Jeg vokste opp i en familie der jeg var den eneste, foruten bestemor, som virkelig elsker bøker. Gang på gang ønsket jeg meg bøker i jule- og bursdagsgave, men stort sett fikk jeg aldri innvilget ønsket mitt. Bøker var dyre og som alenemor hadde mamma lite penger; det var viktig at gaver var ”fornuftige”. Blant annet husker jeg en jul da jeg var rundt ti år gammel; jeg mottok fire håndklær, to sengesett, flere par sokker og et manikyrsett (jeg bet negler!) fra forskjellige slektninger…
Dette mønsteret med fornuftige gaver gjentok seg helt til en jul da jeg var i 12–årsalderen. Julegaven var en konvolutt som inneholdt en rebus. Denne rebusen tok meg ut på en spennende oppdagelsesferd rundt om i huset vårt. Underveis fant jeg flere gaver, men alle er glemt med unntak av en; i badekaret lå ei bok! For voksne! Jeg husker at jeg hoppet opp og ned av glede og at jeg ikke kunne vente med å lese boka. Den het Hulebjørnens Klan og var skrevet av Jean M. Auel. Som jeg elsket den boka! Jeg leste natta gjennom, så øyet ble sårt, men jeg holdt meg hard og fullførte med tårevåte øyne. Da jeg noen år etter ble konfirmert, brukte jeg noen av gavepengene til å kjøpe meg flere bøker i serien. Boka står fortsatt i bokhylla, men jeg tør ikke ta den fram igjen. Innser at den ikke er noe for den voksne Anja, men jeg husker fremdeles følelsen den ga meg; ikke bare elsker jeg selve boka, men gaven viste meg også at mamma hadde skjønt hvem jeg var og hva jeg virkelig ønsket meg.
Viser 2 svar.
Hulebjørnens klan (alle bøkene) står i bokhylla hos meg på "vent". Gleder meg til å lese dem, så jeg håper at jeg blir å like dem selv om jeg nå har rundet 40:)
Nydelig historie - helt rørende. Blir nesten like glad som den tolvårige Anja over at det endelig vanket en bok-presang på henne! Verdens beste "happy ending" oss bokelskere imellom... Og som du selv sier: ikke bare fikk du en bok slik du ønsket så sterkt; du ble SETT og verdsatt for den du var - hurra for moren din. :-D
Sist sett
