Teksten på baksiden av boka hevder at den er "en charmerande bok som avhandlar de flesta av livets stora frågor - kärlek, pengar, sex, berömmelse, döden osv och även många av livets mindre frågor, som t ex hur det kan vara att ha problem med finnar eller varför det er så svårt att äta och prata samtidigt." - det får det til å høres ut som en lettlest, koselig bok med "vi vet alle hvordan det er" historier, men inntrykket jeg fikk var mye mer alvorlig. Det er selvfølgelig noen ting man kan kjenne seg igjen i, men man blir fort klar over at det er så mye mer man ikke kjenner seg igjen i, fordi det er nettopp Andy Warhol og de eksentriske, selvdestruktive menneskene i hans omgivelser det dreier seg om. Det avsnittet ovenfor nevner om å spise og snakke samtidig blir behandlet i et kapittel for seg der hovedpoenget egentlig ikke er å spise og snakke samtidig, men fortoner seg som en telefonsamtale mellom A (Andy?) og B (hvis identitet skifter i hvert kapittel, men som i dette tilfelle må være en prostituert venninne) der B prater i ett sett og til minste detalj om sine renslighetsrutiner, både når det gjelder leiligheten, gjenstander og sin egen kropp. Samtalen er en novelle i seg selv og speiler et nevrotisk og destruktivt menneske.
På samme måte blir beskrivelsen av den "berømte" Edie Sedgwick, her omdøpt til Taxi, nesten påtrengende med sine detaljer om hennes nevrotiske forhold til mat, sminke, og dop. Spesielt når man vet litt om hennes skjebne fra før (hun døde av overdose som 28-åring) er det nesten vondt å lese.
Likevel er det også lettere partier, med morsomme dialoger, avsnitt som tenderer mer mot poesi eller enkle art statements, setninger som ser ut som strøtanker rablet ned i en notatbok, som baksiden av boka gjør rett i å kalle sjarmerende.
Provoserende er det da når det viser seg at Andy Warhol selv ikke har utformet selve teksten, med unntak av små bruddstykker av samtaler som innleder hvert kapittel. Det hevdes at teamet som jobbet med Warhol lett kunne formulere setninger som hørtes ut som de kom fra ham selv, og at de derfor er autentiske nok. Likevel syns jeg det er merkelig at en filosofi eller art statement, som kan oppleves som noe veldig personlig, ikke blir formulert av kunstneren selv.
Men til tross for provokasjonen og etterordets usminkede sannheter om Warhols oppførsel, manipulerende egenskaper, gjerrighet og avhengighet er jeg likevel like mye, om ikke mer, fascinert av Andy Warhol som person.
Sist sett
