Bokelskere.no

Noe så kjedelig...

Klarer ikke å se hva som er kjedelig med denne boka. Det må evt være at leseren ikke liker denne sjangeren kanskje? Dette er ingen actionfylt historie, men en lavmælt fortelling om mennesker og vanskelige følelser. Anbefales!

Nå har jeg lest Opp Oridongo av Ingvar Ambjørnsen. Det var et fornøyelig gjennsyn med forfatteren som jeg ikke har lest siden 80 tallet da jeg leste Hvite niggere.

Opp Oridongo var en flott historie. En stille historie, følsom historie og ikke minst en veldig medmenneskelig historie.
Vi følger hovedpersonen Ulf Vågsvik som er i 50 årene og kommer fra storbyen for å bosette seg på en liten øy i Nordvestlandet. Boken blir fortalt gjennom Ulf sine tanker og betraktninger om seg selv og øybeboerene. For meg hadde ikke boken trengt noe mer, men det finnes også en fin kjærlighetshistorie i boken, samt en hendelse som ryster øya. Dette gjør at boken virkelig er verdt å lese. Vakkert, vakkert, vakkert : )

Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. (...) en vakker og urovekkende roman om et lite samfunn som rystes av dramatiske hendelser. Og en helt spesiell kjærlighetshistorie. Så står det i teksten på smussomslaget.

Jeg er lite bevandret i midtnorsk kollektivtrafikk, men tar man bussen nordover fra Trondheim når man skal til Nordvestlandet? Og har Ulf virkelig tatt et nytt navn? Skulle gjerne visst hva Ambjørnsen hadde å si om dette.

Når det er sagt: Dette tror jeg er den beste og mest tankevekkende boka jeg har lest av Ambjørnsen. I mitt hode har Ulf greid å komme seg gjennom en langvarig psykose - den skremmende og fascinerende ferden opp Oridongo - og møter mennesker som forstår hvorfor han stundom forsvinner "inn i seg selv". Han har selvinnsikt og styrke, ikke minst på grunn av menneskene og situasjonene han møter, men fortsatt vurderer han å omskape seg til personen med "det andre navnet" når livet blir vanskelig. Slutten er åpen når det gjelder framtida til Ulf, men jeg lukket boka med et inderlig håp om at Berit og de andre gode menneskene på øya greier å holde ham fast i virkeligheten.

Hva er kjedelig?

Hele boken...

Jeg er ikke enig. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest. En bok jeg ikke glemmer så lett. Det vare forholdet mellom hovedpersonene, beskrivelsene av hverdagsritualene og naturen, de sterke hendelsene som skjer i bygda. Jeg synes det er følsomt beskrevet. I tillegg er ikke akkurat hovedpersonen noen A4- type akkurat og jeg likte å være med på hans "tanke- og følelsesturer".

Einig med deg! Godt skrive, og eg blei veldig nysgjerrig på fortida til mannen som kom flyttande til øya, så for meg var det ingen kjedeleg bok. Boka fekk eg tilsendt gratis, og tenkte det var ei bok med dårelg salg, eg kan ikkje komme på at eg har høyrt om boka før eg fekk ho. Men det var ei flott gave!

Jeg trodde hovedpersonen var Elling jeg, som har tatt nytt navn.

Artig og meget søt teori, haha. Det verste er, at det nesten kan være bittelitt sant. Men denne Ulf hadde vel en annen type "håndbagasje" enn hva Elling hadde?

godt å høre Ingeborg. Jeg ser frem til å lese denne boken.

Jeg likte den også godt ;-)