Bokelskere.no

Er skuffa! Dette forstår eg ikkje heilt? Er det denne typen angst menn går rundt å bærer på? Virkelig??? Kompani Orheim var ei fantastisk bok, men no er det slutt mellom meg og Jarle Klepp!!

Jeg ser på bøkene om Jarle Klepp i en sammenheng. Han vokser og går gjennom ulike stadier i livet. Slik alle gjør. Den Jarle Klepp vi likte i Yngve- og Orheim-bøkene var unggutten Jarle Klepp. Nå er han voksen.

Jeg opplevde ikke Jarle som angstfylt i boka. Forvirret, ja. Usikker på seg sjøl, ja. Og så ramler det sammen for ham når han står ansikt til ansikt med ting han ikke er vant til å forholde seg til. Sånn tror jeg vi menn har det alle sammen. Kanskje kvinner også?

Nå er han voksen, sier du? Det var det som først og fremst slo meg: Han beskrives jo like umoden nå som før, men han er jo ti år eldre enn i Charlotte Isabelle. Og nå er han i tillegg edru gjennom hele boka og kan ikke skylde på det, heller. For meg ble det sånn at jeg mistet helt grepet på Jarle nå og tenkte at OK, da har jeg diktet for mye inn i de tre første bøkene. Noen nevnte Elling, og tanken slo meg også. Hvor mye orker en å lese om ekstremt syke sinn? Da må det i såfall beskrives på en annen måte.

Slik jeg ser det har ikke Jarle et "ekstremt sykt sinn", han bare får det ikke helt til. Han har jo en liten indre monolog i boken om hvorfor han er så "umoden", eller distansert - det at han blir eldre men ikke føler at han kommer noen vei likevel, og at alderen tar tak i ham på andre måter enn å gi ham erfaringer og lærdom. Han skjønner det nok ikke helt, han heller. Og jeg synes det virker troverdig, selv om jeg aldri har vært 35 år og kanskje ikke kan uttale meg... Jeg skjønner på en måte hvorfor han gjør som han gjør, selv om det selvfølgelig er lett for meg å stå på utsiden og si "Neiii, Jarle daaa, hvorfor oppfører du deg sånn?!"

Jeg synes denne boka var sterk, og den rørte meg like mye som de tre andre bøkene. Faktisk likte jeg denne bedre enn Charlotte Isabell Hansen...

Og så likte jeg veldig godt den samtalen på slutten av boka om nordmenn og holdninger til innvandrere... Den traff spikeren på hodet, synes jeg. :)

(Håper det ikke gjør noe at jeg drar opp en litt gammel diskusjon.)

Jeg likte godt Charlotte Isabell Hansen, den eneste jeg har lest om Jarle Klepp. Har lenge hatt planer om å lese Pixley Mapogo, men klarer ikke å komme i gang. Tror muligens det er tittelen, som jeg synes er helt uforståelig, den gir meg ingenting. Nå som jeg leser at du likte denne bedre enn Charlotte.. lurer jeg på om jeg skal gi den en sjanse til:)

Tittelen er veldig rar ja, men les litt til, så skjønner du det fort. Boka er jo bare på 212 sider, så jeg ville absolutt gitt den en sjanse til. :)

Enig med deg i det meste Aina. Klarer heller ikke se noe "sykt sinn" hos Jarle, men en usikkerhet og umodenhet som han ikke vet hvordan han skal hanskes med. I mitt yrke i dag ser jeg daglig at alder og modenhet ikke går hånd i hånd...

Jeg tror ikke siste ord er sagt om Jarle Klepp og det blir spennende å følge han videre i livet, han eldes vel i takt med forfatteren tenker jeg:-)

Usikkerhet eller angst? Angst for drikking, å bli voldelig, ikkje strekke til i jobben og så toppa med angst for en mørk mann godt utstyrt! Det vart for mykje..

Vi opplever nok boka ulikt. For meg skildrer ikke Renberg angst, men usikkerhet, forvirring og kanskje enda mer utilsrekkelighet.

Jeg er enig! Jeg lurer på hva dere vil ha? Jeg fatter ikke denne skuffelsen folk går rundt og bærer på når det gjelder Pixley Mapogo. Renberg tar et skritt utenfor barne - og ungdomsstiden til Jarle, et skritt bort fra alt som har skjedd. Jarle er voksen nå, han er far til Charlotte Isabel og han prøver så godt han kan, men det henger noe i han, noe som er i oss alle, noe som gjør at vi kjenner han igjen. Er det ikke dette som kalles personlighet? Den modnes kanskje med årene, blir påvirket og utviklet, men man er vel fortsatt det samme mennesket? Jarle møter motstand og han reagerer slik som nærmest er "forventet" at Jarle skal reagere. For vi begynner å kjenne han nå, gjør vi ikke? Vi har blitt glad i han! Jeg liker boken godt og jeg synes det er positivt at den er annerledes enn de tre andre. Jeg liker hvordan den er skrevet, språket man så lett kjenner igjen, og at den kun går over et par timer. Jeg synes den er bra og jeg har overhodet ingen planer om å slutte å følge verken Jarle Klepp eller Tore Renberg!

Det Renberg virkelig mestrer er samtidsskildringene. Jeg er enig med deg Regn - Jarle er en helt annen karakter i Pixley Mapogo enn i Charlotte Isabel Hansen (som for øvrig også skiller seg fra karakteren vi møter i Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve). Han gjennomgår, etter min mening, både ytre og indre transformasjoner slik samtiden hans gjør. 80-tallets Jarle er helt ulik Jarle på 90- og 2000-tallet. Det var lett å falle for unge og naive Jarle, jeg synes også det er lett å falle for voksne Jarle som forholder seg lettere forvirret til sn samtid. Det er likevel noe som holder seg konstant ved Jarle som karakter, en naivitet og kanskje sårbarhet som gjør at vi som lesere alltid kommer til å være på Jarles side.

Amen!