Bokelskere.no

Ble medlem her i går og leste da litt på en diskusjon jeg nå ikke kan finne igjen. Den dreide seg om problematikken rundt det å diskutere litteratur. Har lyst til å komme med noen momenter her.

Det er uhyre vanskelig å diskutere litteratur når alle innfallsvinkler er åpne. Det er på en måte som å starte en generell diskusjon med temaet:Livet!

Resepsjonsteoretiker Iser mener at god litteratur kjennetegnes ved at den har mange tomrom. Med dette mener han at teksten ikke må si alt, og at det er i disse tomrommene leseren kan få bruke seg selv (sin livserfaring - som jo er individuell) når han fyller ut det som mangler. Leseren blir da en medforfatter og gjør teksten til sin egen.Derfor kan en god roman (ut fra disse kriterier) oppleves så magisk og så personlig.Jo dårligere litteraturen er, jo mindre tomrom.Alle har vi lest bøker/sett filmer der alt overforklares, der vi får inn alt med teskjei, der alle tråder samles og der sannheten presenteres til slutt.Der alt kun kan sees på en måte:den riktige. God litteratur åpner for det flerfoldige, det mangesidige og til tider selvmotsigende. Det finnes ingen sannhet, bare ulike måter å se/betrakte på. Det er ikke hva, men HVORDAN vi ser/leser.Med andre ord mener jeg vi ikke bør lete etter forfatterens intensjoner, eller prøve å finne den ene "sanne" måten å lese på,men heller se hva teksten gir oss. NB! Jeg mener ikke at vi kan legge hva som helst i teksten, det må foregå innenfor de premisser teksten gir.

Dette ble bare et lite innspill, et forsøk på å starte en diskusjon.

Det var nå jeg gjerne skulle ha funnet tilbake til en tråd jeg startet for sånn omtrent 9 måneder siden. En diskusjon om samme tema. Her kom det fram mange interessante synspunkter det er vanskelig å rekonstruere.

Mitt poeng i diskusjonen den gangen var at det som i all annen kunst, finnes objektive vurderingskriterier for skjønnlitteratur. Disse kriteriene må leve i tett samkvem med synsingen som de fleste av oss driver med, meninger om bøker som bygger på hva den enkelte liker. Litteratur er et fag, men samtidig (i motsetning til kvantefysikk og medisin) også allemannseie.

Noen liker samtidskunst. Noen vil kun ha bilder av impresjonister på veggene sine. Andre liker filmplakater. Slik er det også med bøker. Det klassiske utsagnet er for eksmpel: Den boka likte jeg ikke fordi hovedpersonen var en ufordragelig fyr. Vel. Kanskje nettopp fordi forfatteren greier å skape avsky hos leseren, vil andre si at romanen er en genistrek (for å bruke en metafor fra billedkunsten).

Som sagt, mye av dette er smattet på før. Jeg skulle ønske jeg kunne finne tilbake til diskusjonen jeg var med å starte for lenge siden. Tror den het noe sånt som "Hva kjennetegner god litteratur".

Litteratur er nær umulig å diskutere, eller det er ihvertfall umulig å komme til noen enighet. Hvorfor det? Kanskje fordi litteratur er så nært beslektet med livet (litteraturen er vel her nettopp for å berette noe om tilværelsen), og vi mennesker fører jo - som naturlig og heldig er - forskjellige liv.

Isers teori har likheter med Hemingways 'Iceberg theory', kort og litt klønete oppsummert - slik jeg forstår den - at det essensielle i god litteratur foregår under overflaten, og at den beste fremgangsmåten for å skape et slikt 'isfjell' er å skrive kort og skrive om noe man virkelig kjenner. Ofte et tegn på god litteratur, men langt fra alltid. Det meste av pulp- og såkalt kiosklitteratur følger som regel denne modellen slavisk, ikke engang karakterer blir skildret på noen måte, slik at leseren selv kan forme karakteren slik han/hun vil. Er dette alltid godt? Er Odysseen dårlig litteratur bare fordi Homer var forrykt glad i å forklare og utbrodere om alt og allting, fra myrmidonere til skjold og til fotbad? ;-)

Det må vel nevnes at jeg virkelig liker det jeg har lest av Hemingway, og en (kall det) 'tomroms-regissør' som David Lynch er en av de jeg har mest sans for.

