Denne boken begynte jeg tilfeldig å lese. Den grep meg tidlig i kraft av persongalleriet. Med enkle men geniale grep lar Solfrid oss bli kjent med hovedpersonene. Vi kommer lett innpå personene og får en forståelseshorisont til personenes tanke og handlingsmønster. Dette skyldes bl.a. av at Solfrid gjør bruk av det arktypiske på en troverdig måte. Problematikken om menneskets ensomhet og søken etter bekreftelse av sin egen identitet er den energigen som driver handlingen fremover via morsomme sekvenser til menneskets råskap. Avsluttningen likte jeg og minnet meg om en fortelling av Oscar Wilde - "Rosen og nattergalen".
Sist sett
