver også å holde ut ca. 100 sider, men så hender det at noen får overtalt meg til å lese videre. Hvis jeg da ikke liker boka etter 200 sider, er det over og ut med boka.
Wow! Orker du virkelig å slite deg igjennom 200 sider før du gir opp?! Jeg gir meg før 100-tallet. Det finnes så mange gode histortorier mellom to permer, og jeg trenger ikke forsvare min avgjørelse for noen andre enn meg selv. Enten så er det full klaff, eller så er det ut med den, og værsågod neste. Brutalt?
Tredve sider er et tips jeg har fått av en forfatterinne og dreven leser - og følger. Har ikke boken grepet deg da, så gjør den det aldri. Skjønt "Kjærlighet i koleraen tid" ga jeg femti, og har aldri angret et sekund. En av mine absolutt favoritter. Den første setningen - som regel vet du det da. Så hva skal jeg si - et sted mellom den første linjen og femti sider ...
Sist sett
