En ugift kvinnelig professor (i barnelitteratur), Vinnie, setter seg på flyet fra USA til London, rigger seg til på en måte som skal virke avvisende på alle som kunne tenke seg å innlede en samtale med henne. Men en middelaldrende Okie, ved navn Chuck og med lisseslips, skjønner ikke koden og drar henne inn i en samtale som hun finner irriterende. At det senere i boken skal utvikle seg et forsiktig vennskap og kjærlighetsforhold mellom disse to virker i utgangspunktet ikke sannsynlig. Det er ikke sannsynlig, men våre fordommer er ikke alltid verneverdige. Parallelt får vi historien om Fred, en ung professor som i likhet med Vinnie drar fra USA til London på flukt fra et samlivsbrudd og seg selv. Boken grep meg, ikke minst på grunn av innledningen og Vinnies ærlighet i forhold til sin egen ensomme situasjon. Senere så jeg på italiensk TV en film med Joanne Woodward og Brian Dennehy, den var dubbet, men jeg skjønte fort at dette var Alison Luries roman og kunne derfor følge med. Den filmen kom aldri på kino, av grunner som jeg ikke forstår. Den var ikke dårlig, men romanser mellom eldre mennesker var kanskje ikke "in" i 1993.
Sist sett
