Bokelskere.no

Å begynne å diskutere personligheter og forfattere er kanskje for vidt, for da kan man samle forfattere med personlighet lignende de mest eksentriske av rockerne til de mest åndssvake og åndssterke av hippier og konservative.

En (ikke internettbesittende) bokelsker og jeg diskuterte derimot Proust og Joyce forleden, og da vi begge foretrekker Proust hadde det å møte Joyce (som den mer eksentriske og festlige personligheten han er) vært en langt mer morosam seanse. Mest Proust skriver som det han er; en mammadalt som sover går turer og ligger i senga å skriver om natta og "lider av en trang for mer av det ømme og kjærlige, min mors kyss og oppmerksomhet". Derimot er Joyce en framifrå og underholdende, utagerende, eksentrisk kar som sliter med alkohol og penger. Samtidig skriver han intrikate bøker, er godt kjent med filosofi, er dikter og Ibsenfanatiker. Det er kanskje ikke så uvanlig i litteraturhistorien...?

Så tråden er: Hvilken framifrå forfatter har eller hadde en livsstil som ser ut til å bryte mest med hva som finnes i hans bibliografi?

Cormac McCarthy.

Bøkene: Ofte dryppende av blod, tynget av håpløshet, befolket av massemordere og voldsmenn. Litteratur som er vakker, men som noen ganger får oss til å tvile på om menneskeheten i det hele tatt burde få lov til å eksistere videre.

Mannen: Utfra de ytterst få intervjuene han har gitt får vi inntrykk av en tankefull, aldrende herre som lever et rolig i liv i New Mexico. Han har kontor på det anerkjente Santa Fe-instituttet og diskuterer vitenskap med nobelprisvinnere i lunsjen. Han mener lykken er å sitte foran et blankt papirark om morgenen. Intet annet.

Hehe. Men jeg skjønner ikke helt hva vi skal frem til. Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt? Jeg ser for meg at et slik forsøk må resultere i fiasko. Men du tenker kanskje i den retningen at man etter å ha lest en bok tenker "oi, hvem hadde trodd at det fyllesvinet (eventuelt streitingen) kunne skrive dette". Litt som når man på byen havner i en filosofisk diskusjon med en forfyllet gammel fyr man så tafse på rumpa til ei jente ti minutter tidligere? I så fall vil jeg uansett ha vanskelig for å svare, jeg blir jo ikke overrasket over noe lenger. Alle er i stand til alt, hehe.

Jeg håper for guds skyld at noen har bedre bidrag å komme med enn dette, og skal selv gruble på det, selv om jeg har ca null kjennskap til de store forfatteres privatliv.

"Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt?"

Dét er en interessant diskusjon - eller, vridd litt: Kan man glede seg over bøker forfattet av mennesker hvis livvsyn og politiske ideologi etc er radikalt annerledes fra ens egen, eller til og med støtende?

To eksempler i farten; Knut Hamsun og Orson Scott Card. Hamsuns nazi-sympatier er grunnen til at mange kastet bøkene hans ut av hjemmet, og fortsatt har motforestillinger. Det har i min hjemby rast debatt i mange år om hvorvidt det skulle være greit å hedre Hamsun med en byste eller lignende. Er Sult og Markens grøde og Victoria verdiløse for en som finner personen Hamsun støtende?

Orson Scott Card, i en helt annen genre, forfattet Ender's game, en intenst populær sci-fi-fortelling om hypersmarte barn som krigførere i verdensrommet. Den har et vidt publikum, og mange leser et budskap om toleranse, ettertanke og pasifisme ut av den. Men - Card selv er notorisk homofob, Bush-tilhenger, dypt religiøs, en gavepakke av egenskaper tilhengerne av bøkene hans ikke nødvendigvis identifiserer seg med, eller også finner dypt sårende. Devaluerer vissheten om dette bøkene han har skrevet?

Og - Hamsun er død, mens Card lever i beste velgående. Er det av betydning, når en som leser og underholdningskonsument skal betale for seg? Jeg kjenner til mennesker som nekter å kjøpe for eksempel dataspill løst basert på Cards romaner - fordi de ikke føler at de kan gi penger til en så aggressivt homo-intolerant mann. Hamsun er ikke et like stort problem, for han kan jo ikke dra fordel av eventuelle inntekter uansett.

Hvor mye lar den jevne leser politisk debatt og ideologi stå i veien for, eller påvirke, sitt valg av lesestoff?

Spennende dette, absolutt. Jeg mener bestemt å kunne glede meg over bøker som støter meg. Vel, "glede" er muligens feil ord, hehe, men i hvert fall dra nytte av, finne verdi i. Er man nysgjerrig nok, kan man lære noe av alt, har jeg bestandig sagt.

Når det gjelder Card så virker det for meg som et klassisk eksempel på at man har tillagt et verk alskens budskap og meninger uten at disse nødvendigvis eksisterte i hodet på mannen eller kvinnen bak. Som jeg mener Beckett svarte da han ble spurt om Godot egentlig var et presudonym for God, altså Gud: "Da ville jeg kalt ham Gud". Nå er jeg motstander av å snakke om overfortolkning, men i blant tar det helt av, og tolkninger blir gjenstand for vekselvirkninger som forsterker hverandre og driver dem ut i det absurde.

Men for all del, finner man verdi i hans verk, pasifist-budskap som tiltaler en selv om dette ikke nødvendigvis var skaperens intensjon å fremme, så synes jeg dette kan og bør få være løsrevet fra mannen bak. Jeg vil nødig slutte å høre på Wagner eller lese Hamsun fordi jeg ikke deler deres synspunkter.

Og i tilfellet Hamsun: Man har jo etter hvert sett flere vitere som mener å ha funnet dype spor av Hamsuns ideologiske overbevisning (jeg nøler med å kalle det dèt, for meg virker det som Hamsuns lefling med nazismen mer enn noe annet skyldtes hans motstand mot moderniteten) i hans bøker, men jeg undres på om dette ville vært synlig dersom Hamsun hadde dødd i 1920.

Kontekst er alltid med i opplevelsen av et verk, det er vanskelig å frigjøre lesningen fra den hvis man kjenner til eksempelvis forfatterens personlige historie og overbevisning, men i blant mener jeg det kan være lurt å forsøke. Mennesker har mange lag, kanskje har forfatteren sluppet til et i sine bøker, som han ellers ikke klarte å brette ut.

Det var akkurat det du sa jeg ville høre litt mer om; han perverse fyllefanten som ga en stormende beretning om Demokrit på Grendahuset i Halsa kommune, som visste seg å ha livnært seg på å oversette gamle pergamentruller og skrive kritiske essay om et eller annet avsideliggende kapittel i.... paraguayansk filosofihistorie (?).

Den lavborgelige systuetråden kan vel kanskje komme med noen merkelige forfattere.