Jeg vil hevde det er like fullt mulig å overantyde som å overforklare. Antydninger og økonomisk prosa blir meg ofte pretensiøs og derfor vanskelig å - ikke fordøye men å - svelge. Noen forfattere er himla flinke til å skildre selv det komplekse og det flaue, slike har jeg sansen for, skjønt de er en sjelden rase. Den beste litteraturen er vel kanskje den som forklarer så 'sant' at en eventuell mening spaltes til ironi, tvetydigheter og paradokser, altså at man ikke kan trekke et eneveldig budskap ut fra en tekst, at man som leser tvinges til å gjøre tolkninger og vurderinger. Eller som Nietzsche skal ha skrevet et sted, at sannhet er en mobil hær av metaforer.

Huff, dette ble tungt og sikkert noen andre adjektiver også ... vær overbærende. ;-)

Kanskje jeg misforstår det du skriver, men når jeg tenker på Iser (slik jeg forstår han),så tenker jeg ikke spesielt på det som foregår under overflaten, selv om det er grunnleggende i all (vel, nesten) litteratur.Det essensielle hos Iser er tomrommene. Teksten kan ha (ordinære)passasjer som beskriver inngående, uten antydninger,f.eks. en handling, en hendelse, karakterer etc; Vi leser og opplever teksten, ser trådene og tror vi forstår/følger med.Men plutselig er det som om teksten hopper over noe, vi stopper opp, stusser... Hva var det som skjedde her? Har jeg misforstått noe? Da blar vi som regel tilbake, må lese på nytt igjen, og for å finne mening må vi fylle noe inn i det tomrommet vi opplever. Vi må prøve å forstå det vi har lest på nytt,sette det i sammenheng med det som kommer senere - bygge en bro.Det er her vi blir medforfattere når vi benytter oss av vår egen livserfaring, våre egne "tanker".Kanskje blir vi tvunget til å endre vår måte å tenke om "tingene" på, lærte/innse noe nytt?

Jeg forstår ikke helt hva du mener når du sier at kiosklitteratur benytter seg av noe lignende.Det å skape overfladiske karakterer i en overfladisk setting, er vel ikke et ideal hos Iser, slik jeg ser det. Forresten er vel ikke Iser mest opptatt av å klassifisere god litteratur.Hans prosjekt er å beskrive leseprosessen, undersøke hva som skjer når vi leser.Jeg nevnte han fordi jeg ville komme inn på det magiske ved lesingen. Det er litt vanskelig å "flykte" inn i det en leser hvis en ikke får bruke noe av seg selv underveis.Dette var bare ment som en liten innfallsvinkel til temaet:Å diskutere/dele opplevelser i litteraturen.

Jeg tenker ikke teori når jeg leser, men merker at teoriene har gjort noe med måten jeg leser på, også når jeg leser krim.Men så har jeg da bestandig kjedet meg når biljakten kommer :-)

Morsomt det du siterte av Nietze

Det kan virke som du misforsto - ikke det jeg skrev, men - min intensjon med innlegget, og når jeg leser det på nytt forstår jeg hvorfor. ;-) Jeg prøvde ikke å kritisere Isers teori og den har heller ingenting å gjøre med Hemingways; jeg anvendte den som et utspring for en tankestrøm.

Det Isers- og Hemingways teorier synes å ha til felles er at det ikke er ønskelig, som forfatter, å forklare for mye, og heller la historien arbeide for seg selv og at det ikke minst er viktig å stole på leseren, at leseren kan gjøre sine egne tanker. Mitt poeng var et kverulerende poeng, at tomrom i litteratur ikke nødvendigvis er tegn på kvalitet. Hvis jeg får sitere Hemingway: "If a writer of prose knows enough of what he is writing about he may omit things that he knows and the reader, if the writer is writing truly enough, will have a feeling of those things as strongly as though the writer had stated them." og "A writer who omits things because he does not know them only makes hollow places in his writing."

Ok, er med på den;-)Vi leser av ulike årsaker, og "kvalitetsvurderingen" er sammensatt og mangfoldig. Man må jo fylle opp "tanketanken" for å ha tilstrekkelig å fylle tomrommene med også;-) - man kan ikke be et barn fylle ut tomrom som krever livserfaring.Og det er jo ikke alle ting ved livet vi vet nok om.

