Bokelskere.no

Hvorfor Karl Ove ble som han ble:

Etter å ha lest litt i bok 3 (del fire) av Gampen, kan det jo se ut som om faren er en skikkelig kjiping, mens moren til romanfiguren Karl Ove fungerer som en balanserende og modererende kraft. Det er derimot bare tilsynelatende.

Hadde jeg ikke vært så korthåret hadde håret nemlig reist seg på hodet mitt da jeg leste hva moren utsatte denne stakkars gutten for: Hun nektet ham å lese tegneserier!

Etter å - som alle som vokste opp på 70- (og for min del 80-)tallet - ha tilbrakt sine formative år under kyndig veiledning fra den 9. kunstart, blir han plutselig frarøvet dem i en kritisk periode.

"Du kan jo lese Donald", sa moren , mens hun kastet - ja kastet - alle tegneseriene. Agent X9, Serie Spesial, Tempo. Disneys amerikanske kulturimperialisme er tydeligvis OK, men den europeiske motvekten gjennom gode Fransk-Belgiske serier i Tempo og Serie Spesial - se det skal gutten frarøves.

Så begynner han å lese bøker, og det er jo greit nok, men det er altså ingen erstatning for tegneserier - kunstarten hvor tekst og bilde sammen går opp i en høyere enhet og danner det ypperste menneskeheten så langt har prestert på kulturfronten!

Fy for skam!

Jeg skal ikke uttale meg for bastant om at han kom så skjevt ut og fikk så store vanskeligheter pga. at han ble frarøvet tegneseriene sine i løpet av oppveksten. Jeg tror heller at den evige redselen for faren var et mye større traume. En annen ting er at moren kanskje burde ha tatt med seg guttene og forlatt faren mye tidligere, men på den tiden var skilsmisser nesten ikke-eksisterende, i hvert fall på Sørlandet.

Karl Ove sier selv om sin mor: "Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot."

For all del - romanfigurens far virker terroriserende, og det er åpenbart at hovedpersonen selv peker i den retningen for å forklare sine problemer. En del av de har nok også bunn der.

Men når du på den ene siden har stadig kjeft, vold og trusler, og på den andre siden blir fratatt det lyset i hverdagen som gjør at du kan komme deg videre - da lover det ikke godt.

Det er åpenbart at romanfiguren Karl Oves mor er påvirket av tradisjonen fra den amerikanske psykologen Fredric Wertham, som gav tegneseriene skylden for alt som var galt i samfunnet, og dermed har frarøvet ham det ypperste vestlig kultur har klart å frambringe. I desperasjon snur så Karl Ove seg mot bøker - og den langsiktige konsekvensen er at han ender opp i et liv som forfatter - hvilken skjebne.

Hadde ikke moren til karl Ove gjort som hun gjorde, kunne han vært serietegner i dag. Tenk deg det - for et løft for norsk kultur, men ikke minst - for Karl Ove personlig.