Artig med debatt er det lell :-)

Oi, så det nå. Dette siste var for all del ikke et forsøk på ironi, bare en konklusjon på våre samtaler i møte med Iser. Har lest litt her, og ble litt bekymret for å tråkke noen på tærne ;-)

Det er jo mange måter å diskutere litteratur på også. En måte er jo hvorvidt litteraturen er god eller ikke - en annen måte er hvordan vi liker det vi leser. Det er jo ikke all litteratur (eller film for den saks skyld) som gir meg en god leseopplevelse jeg vil betegne som god litteratur.

Debatten om god versus dårlig litteratur er et ømtålig tema - særlig for de som primært ønsker litteratur som underholdning (tror jeg;-) Det er på mange måter en interessant debatt og jeg synes Iser gir en god definisjon av hva som er god litteratur. Sjøl kjenner jeg meg ikke skolert nok til å ta en slik debatt - jeg er først og fremst en leser, ikke litteraturteoretiker eller anmelder.

Som leser ønsker jeg at litteraturen skal dekke forskjellige behov. Jeg vil ha litteratur som utfordrer meg, som rokker ved min virkelighetsoppfatning, som lærer meg noe nytt om mennesker eller verden jeg lever i - gjerne begge deler på en gang, litteratur som får meg til å stille spørsmål og vokse som menneske. Dette er litteratur som krever mye av meg og som jeg av den grunn ikke alltid kaster meg over.

Litteratur er også virkelighetsflukt for meg - jeg elsker ei bok å flykte inn i som tar meg med til nye og ukjente steder og verdener, som får hjertet mitt til å banke fortere av spenning, av kjærlighet, av vennskap, av svik, av lojalitet - som gir meg en herlig time-out fra virkeligheten. Den litteraturen trenger ikke nødvendigvis være det som kalles god litteratur, jeg ønsker en god historie, men det er ikke nødvendigvis god litteratur av den grunn.

Mitt debattnivå vil størst mulig grad ligge på hva som gir meg den gode leseopplevelsen - og gjerne søke etter hva som gjør at nettopp den boka treffer meg. Det kan også variere med min egen sinnsstemming - noen bøker treffer en stemning i meg og er nettopp det som gir meg den gode leseopplevelsen. Andre bøker som kvalifiseres som gode matcher verken meg eller sinnsstemninga mi - og blir av den grunn lagt bort eller lest og forkastet.

Jeg tror det jeg vil si her er at en god leseopplevelse og kvaliteten på litteraturen ikke nødvendigvis henger sammen. Gode bøker kan gi dårlige leseopplevelser og dårlig litteratur kan gi gode leseopplevelser. Det viktige er at vi åpner for alle typer debatter - på høyt og lavt nivå slik at vi alle finner noe vi kan kaste oss inn i.

Så velkommen som medlem - det er et herlig nettsted for alle typer lesere.

Takk for det :-), ja, jeg er helt med deg på det du sier.Selv leser jeg "alt mulig", avhengig av tid og sted, humør eller behov. Synes bare det av og til er artig å gå litt bakenfor ;-)

Det blir tull og ganske pretensiøst hvis man føler seg forpliktet til kun å lese/like "god" litteratur.Vi leser for å fylle våre ulike behov, også bare for å kose oss.

Jeg har lest denne tråden flere ganger, for jeg er veldig nyskjerring på hva som gjør at noe litteratur "varer" så lenge, men annen litteratur kommer og så er borte igjen. Hvorfor blir noen bøker klassikere. Jeg tenker mye, når jeg leser en bok som jeg ikke synes er god, på hva er det som gjør boka dårlig. Det jeg kommer fram til er at forfatteren klarer ikke å få meg til å tro på historien, personene i boka "overspiller", og er veldig ensidige. I mitt vokabular blir de som dårlige "B-skuespillere" som bare blir teit, og man blir bare irritert av å lese om. De er ikke troverdige. Jeg har også reagert på at forfattere sier for mye, på plasser det er unødvendig å forklare mer. Den ekstra forklaringen gjør at det blir "platt" (husk mitt begrensede vokabular). Men fortsett å diskutere slike ting, veldig interessant å lese, selv om jeg kan ha problemer med å få tak i hva som egentlig menes. PS. Gunn Karin- er ikke dette et bra forum?? He He :)